Lydbøker for barn sprenger budsjettene

I kategorien «nyheter» hos Storytel i november var 48 av 50 barnebøker utgitt på Cappelen Damm. Strømmetjenesten avgrenser tilbudet fra andre forlag for å sikre inntjening også når abonnentene har barn. Praksisen er både lovlig og lønnsom.

Den fungerer fordi barn i mindre grad enn voksne er orientert om hva de går glipp av. Til sammenligning var to av fem voksenbøker i nyhetskategorien utgitt hos Cappelen Damm. Forlaget eier sammen med svenske Storytel AB hver sin halvpart av Storytel Norge. Når strømmetjenesten tilbyr flest bøker fra egen deleier, går en større del av vederlagene for lyttingen tilbake i konsernet.

Det gir en økonomisk fordel i et voksende strømmemarked der konkurransen om abonnentene er beinhard. Jo mer barn lytter, desto dyrere kunder blir de for både strømmetjenester og bibliotek.

Hullet i bokloven

Storytel er i sin fulle rett til å forskjellsbehandle forlagene. Bokloven mangler fortsatt en paragraf som regulerer strømmemarkedet. Stortinget har anmodet regjeringen om å finne en løsning, men den lar vente på seg. Enn så lenge gjelder dermed ikke paragraf 11 som forbyr de som tilbyr bøker å forskjellsbehandle forlagene. Mens en bokhandel plikter å selge enhver tittel hvis kunden ber om den – inkludert digitale lydbøker – kan strømmetjenestene fritt tilby hva de vil.

Det er likevel påfallende at 50 barnebøker i nyhetskategorien hos Storytel i Sverige – uten forlagseiere – fordelte seg på hele 14 forlag. Hva skjer i Norge?

Barns særegne lyttemønster

Lydbøker er blitt en sentral del av den stadig mer digitale barnekulturen.[i] Populære barnebokforfattere som Arne Svingen får nå betydelig mer av inntektene sine fra strømming enn fra papirsalg.

Barnebokforfatternes fagforening Norske barne- og ungdomsbokforfattere (NBU) forutså at foreldre og barn beveger seg fra lesing til lytting. Norge er det eneste landet i Norden der NBU har klart å forhandle seg fram til et vederlag per lyttede bok heller enn per lyttede minutt. Lydbokkontrakten anerkjenner at det krever tid og spesialkompetanse å skrive kort. For digitale lydbøker over 20 minutter får barnebokforfatterne like mye som voksenbokforfatterne – 12,50 kroner (11 kroner etter 250 strømminger).[ii]

Det betyr at det koster strømmetjenester og bibliotek like mye å tilby en tittel på 21 minutter, som det koster å tilby en tittel på 21 timer. Lytteglade barn rekker flere bøker i måneden dels fordi barnebøker i snitt er langt kortere, men også fordi de har en annen glede av å høre bøker om igjen. Slik blir de strømmetjenestenes og bibliotekenes dyreste kunder.

Kostbare barn

Strømmetjenester er som helsestudioer. De vil gjerne ha deg som abonnent, men det er en fordel dersom du i minst mulig grad bruker abonnementet. Siden konkurransen mellom strømmetjenestene er hard, er det lite rom for å sette opp abonnementsprisen. Da kan tilbyderne enten gjøre som Nextory: Begrense lyttingen per måned. Eller de kan gjøre som Storytel: Dytte lytterne over på titler som koster mindre i vederlag. Begge alternativene innebærer å begrense barnelytterne. Og begge alternativene er det mulig å kjøpe seg fri fra for den som har råd, enten ved å tegne abonnement hos flere strømmetjenester, eller ved å kjøpe ubegrenset tilgang.

Med andre ord rammes fattige hardest når strømmemarkedet sprer seg på samme måte som for tv og film.

Prosentforhandlinger

Når et barn vil høre Tissemus av Reidar Kjelsen (innlest av Kasper Thorsen) på repeat, genererer det riktignok ikke nytt vederlag til forfatter og forlag før utlånsperioden hos biblioteket er over – eller måneden hos strømmetjenesten er omme. Det lønner seg for tilbyderne at barn ikke bytter bok. Men allerede før lytteren har hørt et halvt minutt av Tissemus, aktiveres honoraret. Barn som angrer seg etter bare 15 prosent av boka, koster strømmetjenesten like mye som dem som fullfører hele. For lyttere i bibliotekenes app BookBites, skal det bare ti prosent til for å utløse royalty.

For forfatterne har det lønt seg å forhandle prosentgrensen nedover. Da den i 2021 ble flyttet fra 20 til 15 prosent i avtalen med strømmeselskapene, ble forfatternes andel av fortjenesten merkbart større. Antagelig lønte det seg aller mest for barnebokforfatterne, siden barn er mindre trent på å forutse hva de kommer til å like. Tilsvarende hadde barnebokforfatterne sannsynligvis mest å tape da Biblioteksentralens datterselskap BS e-bok fikk gjennomslag for at en lisens (ett utlån) hos biblioteket ikke er brukt før det er lyttet ti prosent.

Markedsmakt

Dragkampen om små prosenter oppstår fordi normalkontrakten gjør det umulig for strømmetjenestene å presse forfatterne på pris. Størst press havner på forlagene. Hvilken andel forlaget får av hver strømming, er forretningshemmelig. Her råder det frie markedet. Forleggerforeningen har regnet seg fram til at forlagenes gjennomsnittlige fortjeneste synker. For 2023 var den nede i 27 kroner pr. lytting[iii], altså omtrent det dobbelte av hva forfatterne får. Det inkluderer forlagets innsats for å produsere selve lydboka.

