Lek før læring på Kunsthall Stavanger

Kunsthall Stavanger driver et høykvalitetsprogram om dagen, med separatutstillinger med kunstnere som er i spennende stadier av kunstnerskapet sitt, samt tankevekkende gruppeutstillinger om aktuelle tema. I tillegg har de et fyldig tilbud til barn og unge. Art Videos for Kids er et eget filmprogram rettet mot barn, der både yngre kunstnere som Ingela Ihrman og etablerte som David Shrigley blir vist i et eget hjørne av foajeen utrustet med blå isoporstoler i barnestørrelse. I umiddelbar nærhet finnes tegneutstyr og billedbøker som gir det preg av å være et sted barna kan oppsøke om de voksne blir for opptatt av hverandre. Kunsthallen driver også en egen Barnas Kunstklubb og er dessuten med i det regionale samarbeidet PLOT/Stavanger, som arrangerer omvisninger, verksteder og kunstnermøter for de mellom 16—26 år.

Familiedag arrangeres omtrent en søndag i måneden. Hva vil Kunsthall Stavanger med familiedagen, og hva slags kunstformidling benytter de seg av?

Uformelt og fritt

«Lag en flipp-bok!» er den aktivitetsorienterte tittelen på familiedagen denne helgen i november. Arrangementet går over to timer fra 12 til 14 der familiene først blir tatt med på en omvisning i Mall Punk av Michael Bell-Smith (en av to utstillinger ved kunsthallen), og siden ledet ned til verkstedet for å lage flippbøker/tommelkino.

Det er utfordrende å formidle samtidskunst til barn og familier. Formidling av den historiske kunsten går ofte inn felles forestillinger om fortiden. Samtidskunsten på sin side stiller spørsmål om vår egen samtid og ting vi gjerne tar for gitt. Kunsthall Stavanger, med sitt fokus på internasjonal samtidskunst, får en utfordring i møtet med norske familier når den felles rammen er mindre klar. Men med en relativt mager besetning, et velutrustet verksted, og god evne til å improvisere i møtet med barna, tar de utfordringen på strak arm. Familiene får stor plass til selvregi, ingen innskrenker bevegelsesviljen eller lydnivået. Gjennom åpne spørsmål fra de ansatte og inkluderende svar på barnas spørsmål, gjøres det klart at det ikke finnes feil erfaringer.

I verkstedet er koblingen mellom tommelkino og utstillingen over i utgangspunktet sterk. Kontorutstyret barnefamiliene får til rådighet i utformingen av flippboken har en gjenklang i de mer avanserte verktøyene som Bell-Smith bruker i videoene. Men med stor aldersspredning og lite personale er det utfordrende å få formidlet til alle hvordan tommelkinoanimasjonene og utstillingen henger sammen. Dette så likevel ikke ut til å legge noen demper på stemningen. Rommet formelig strålte av høy improviseringsvilje og vennlighet.

Familiedag som inngangsport

Kunsthallen gir de besøkende familiene stor frihet, og legger ingen tunge føringer på hvor og når de skal gå eller hva de skal gjøre. Det er fint, men også risikabelt. Når jeg er der, anslår jeg at to tredjedeler av de besøkende hoppet over omvisningen i utstillingen og gikk rett til verkstedet. Slik blir familiedagen mer en morsom drop-in situasjon enn en helhetlig kunstopplevelse – et sted å være heller enn et sted å lære.

