Løgn og mirakelpulver: fantasifulle høstdebuter

Debutantene Marthe Holien Bø og Karen Kilane har begge skrevet bøker om rampete barn med mye personlighet, og plassert dem i sårbare situasjoner. Dagene utspiller seg helt forskjellig i de to bøkene, men felles er at begge jentene prøver å være helter. En av bøkene lykkes noe bedre enn den andre i romanformatet.

«Familien von Humbug: Mirakelpulveret»: en fantasifull og leken debut

Familien von Humbug: Mirakelpulveret er journalist og pedagog Karen Kilanes første bok, og første bok i det som skal bli en serie. Illustratøren Hans Jørgen Sandnes har derimot lang fartstid som illustratør av blant annet Detektivbyrå nr.2 og som skaper av Krypto. At Sandnes er illustratør, skaper forventninger til Mirakelpulveret. Disse innfris. Med elleville og karakteristiske tegninger, samt en spennende historie, både visuelt og i tekst – blir Familien Von Humbug – Mirakelpulveret i høy grad en vellykket bok.

Lucy bor i en leilighet med sin snille, ryddige mor. Men Lucy er annerledes. Hun er typen som ødelegger ting. Lucy liker å lage mat som eksploderer. Hun trener opp kakerlakker, og hun samler på bruktskatter og lyver når hun må. Et mystisk brev adressert til moren leder Lucy til Villa Humbug, hvor hun møter bestefaren hun aldri visste hun hadde! Det er sommerferie og Lucy får bli værende for å hjelpe bestefar og kjæresten Vanessa med å stelle i stand til bryllup. Lucy Larsen må snart kjenne på om hun vil være en Humbug.

Mirakuløst mirakelpulver

Så finner de ut at en betydelig sum penger må skaffes til veie for å hindre at Villa Humbug blir kjøpt opp av kommunen. Hvordan kan Lucy og bestefaren få til det? Jo, gjennom eksperimenter. Under et eksperiment lager Lucy mirakelpulveret, et pulver som får utstoppede dyr til å se yngre ut, og som gjør en gammel katt om til en kattunge. Når bestefar og Vanessa stjeler oppskriftsboka til Lucy og drar til Myanmar for å skaffe elfenben til å lage mer pulver, drar hun etter. De vil nemlig selge masse mirakelpulver (utestet!). Pulveret har nemlig bivirkninger Lucy blir nødt til å fortelle dem om.

Teksten er skrevet i et lekent språk, og med en nysgjerrig hovedkarakter. Bokens språklige oppfinnsomhet og Lucys morsomme personlighet illustreres godt med noen av eksperimentenes mislykkede frukter: «Saft som fikk RAPER til å lukte som fransk parfyme, pulver som fikk eggeskall til å bli mykt, og gelé som fikk sukker til å bli til store skyer av SUKKERSPINN.»

Minner om Pippi

Kilane har et eksepsjonelt øye for detaljer, noe som gjør historien levende. Disse detaljene opptrer nærmest på hver side. Når Kilane beskriver hvor «rare og vidunderlige ting», også kalt «kuriositeter», kommer fra, gjør hun det på en måte som gjør verden større: En haitann fra Malaysia, eller syltet tarantell funnet i Serengeti. Et vanskelig begrep som kuriositeter blir dessuten fint forklart i teksten.

Den rampete, omsorgsfulle, selvstendige Lucy minner meg om Astrid Lindgrens Pippi Langstrømpe og de spennende, merkelige bøkene til Roald Dahl. Sandnes’ tegninger viser Lucys personlighet og bidrar til det spektakulære universet boken er. Lucy fremstilles med et spennende vesen: blått hår, omgitt av eksplosjoner og elefanter. Tegningene er morsomme og levende.

Humbug!

Noen etableringsbrister gjør romanen tidvis haltende. Historien fortelles i første person fortid, men ifølge en notis før historiens åpning fortelles den egentlig av Karen Margrethe og Hans Jørgen von Humbug, altså andre enn Lucy. I kolofonen står det at Humbuger har faktasjekket manuset. I et bilde før historiens start ser leseren også det som skal være Karen von Humbugs notater. Karen Margrethe Kilane og Hans Jørgen Sandnes forsøker å opptre som fiksjonelle fortellere i sin egen historie, men forsøket faller når de dikter seg inn i en førsteperson, og hele illusjonen rundt hvem som forteller blir forvirrende. Hvis det er Karen, hvorfor dikte seg inn i Lucy sitt jeg? Hvorfor ikke skildre det i tredje person? Leseren opplever jo at det er Lucy sitt jeg som forteller. Det som kanskje er ment som humor fra forfatterens side blir forvirrende for leseren.

