Leder: Avtroppende redaktør Oda Bhar oppsummerer

To år har gått siden jeg begynte min periode som Periskop-redaktør, og fra januar gir jeg stafettpinnen videre. Det har vært en merkelig tid av åpenbare grunner: Jeg tiltrådte to måneder før pandemien begynte, og da det hele braket løs måtte alle planer kastes om. Gjennom hele perioden har redaksjonen vært nødt til å improvisere, noe som har vært frustrerende – men også spennende. Jeg vil aldri glemme hvordan dette fantastiske kulturlivet har nektet å la seg kue: Ingen later noensinne til å ville gi opp, selv når restriksjonene har gjort virksomheten nesten umulig.

Kan vi ikke spille teater for en hel sal? Nei vel, så la oss spille for halv sal. Går ikke det heller? Så la oss spille utenfor barnehagen, mens barna ser oss gjennom vinduet. La oss spille for en enkelt kohort, i en eventyrtrikk som ruller mellom stasjoner. Kan vi ikke framføre forestillingen for bygda, etter at vi har øvd i en uke? Ok, så la oss spille et utdrag utendørs på brygga, i bitende vinterkulde.

Satsninger

Det er mye fra disse to årene jeg kunne ha trukket fram, men jeg vil nøye meg med å fokusere på et par hjertebarn og overraskelser. Blant nysatsningene jeg har brent for var å anmelde tv-serier for ungdom, og skaffe flere gode skribenter innen TV, film og digitale medier. Vi har ønsket å gi barnefilm en grundig kritisk behandling, utover den forbrukerinformasjonen barnefilmanmeldelser altfor ofte blir. Noe jeg gjerne skulle ha rukket mer av, var å gjøre det samme med dataspill, podcaster og instagramlitteratur.

En annen viktig satsning i perioden har vært å by leserne på kulturreportasjer, utover rene anmeldelser. Det har vært spennende å se hva som skjer når ungdom selv får uttrykke seg, for eksempel gjennom musikk, film og arkitektur, eller får tenke over hva kultur innebærer. Blant det jeg kommer til å savne mest er gleden ved å sende en skribent på reportasjetur, vente spent på hva slags artikkel som kommer – og få noe forbløffende morsomt tilbake.

Møtene med ungdom har også vært en glede, ikke minst gjennom kortvideoserien Periskop-samtaler, som var den største satsningen i mitt første år som redaktør. Det siste årets viktigste satsning har vært å få igang et nyhetsbrev, som gir mulighet til å kommunisere mer direkte til Periskops mest trofaste lesere.

Oppdagelsesferder

Da jeg begynte som Periskop-redaktør hadde jeg liten erfaring fra barne- og ungdomsfeltet, og arbeidet har gitt meg mange oppdagelsesferder. Jeg kunne vel ha ønsket meg enda flere fysiske ferder, men heldigvis har vi fått rapporter fra reisende skribenter ganske ofte tross pandemien – både fra turnébuss, barnebokbad og helikopter. Vi har vært opptatt av øke antallet illustrasjoner, og testet bildereportasjer.

I tillegg har det foregått mye digitalt gjennom pandemien, noe som ble nyskapende i seg selv. Noen digitale eksperimenter har ført til debatt; om hvorvidt digitale kunstnermøter fungerer i det hele tatt, om det digitale bør bli et eget kunstuttrykk i DKS – eller om dette bare er en veldig dårlig idé.

Vi har også startet opp en mangfoldsserie, der noen temaer hittil har vært kjønnsmangfold i forlagsredaksjoner, å lete etter litterære personer som likner på deg selv, hvordan fettskrekk kan utradere tjukke barn fra litteraturen, hva som kan gjøres for å få flere jenter til å bli komponister, skeiv identitet blant unge fortalt gjennom film, og hvorvidt det finnes en felles samisk samtidskultur. På dette området er det fortsatt mye å hente, ikke minst når det gjelder å finne fram til ulike ildsjeler som jobber med mangfold.

