Lever i en drøm, en vill en

Vi har sittet lenge i mørke mens organiske skyggemønstre danser rundt oss, på vegger og i tak. Assosiasjonene strekker seg fra koraller på havets bunn via muggsopp-sporer til blodårer i morkaker. Hele skyggeteater-lydkunst-installasjonen Svartstråle er holdt i mørk, surrealistisk bevegelighet.

Amund Ulvestad og Bernt Isak Wærstads atmosfæriske lydlandskap bruser og bølger med skyggene. Den live-framførte musikken er dominert av filtrerte og vrengte lyder fra analoge synthesizere – ispedd overtone-fløyter, gresshoppelyder, gong-klang, fuglesang, knirking og forvrengte menneskestemmer. Musikken fyller rommet og ebber ut om og om igjen, som i en bølgebevegelse. Det oppleves urovekkende og hypnotisk på samme tid.

Plutselig kommer en tydelig skygge av en menneskehånd i «normalstørrelse» inn i skyggebildet. Å, som tiåringene i publikum ler!

Programtekst med floskler

Dette er et av mange overraskende øyeblikk i en av de mest kompromissløse barneforestillingene jeg har opplevd på en stund.

Jeg må innrømme at jeg hadde bange anelser. For Svartstråle er beskrevet på følgende vis i programteksten: «Vi inviterer til en reise gjennom gåtefulle skyggelandskap med lysende figurer og lydbilder du ikke visste fantes. Her møter du forunderlige figurer som tar deg med inn i en annen verden av skygger og bevegelser. Bli med på reise for sansene og slipp fantasien løs.»

«Slipp fantasien løs», «en reise inn i» og «forunderlig» er typiske barneteaterfloskler, som ofte vitner om litt uengasjerte kreative utgangspunkt. Men mistankene mine ble gjort til skamme. For i Svartstråle oppleves det virkelig som at vi blir tatt med inn i en annen verden. Og det er attpåtil en barneteaterverden som ikke gir ved dørene, men som bokstavelig talt skaper høy himmel for fantasi og fri assosiasjon.

Rumpeknirk

Idet vi entrer det tidligere bankhvelvet på kulturhuset Sentralen i Oslo er det helt mørkt. Foran trappen midt i rommet er det sittebenker i en slags trekkspill-papp – de samme benkene som ble brukt i Karstein Sollis StemmeStammen. Her setter noen-og-tredve tiåringer og noen lærere seg spente ned i mørket. De urolige barnerumpene får det til å knirke i pappbenkene på en måte som blender fint inn i Ulvestad og Wærstads musikk.

I taket henger en hvit duk som strekker seg helt fram over trappen bak på scenen. I løpet av forestillinga skal den slippes ned foran oss som ytterligere projeksjonslerret for lys- og skyggespillet.

Langs hver side av publikumsområdet er det oppstilt lysende skulpturer skapt av Nina Borge. De minner om løk, reir, dyre- og menneskehoder, laget av et materiale som ser ut til å være en slags plastfiber. Noen av disse figurene løftes av utøverne Karstein Solli og Karina Nielsen, og gjennomlyses av bevegelige lyskilder. Til sammen skaper det et organisk, omsluttende skyggespill. Ofte ligner skyggene kvistverk – som om vi befinner oss både på innsiden og utsiden av et fuglereir på samme tid.

Sivilisasjon

Etter å ha beveget seg i slike abstrakte natur-skyggelandskaper en stund, ledes forestillinga gradvis mer inn i «sivilisasjonen» – mot noe mer menneskelig og formet.

Silhuettene av kroppene til de to skyggespillerne Karstein Solli og Karina Nielsen blir mer og mer dominerende i helheten. Parallelt utforskes også strengt geometriske (men fortsatt bevegelige) former – og til slutt er det omriss av hus vi beveger oss inn og ut av. Det får meg til å tenke på forholdet natur-kultur, men dette er ikke en tolkning verket tvinger ned over oss.

I klassisk tysk ekspresjonistisk stumfilm vistes gjerne skyggene av rollefigurene før man fikk se selve personen, noe som ofte ble lest som et bilde på menneskenes mørke sider. Dette prinsippet følges i Svartstråle, der vi først får se skyggene av de to utøverne på duk og vegger før de også beveger seg foran duken – og vi svakt kan skimte mimikken deres. En nennsom antydning til noe kjent i alt det surrealistiske.

Men mest fordreies og overdrives bevegelsene og kroppene gjennom skyggespillet, helt i tråd med de ekspresjonistiske filmene fra tidlig 30-tall. Eller slik psykedelisk rus gjerne framstilles på film.

Tross fordreide menneskeskygger og dumpe synthlyder beveger forestillinga seg likevel ikke over i det marerittaktige. Det lener seg mer mot «helt dagligdags underbevissthet». Kan hende er det dette som gir rom for det følbare engasjementet hos det unge publikummet.