Det hender også flere ganger i starten av kapitler at leseren introduseres til informasjon for sent, i stedet for at samme info etableres tidligere på en mer organisk måte. Som når bestefar og Lucy over flere sider er på tur i Thailand, og først etter ganske lang tid får vi høre at Vanessa dessverre måtte bli på hotellet og jobbe. Akkurat litt for sent til at det ikke forstyrrer, fordi leseren rekker å lure på hvor hun er.

I tillegg mener jeg kunnskapen om de store bivirkningene mirakelpulveret har burde plage Lucy mer enn det tilsynelatende gjør. Det er vanskelig å tro på at hun kan nyte mange av stundene i Thailand vitende om hva som kan stå i fare for å skje. Caps lock-bruken i teksten, som jeg tror er ment å være leservennlig og oppgirende, blir ofte forstyrrende. Det føles vilkårlig hva som plasseres i stor tekst.

Håpløst forelska og håpløst fin

Relasjonen mellom Lucy og bestefar får frem hva boken dypest sett handler om: å være seg selv i verden, men også om hvor sårt det kan være å ikke ha en stor familie. I bestefaren møter Lucy en hun ligner. En som eksperimenterer, får ting til å smelle, og som vil se verden. Det er rørende å se et tøft, annerledes barn i omgivelser hun føler seg hjemme i.

Bestefaren er virkelig håpløst forelsket, det blir komisk. Teksten ironiserer over skjønnhetsidealer (Vanessas rumpe sprekker nesten fordi hun tar så mye pulver). Jeg lo mye. Men vil barnet ta den humoren?

Boken er skrevet for målgruppen 9-12. Særlig bokslukere i nedre sjiktet av aldersspennet vil like denne luftige og lettleste boken, full av rå tegninger og mye spenning. Jeg tror også Familien Humbug kan være fin til høytlesning for litt yngre lesere. Da kan den voksne le og barnet bli nysgjerrig.

Slutten blir lykkelig både for Lucy og bestefar. Vanessa, derimot, får smake sin egen medisin. Mirakelpulveret er på mange måter en klassisk fortelling, med tydelig kritikk av jakt på evig ungdom, der typete, onde og slu damer går i front. Dette gjør den ikke kjedelig, tvert imot. Boken er sjarmerende og konkret, med fantastiske bilder – og mye glimt i øyet. Karen Kilane og Hans Jørgen Sandnes har skapt et univers man vil bli i og et barn man blir glad i.

«Ni løgner og jakta på eit smil»: å gjøre mamma glad igjen

«Eg heiter Klara, og mormora mi er død».

Premisset i Ni løgner og jakta på eit smil etableres på første side: Mormor er død. Klara og moren befinner seg på mormorens gård i sommerferien. De skal rydde bort tingene etter henne. Klara står i fjøset og steller med dyrene. Hun skulle ønske alt var vanlig.

Når grisen Alfred rømmer fra tunet, løper Klara etter. Ute ved veien hun ikke får lov til å oppholde seg ved, ser hun en ukjent gutt. Hun mister både grisen og gutten av syne. Så er grisen plutselig hektet fast i eiketreet på tunet sammen med en lapp til Klara. Gutten spør henne om å møtes. Det er starten på vennskapet mellom Pelle og Klara.

Pelle er sentral i bokens to hovedkonflikter: Klara lyver til ham og sier at mormoren er i live. Hun forteller også at hun og moren kan bli med på middag til Pelles familie. Da må hun og Pelle komme opp med en plan så moren blir med. De må gjøre mamma glad igjen. Klara finner inspirasjon i morens gamle dagbok hvor det står en liste over ting hun pleide å like som barn. Den kan de bruke. Alt sammen må gjøres uten at Pelle finner ut at mormor ikke lever lenger.