Gråsoner og tvil

Noe annet vi har diskutert er hvorvidt det egentlig er mulig å lage samtidskunst for barn. Som mangeårig kunstkritiker opplevde jeg det tankevekkende at spørsmålet i større grad oppstår innen visuell kunst, enn på andre kulturområder Periskop dekker. Det lages åpenbart både scenekunst, litteratur, musikk og film som er spesielt rettet mot barn og unge. Innen visuell kunst, derimot, er gråsonene mest påfallende.

Spørsmål som stadig har dukket opp går helt inn i kunstens vesen. Gjør det intellektuelle ved samtidskunsten at barn vanskelig kan oppleve den som kunst – er de henvist til å «leke» med kunsten, og må utstillingen bli en lekeplass?

Hvor går grensen mellom kunst og formidling – viser museene overhodet kunst spesielt rettet mot barn og unge, eller nøyer de seg med å lage fantasifulle formidlingsopplegg for dem? Hva er forskjellen på billedkunst laget for barn og unge (hvis noe slikt overhodet finnes), og kunst som er laget uten tanke på målgruppe, men som de unge likevel kan ha utbytte av?

For mye medvirkning?

På den ene siden kan det virke som om barn og unge behandles som potensielle konsumenter – trukket inn som spydspisser for et betalingsvillig publikum. Der mange kunstnere virkelig brenner for barn og unge, kan andre synes å ikke helt legge sjelen i produktene de retter mot målgruppen. På den annen side kan barn og unge bli møtt med en altfor pedagogisk holdning. Nye Periskop-skribenter tror gjerne at de må vurdere hva man kan «lære av» en barnebok eller -forestilling. Men er dette noe godt kriterium for kvaliteten i kultur for barn og unge?

En debatt rundt den aller første Stortingsmeldingen for barne- og ungdomskultur aktualiserer spørsmål omkring kunstens henvendelse. Ved første øyekast kunne regjeringens intensjoner om medvirkning virke som et udelt gode – men hvilke konsekvenser kan den få for kunstens frihet? På den ene siden må voksne skape et rom der det føles trygt for barn og unge å ytre seg, og noen ganger jobbe aktivt for å få unge stemmer med. På den andre siden mente noen at det kan bli for mye medvirkning. Vil unge helst ha mer av det de allerede har – eller er det noe de (eller vi) bare tror? Kan det være en ansvarsfraskrivelse å skyve valgene over på barna?

Også i forskningsformidling har vi forsøkt å nærme oss slike spørsmål. Er det mulig at barn og unge trives bedre med utfordringer enn de selv ville ha trodd på forhånd, ja, at de rett og slett trekkes mot det komplekse og «vanskelige»? Antakelig gjelder det å finne den rette balansen mellom å involvere de unge, og våge å gi dem smaksprøver på det de ikke vet at de vil ha. Ingen av oss bør være fremmede for dette dilemmaet, så lenge vi tror på kunstens overraskelsespotensial.

Artikkelen fortsetter etter annonsene.

Overraskelser

Jeg har lyst til å avslutte med en liten film fra videoserien vår i 2020, der fire ungdommer forteller hva som overrasket dem mest ved kunsten en dag på Interkulturelt museum i Oslo. De er opptatt av ulike ting: Hvordan kunsten er laget, hvor gjennomtenkt den er, hvor personlig følelser kan gjøre uttrykket, og at  kunsten var mer mangfoldig enn de forventet. «Jeg kom inn hit og tenkte at jeg bare skulle se de samme bildene om og om igjen. Men det ble mye mer interessant enn det,» sier Tuva (17).

For meg er dette essensen av hva jeg vil ta med meg fra tiden som Periskop-redaktør: For det første kan ungdom reflektere vel så dypt omkring kunst som voksne – når vi gir dem et rom hvor dette blir mulig. For det andre vil den beste kunsten alltid overraske, og vise fram noe vi ikke visste fra før. Ja, jeg vil gå så langt som til å si det er en betingelse: Kunsten må leve av overraskelser.

Takk for meg!

Se flere filmer fra Periskops kortvideoserie her: Del 1, del 2 og del 3.