Slik jeg ser det blir familiedagen mer en inngangsport til selve institusjonen enn egentlig kunstformidling, uten at dette fremstår som et direkte problem. Formidling av kunst bygger på forutsetninger om hvem du formidler til. Det er begrenset hva man kan regne med å nå frem med til en aldersspredt gruppe fra 3–60 år. Formålet blir heller å engasjere, begeistre, inkludere. Formidlerne oppfordrer også til å se utstillingene oppe, og flere familier ble igjen og så på verkene sammen. Den formidlingsmessige hovedkvaliteten ved familiedagen er ikke at barna begriper de aktuelle utstillingene, men at de får bygge seg et arkiv av estetiske opplevelser og lærer å bruke utstillingsrommet. Slik blir familiedagen kanskje først og fremst en inngangsport til senere medlemskap i kunstklubben (både barnas lokale klubb ved kunsthallen, og på sikt den større klubben av kunstinteresserte borgere) og et grep for å styrke en lokal forankring.

Likevel oppstår noen spørsmål: Hvem er egentlig barna i det gjengående begrepet for Kids i kunsthallens kommunikasjonsmaterialer? I hvilken grad brukes barna som et middel for å nå foreldregruppen?

Hvilke barn har tilgang, og hvilket ansvar har institusjonen?

Verkstedet har en hjerteposisjon i Kunsthall Stavanger, og har eksistert siden det ble opprettet som en maleskole for barn på 70-tallet (da som en del av Stavanger Kunstforening under intendant Roland Lengauer). I et Norge der kunstfagene i skolen får stadig mindre plass, blir slike verkstedsaktiviteter ved kunsthaller og kunstmuseer ekstra viktig. Men barna som besøker disse kommer fordi de har foreldre som er interessert og har overskudd. Det har ikke alle barn.

Den selvsikre kategorien ’Kids’, som kunsthallen opererer med, er generell og i teorien åpen nok til å romme en variert gruppe barn. Men i praksis fremstod barna, slik jeg så dem på denne familiedagen, som en homogen gruppe som arbeidet med å videreføre den kulturen de alt var født inn i. At disse barna får denne erfaringen er viktig, men i en tid der visuell kommunikasjon omgir den oppvoksende generasjonen på alle kanter, skulle jeg ønske at det var en mer variert barnegruppe til stede. Kjennskap til de verktøyene som setter rammeverket for visuell kommunikasjon er essensielt, og bør ikke være forbeholdt en liten gruppe barn.

Det er et omfattende problem. I hvor stor grad kan vi kreve at kunstinstitusjonene selv sørger for at alle barn får denne kunnskapen? Min oppfatning er at dette er et overordnet politisk ansvar. Det handler om hvem man legger til rette for at skal delta i «samfunnets samtale om seg selv». Man kan ikke bygge ned kunstfag i skolen og så forvente at kunstinstitusjonene skal overta denne opplæringen, om de så har aldri så gode formidlingsopplegg.

Likevel kan man kanskje peke på at kunstformidling til barn også bør finne sted utenfor institusjonens vegger, hvor den har mulighet til å treffe andre barn enn de som allerede, gjennom sine familier, er inne i kunstfolden. Barn fra familier som ikke vet at kunsthallen finnes overhodet, eller forstår hvorfor kunnskapen som formidles der er relevant for dem. Om det er institusjonenes plikt kan man diskutere, men det er i alle fall en mulighet.

Tradisjonelt, men med et klart ønske om å inkludere

Familiedagen – for dem det gjelder – er en inkluderende, gratis og vennlig åpning av dørene. Det relativt tradisjonelle opplegget med omvisning og påfølgende verkstedsaktivitet bærer mer preg av lek enn læring, men kunsthallen benytter anledningen til å rette den ansporte interessen mot videre aktiviteter i Barnas kunstklubb og PLOT/Stavanger. Selv om kunsthallen, lik de fleste kunstinstitusjoner i landet, bærer med seg en borgerlig forhistorie som ikke helt slipper taket, tar de imot de sitt publikum med en ujålete holdning og en oppfordring til å delta videre. At bred inkludering av barn fra alle samfunnslag foreløpig ser mer ut som et ønske enn en realitet, er ikke kunsthallens skyld alene, men jeg håper de velger å jobbe videre med det. Samtidskunsten er ikke nødvendigvis for alle, men tenkingen som foregår der er.