Lavmælt poetisk fabel

Det er ikke så ofte at en anmelder ser to barneforestillinger rett etter hverandre ― og enda sjeldnere at begge forestillingene er dramatiseringer. Men torsdag ettermiddag hadde Riksteatret premiere på «Doktor Proktors prompepulver», en sceneversjon av Jo Nesbøs barnebestselger, mens Trikkestallen til Oslo Nye Teater dagen etter hadde premiere på «Reisen», som forfatteren Veronica Salinas selv har overført til scenen.

Begge oppsetningene er beregnet på de minste, «Reisen» for barn fra tre år, og «Prompepulveret» for barn fra fem år. Men hermed opphører enhver likhet mellom de to produksjonene: «Doktor Proktors prompepulver» er voldsomt og utagerendende teater, stappfullt av «voksenvitser», mens «Reisen» er en poetisk, lavmælt fabel nesten uten tekst. Og mens begeistrede medier av en eller annen grunn hyllet «Prompepulveret», er ikke én anmeldelse av «Reisen» å finne på Retriever.

Vennskap og fellesskap

Når forestillingen begynner, ligger Veronica Salinas på scenegulvet, en sandstrand kanskje, med noen store steiner her og der. Ved siden av henne en slitt parasoll, en bag, og et par store gule støvler. Hun reiser seg møysommelig, tar på seg den ene støvlen, så den andre, kommer brått på at hun har glemt strømpene, finner først bare den ene, og da hun oppdager at den andre ligger i kåpelommen, gidder hun ikke ta den på seg.

Hun reiser seg, kanskje hun skal gå? «Hvem er jeg?» spør hun først en flue, så en fisk, og til slutt en mus, men ingen snakker et språk hun skjønner. Helt til hun finner en bitte liten and gjemt bak en av steinene. Anden har akkurat like gule føtter som hun har støvler, og når hun spør den hvem hun er, ler den og sier: «Du er den du er!». Dermed starter et vennskap mellom de to, som har det til felles at de begge er alene, selv om de ellers er veldig forskjellige. Og så lenge vennskapet får vare, gir det livet ny mening. Men i dagens verden blåser voldsomme stormer som alle må bøye seg under.

For stort lokale

«Reisen» er en poetisk parabel om skjebnen til et barn som brått, og her helt alene, blir forflyttet til en ny verden, der det strever med å finne seg til rette. Oppsetningen fungererer nok aller best for de barna som allerede har opplevd teksten som høytlesning, selv om de kanskje også kan bli litt forvirret, for i boken er hovedpersonen ikke en ung kvinne, men en and som lander på et ukjent sted. Slik jeg opplevde det, ble det i forestillingen vanskelig helt å leve seg inn i vennskapet mellom Kvinnen og den bitte lille Anden ― Dekko og Salinas må ha ment noe med å gjøre den så bitteliten, men jeg skjønner ikke helt hva de har tenkt.

Det har kanskje sammenheng med det jeg opplever som det virkelige problemet med forestillingen. For ikke å sperre utsikten for de små tilskuerne, satte jeg meg ganske høyt oppe i salen Og jeg er ikke i tvil: Med sine 200 plasser er Trikkestallen et altfor stort lokale. Nærhet til scenen er en absolutt forutsetning for at så vel den vakre, poetiske historien som Veronica Salinas’ intense, fysiske fortellerstil, fullt ut skal nå fram til sitt publikum.

«Reisen» er snart ferdigspilt på Trikkestallen, men jeg håper den fortsetter videre, og da i mer intime omgivelser: Den kan gi mange barn en sår og viktig opplevelse av det å være menneske i dagens samfunn.