Kroppslig

For selv om det er det hypnotiske og drømmende som dominerer Svartstråle, er ikke dette et rent mentalt verk. Forestillinga skaper også sterke kroppslige reaksjoner.

Jeg for min del opplever spesielt musikken fysisk. Tilfeldighetene skulle ha det til at jeg hadde min første dag med høreapparat akkurat da jeg overvar denne forestillinga, og man skulle tro at det noe buldrende, voldsomme lydbildet slik skulle oppleves i overkant rått. I stedet føler jeg det som om lydene stryker over meg og løfter meg inn i noe omsluttende og varmt.

Kanskje kommer denne opplevelsen av den intense konsentrasjonen og samspiltheten mellom musikerne og skygge-utøverne, en energi som merkes langt ut i salen selv om vi ikke faktisk kan se musikernes utøvelse.

Myldrende

Også hos barna i publikum er det tydelig at Svartstråle setter i gang fysiske reaksjoner. De tegner i lufta etter skyggemønstrene på veggene, vinker mot de ansiktsløse menneskefigurene, lener seg bakover for å se opp i taket, flytter seg rundt, opp og ned fra benkene, og kommer stadig med lave kommentarer om hva de ser – noe som blander seg fint i det myldrende lyduniverset.

Etter en scene hvor en av utøverne har ristet på det lange håret sitt i en forunderlig skyggedans, tar ei jente foran meg umiddelbart tak i håret til klassevenninnen ved siden av. Det glatte håret hennes ligner på utøverens, og de to venninnene rister og klapper på håret i en lignende rytme. Samtidig gjør de dette liksom litt fraværende, som om de ikke er klar over sin egen fysiske speiling – og følger parallelt oppmerksomt med på de nye retningene drømmebildene tar.

Disiplinering

Men disse finstemte fysiske og lydlige reaksjonene fra barna er ikke like mye satt pris på av alle. Jeg så Svartstråle sammen med to fjerdeklasser. Og som så ofte på barneforestillinger har de voksne følgepersonene et stort behov for å holde kontroll på barna. Det resulterer i mye hysjing, formaninger som «Dere må være stille!» og å dra enkeltelever som reiser seg bestemt ned på benken igjen. Dette hemmer ikke bare de barna som blir irettesatt sin innlevelse i verket, også vi andre publikummerne blir forstyrret.

Da foretrekker jeg heller de yrende kommentarene til barna, og knirkinga fra pappbenkene på grunn av de 40 rumpene. Som er urolige, ja – men som iallfall slik jeg opplever det her, er trigget av bevegelsene i skyggespillet og musikken. Her er også lange strekk med konsentrert kroppslig ro når forestillinga åpner for det.

Barnas uttrykk for sin opplevelse oppleves organisk som en del av helheten. Den evinnelige disiplineringa av publikum rykker oss ut av denne felles flyten.

Kompromissløs

Uansett: Selv om stadig flere barneforestillinger de siste årene – takk og lov – viser en stor tiltro til barn som kunstpublikum, og hvilke avanserte kunstuttrykk de kan finne glede og mening i – vil jeg si at Svartstråle er en av de mer kompromissløse oppsetningene jeg har opplevd for et ungt publikum på lang tid.

Man kunne lett tenkt at mørket ville vært skremmende, men her finnes en tillit til at det heller er gripende. Samtidig legges det til rette for en kompleksitet som både utfordrer og som kan by på overraskende harmoni. Episodene som spilles ut er ikke entydige, kunstnerne stoler på at sterke opplevelser kan trigges også uten bruk av ord, tydelige narrativ eller faste holdepunkter.

Anmeldelsen fortsetter etter annonsene. 

Verdensteatret for barn

Men når man først går så langt i den romlige utforskinga, tar jeg meg i å undre hvorfor de ikke har tatt det hele enda lenger. Hvorfor brukes ikke alle de oppstilte figurene inn i spillet? Hvorfor kan ikke også lydkildene være like bevegelige og lekne som skyggene og lyset? Hvorfor kunne ikke musikken også understreket de små innslagene av humor i forestillinga?

Dette ville kanskje skapt en enda større audiovisuell symfoni; et totalkunstverk der sansene får enda større spillerom og der alle rommets innbyggere inkluderes som en del av totalopplevelsen. Kanskje er jeg storforlangende. Men det er fordi jeg opplever det kunstneriske teamet til Svartstråle som kapable til å gi meg det.

Det er nemlig mye ved Svartstråle som minner om Verdensteatrets intrikate tverrkunstneriske scenekomposisjoner – bare at det her er barn som er målgruppa. Kan teater brukes som en felles drømmetilstand? Hva er det som kan utforskes da? Det ligger et uvant stort mot i det store tolkningsrommet Svartstråle byr på og som lar hver publikummer gi seg hen i kunstopplevelsen.

Så lenge ikke noen lærere hysjer på dem, da.