«Lumi» er en boost for babyers selvfølelse

Tre dansere kaster seg rundt med ganske voldsomme bevegelser inne i en blinkende lysskulptur. Rett som det er dempes lyset så vi i korte perioder sitter i stummende mørke. Midt inni dette åler tre babyer seg fram mot hverandre og blir liggende på magen og «samtale» – ansikt mot ansikt, med gledesstrålende uttrykk og lyder.

Glorier

Stockholmsbaserte Dalija Acin Thelanders nyeste småbarnsproduksjon Lumi er laget for barn opp til 12 måneder og deres foreldre. Det er bare voksne publikummere ved starten av første visning av Lumi på Dansens hus. Vi sitter langs veggene og observerer de tre utøverne i latviske Šeiko Dance Companys dans i en minimalistisk installasjon som består av en rekke store lysende ringer som henger over og på tvers av det svarte scenegulvet. Ringene gir assosiasjoner til noe industrielt og himmelsk på samme tid – fra lysstoffrør til glorier eller planeters ringsystemer. Danserne er kledd i hvite kjeledresser med et abstrakt trykk på ryggen som kan minne om et fremtidsscenario av en by. Nede på det ene buksebeinet har alle trykk av en liten menneskefigur. Dansen til den ambiente synthmusikken er i starten preget av runde bevegelser og vridninger som står fint til det sirkulære ved installasjonen.

Litt etter litt kommer foreldre med babyer på armen – forestillingen er satt opp slik at publikum kan komme og gå som det passer dem. Danserne fortsetter i den lagte koreografien, men møter blikkene til alle barna etter hvert som de entrer rommet. Det tar ikke lang tid før første begeistrede babyhvin ljomer over musikken.

Nærvær

Å ha et spesielt nærvær, å arbeide med det som oppstår i øyeblikket og rommet, og være «påkoblet sitt publikum» – gjerne kalt affektiv inntoning, har blitt en konvensjon i scenekunst for de aller yngste. Danserne i Lumi er tydelig ekstremt godt trente i dette. I store deler av forestillinga søker og holder de blikket til ett og ett barn om gangen mens de utfører bevegelser i glidende overganger mellom det strengt koreograferte og rent improviserte. Bevegelsesmønstrene speiler ikke barnets, men er ofte kroppslige svar, innspill på og tolkning av det danserne leser av barnets blikk og bevegelser.

Rett som det er beveger hver utøver seg helt bort til og tett på enkeltbabyer og foreldrene deres, og danser rundt dem der de sitter eller ligger på gulvet – hele tiden påkoblet hvor barna befinner seg. Selv om bevegelsene kan være voldsomme, virker ingen babyer redde eller usikre. Flere av de små oppleves snarere bent ut lykkelige i situasjonen. Noen av dem sitter tydelig oppslukt av dansen og musikken. Andre krabber modig inn i rommet og installasjonen, utforsker lysrør og gulv og tar initiativ til møter med danserne, andre barn og voksne. Jeg tror dansernes nærværende tilstedeværelse smitter og inspirerer barna til denne uredde utforskingen.

Små barn har et enormt behov for slik affektiv inntoning og anerkjennelse av deres blotte tilstedeværelse, ikke bare av det de presterer. Fra utviklingspsykologien vet vi at ubetinget anerkjennelse fra andre danner grunnlaget for utvikling av en stabil følelse av å ha verdi. I Lumi er denne bekreftelsen selve navet, det sentrale ved utøvernes dans. I tillegg tror jeg foreldrenes tydelige begeistring over barnas engasjement fungerer som en ytterligere bekreftelse. Slik er det mulig å anta at når behovet for trygghet og bekreftelse blir møtt så direkte gir det en boost for babyenes selvfølelse i verket.

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

Vet hva hun gjør

Dalija Acin Thelander er internasjonalt anerkjent for sitt arbeid med samtidsdans i installasjoner, med babyer som målgruppe. Som koreograf har hun en høy bevissthet rundt å skape mangfoldige sanseopplevelser. Hun jobber inspirert av små barns væremåte og med et mål om å lage forestillinger som hver enkelt publikummer kan møte på egne premisser, og at de selv kan velge sin grad av deltakelse. Hun instruerer utøverne sine til å være oppmerksomme, responsive og sensitivt tilstedeværende, slik hun beskriver det på sin egen nettside – alt sammen veldig tydelig i Lumi.