Sterk skildring av sorg, vennskap og det selvdrevne barnet

Forfatteren er presis og effektfull i sin skildring av sorg. Den triste moren og det lengtende barnet er spesielt vakkert og sårt skildret. Moren dusjer ikke, vil ikke lese med Klara, roter. Klara er var og forsøker å finne løsninger i en tilværelse som ofte fortoner seg hjerteskjærende. Hun snakker høyt til mormoren som ikke er der, og hun tenker og føler mye. Klara liker ikke å lyve, men gjør det likevel, noe som skaper en gjennomgående nerve i boken. Den tar opp savnet etter moren, enda mer enn mormoren, og viser på en flott måte lengselen etter et normalt liv og kraften i et vennskap.

Spesielt noen øyeblikk treffer leseren i magen. Det gryende vennskapet mellom Pelle og Klara i møte med Klaras løgner er ett av disse. Klara er oppfinnsom når hun sier mormoren lager Jonsok-feiring og selv steller i stand raskt for seg og Pelle. Hun er nevenyttig og varmer gamle boller opp i mikrobølgeovnen og håper det gjør at bollene virker som mormors nybakte. Dette er et eksempel på hvordan forfatteren subtilt, men også veldig tydelig viser den vanskelige situasjonen Klara er i. Hvor selvdreven hun blir i ønske om at ting skal være annerledes og vanlig.

Søte bilder, tunge tema

Tiril Valeur har illustrert teksten. I tillegg til en omfattende karriere som barnebokillustratør, er Valeur er kjent for barnebøkene om Polly-Esther, som hun har skrevet og illustrert selv. Bildene i Ni løgner og jakta på eit smil er trykket i svart-hvitt. De er fine og ganske søte, og står slik sett i en nesten barnslig kontrast til fortellerstemmen. Dette vil trolig være irriterende for noen lesere, og fint for andre. Død og savn er såpass tunge temaer at det ikke skader med noen fine, oppmuntrende bilder. Illustrasjonene kan derimot virke vilkårlig plassert. Som ved en spenningstopp hvor Klara og Pelle setter fyr på et utkikkstårn og er redde. Illustrasjonen gjør en stor brann i barnets hode om til små glør.

Men det finnes også eksempler på at illustrasjonene virkelig fungerer. Første gang Klara skal møte Pelle, tar hun på seg kattemaske, mjauer og gjemmer seg. Han synger og lokker henne frem. En koselig lek skildres, men også Klaras indre liv blir godt fanget i både tekst og bilde: det er enklere for henne å ta på seg en maske og ikke være seg selv. Alt blir mye mindre skummelt med masken på. Her korresponderer bildet godt med handlingen og utvider historien. Det er en slagkraftig illustrasjon.

Anmeldelsen fortsetter etter annonsene. 

Viktige brev og oppstykket struktur

Informasjonen i historien kommer stykkevis frem. Fortellerposisjonen er også her første person fortid. Informasjon blir holdt tilbake, kanskje i et forsøk på å gjøre det spennende for leseren. I dette tilfellet synes jeg ikke Bø lykkes helt. En del ganger tok jeg meg selv i å ikke følge historiens handling. Som når Klara leser i dagboken til moren, og leseren vet at hun tenker på en liste over hva moren liker, men vi skjønner ikke hvorfor det er viktig eller gjør så stort inntrykk før mye senere.

Det samme gjelder hva som står i brevet Klara skal skrive, et brev som blir sentralt i bokens klimaks. Vi får lese brevet etter bokens slutt, men det blir tillagt mye følelser og tyngde underveis uten at barneleseren nødvendigvis skjønner hvorfor. Her kunne leseren blitt holdt mer i hånden, så en skjønner nok til å henge med, og ikke bruker unødvendig kraft på ikke å forstå.

Ni løgner og jakta på eit smil er tenkt for alderen 6-9 og vil passe godt til høytlesning. Da kan den voksne hjelpe videre, forklare brevet – og ikke minst snakke om romanens vanskelige tematikk. Dessuten er boken fylt med kompakt tekst, og har relativt få bilder. Samtidig kan veldig sterke eller litt eldre lesere prøve seg på boken selv.

Ni løgner og jakta på eit smil kan med sine sjarmerende karakterer og fine stemning treffe mange lesere, men kanskje spesielt dem som vet hvordan det er å ha en sørgende forelder eller har mistet en besteforelder. For den som kan lese uten å bry seg med følelsen av å ikke henge med hele tiden, vil boken treffe hardt. Boken er lettlest og fin i språket. For de rette leserne er dette en roman som kan komme til å bety mye.