Om man sitter i rommet i forestillingens fulle lengde på to timer slik jeg som kritiker gjorde, oppleves musikken etter hvert monoton og de åpne og inviterende ansiktsuttrykkene til danserne stundom noe frenetiske. Men så er det jo ikke meningen at man skal sitte i de fulle to timene. Både i programteksten og av vertene på Dansens hus blir vi oppfordra til å gå til og fra installasjonen, til å bevege oss fritt innenfor og utforske den eller slappe av etter eget forgodtbefinnende. Også i dette ligger en anerkjennelse av hver enkelt publikummer – voksne som barn – sin individuelle opplevelse.

Lysende innramming

I dokumentarfilmen om Susanne Ostens BabyDrama av 2006, den første forestillingen noen sinne som rettet seg utelukkende mot babyer, intervjues moren til en av babyene som har vært publikum like etter forestilling:

«När skådespelarna kommer in i foajén och säger «Välkommen Lydia» [till mitt barn] känns det som ett riktigt möte. Så det blir också ett möte även med mig som mamma. Det var liksom som en stor kärleksbombing, tycker jag. Det är som ett erkännande av att hon är en verklig person, som jag ser henne.»

I Lumi er denne effekten satt i sentrum. Selv om både rommet og danserne er tydelige aktører, er det deres bekreftelse av barna som gjør sterkest inntrykk. Det kan gjøre at foreldrene også ser sine barn på nytt, kanskje oppdager de sider av dem de ikke har sett før. Kanskje gjør det sterkt inntrykk at noen fremmede ser og møter deres barn med samme åpenhet som dem selv, slik moren i sitatet ovenfor uttrykker det. Iallfall blir foreldrenes kjærlige blikk og omsorg, og at de gleder seg over opplevelsen sammen med barna, svært tydelig i rommet.

Dansen og de blinkende lyssirklene gir barn, foreldrene og deres åpenhet for det uventede en lysende teatral innramming.

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

Ikke bare deigklumper

Kulturråd-satsingen Klangfugl fra starten av 2000-tallet (etterfulgt av EU-prosjektet Glitterbird) medførte at en helt ny kunstsjanger for små barn vokste fram. Dette har skjedd på knappe 20 år, og det er interessant å se hvordan feltet så raskt etablerte kunnskapsbaserte konvensjoner for kunstformidling for målgruppa (som blant annet småbarnsteaterforskeren Lise Hovik har skrevet om). Flere kunstnere finpusser stadig disse konvensjonene og utfordrer eller videreforedler dem. I Lumi er konvensjonen som handler om nærvær og lydhørt samspill dratt så langt som jeg aldri har opplevd det før.

Bevisstheten om hva de små barna tåler, at det treffer og at det blir tydelig hvor stor glede de har både av det kunstneriske som blir tilbudt dem og det sosiale samværet med jevnaldrende, samt at produksjonen er påkostet – det hele strider mot en ganske nylig dominerende og fortsatt eksisterende oppfatning om nye mennesker som uferdige deigklumper som skal fylles med læring og beskyttes mot alt som kan utfordre. Mye kunst for de aller yngste kjemper ikke bare mot denne oppfatningen, de viser med tydelighet at babyer er noe annet og mye mer.

Anmeldelsen fortsetter under annonsene.

Frihet og likhet

Men der flere forestillinger for de yngste setter begrensninger for når og hvor barna kan interagere fysisk med verket, noe som ofte kan skape litt usikkerhet blant barn og voksne, er det her altså helt fritt for alle hvor de vil bevege seg og når de velger å tre inn i interaksjon med danserne. Jeg tror denne friheten er med på å skape trygghet i kunstmøtet.

Og når man kan se hvor lykkelig møtet med Lumi gjør både babyene og deres foreldre, er det ikke rart jeg måtte kjempe mot gråten opptil flere ganger. Små barn lever med sansene vidåpne, og selv om vi nå vet hvor kompetente de er, er de også sårbare og avhengige av voksnes luner. Jeg lurer på hva det gjør med en ny menneskesjel å oppleve et allkunstverk med denne formen: Spennende og trygg og vennlig henvendt. Når det imøtekommende og bekreftende blikket blir løftet fram som ideal på dette viset, er det som en anerkjennelse av det komplekse og det utsatte. Det er tanken om likhet i praksis.