Bok365 anslår at Storytel har 70 prosent av strømmemarkedet,[iv] dermed er det der barnebokforfatterne og de fleste utgivere aller helst vil ha bøkene sine. Det gir strømmetjenesten ekstra makt til å presse forlagene til å redusere sin del av fortjenesten.

Markedsdominansen til Storytel betyr at bare barnebokforfattere som utgir på Cappelen Damm, nærmest er garantert å få sine bøker tilbudt i lydversjon hos denne strømmetjenesten. Disse forfatterne vil dermed tjene betydelig mer enn forfattere hos konkurrerende strømmetjenester. Forfatternes ønske har vært at deres digitale lydbøker skal tilbys hos alle etter samme prinsipp som i bokhandelen. I et uregulert marked blir det i stedet en stor fordel å utgi bøker hos Cappelen Damm.

Da handler ikke diskusjonen lenger bare om hvor liberalt strømmemarked politikerne ønsker seg. Hullet i Bokloven gjør det mindre lønnsomt å produsere barnebøker på andre forlag enn det som dominerer lydmarkedet. Å vinne på lydbokmarkedet er ikke bare å vinne lytternes gunst, men også forfatternes. For taperne blir det færre penger til å skape andre bøker enn dem Cappelen Damm ønsker seg. Aldri var det vel meningen å ramme mangfoldet i markedet bare fordi en voksende andel barn foretrekker å lytte heller enn å lese.

Forlagsmakt

Forlagene har en mer samlet makt overfor bibliotekene. Mens et bibliotek kan kjøpe inn en hvilken som helst papirbok og fritt låne den ut, gjelder ikke det samme for digitale lydbøker. En utredning for Kulturdepartementet konkluderte i sommer med at forlagene har all rett til å bestemme selv – både hvorvidt de vil gjøre en digital lydbok tilgjengelig for utlån og hvor mye det skal koste. Prisene Nasjonalbiblioteket foreslår, er kun veiledende: En pakke på seks lisenser for prisen av én lydbok gjennom bokhandelen.

Bokloven beskytter forlagenes salg av digitale lydbøker ved å forby strømming og utlån det første året. Etter det er bibliotekenes låneordning en direkte konkurrent både til forlag og strømmetjenester. Det kommer av at lydbøker ikke er omfattet av innkjøpsordningene. For papirbøker blir utlån bærekraftig når Kulturfondet samtidig kjøper inn nærmere 2000 barnebokeksemplarer til landets skole- og folkebibliotek.

Den gangen fysiske lydbøker dominerte, ble en CD lånt ut til den ble utslitt. Det tapte forlagene på. Med digitale lydbøker har de fått en helt annen kontroll. Men hva er rimelig pris? Overgangen fra CD til digitale utlån har gjort lydbøker fem ganger dyrere å låne ut for bibliotekene.

Regningen

Her er et tilfeldig utvalg fra tilbudet ved Bergen offentlige bibliotek. Prisene samsvarer i stor grad med Nasjonalbibliotekets anbefalinger. Faktisk ligger Samlagets bibliotekpris 30 kroner under sin egen utsalgspris i bokhandel på denne utgivelsen.

• Familien Brattbakk av Julia Kahrs, Gyldendal (lest av Kristine Rui Slettebakken): 279 kroner for 6 lisenser

• Snøsøsteren av Maja Lunde, Kagge (lest av Kim Haugen): 299 kroner for 6 lisenser

• Oskar og eg av Maria Parr, Samlaget (lest av forfatteren): 249 kroner for 6 lisenser – eller som enkeltklikk for 30 kroner. Da betaler biblioteket etterskuddsvis fra en egen konto.

Visst må barnebokforfattere og forlag få levelige vilkår for jobben de gjør, ellers blir det ingen barnebøker. På den annen side opplyser biblioteket i Bergen at barn står på venteliste til lydbøker der lisensene for lengst er oppbrukt. Hvor mye som skal avsettes i denne budsjettposten, er et stort spørsmål. For er det ikke best at barn leser på papir?

Men fritidslesing kan ikke styres av tvang. Jo mindre biblioteket kan tilby, desto hardere rammes de fattigste barna uten tilgang til strømmetjenester. Blir tilbudet for begrenset, utspilles bibliotekenes rolle som relevant danningsarena.

Urimelige bivirkninger

Mens forlagene har makt over den digitale lyttingen i bibliotekene, har de lite de skal ha sagt overfor Tibi, biblioteket for tilrettelagt litteratur. Nasjonalbibliotekets underavdeling tilbyr digitale lydbøker til lesere som har funksjonsnedsettelser som gjør det umulig eller svært vanskelig å lese selv. Åndsverksloven gir Tibi rett til å lese inn hva de vil når de vil. Ofte spleiser de med forlagene på innlesningene som legges ut samtidig for salg til allmennmarkedet og for utlån til Tibis lånere.

Honoreringen følger en helt annen logikk enn for folkebibliotekene. I 2024 var det avsatt 5,1 millioner kroner som Kopinor er pålagt å fordele etter regler utarbeidet av Kulturdepartementet. Tilskuddet fordeles på forfatterne – uavhengig av hvor mye lånerne lyttet, men likevel slik at de det blir lyttet mest til fikk mest. Forlagene får ingenting. Så lenge gruppa av lånere er på størrelse med en liten bykommune, har det liten innflytelse på levekårene i bokbransjen. Men det beviser igjen et lyttermarked preget av ordninger med urimelige bivirkninger.

Når vilkårene her er såpass skrinne, blir det dessuten svært vanskelig å diskutere utvidelse av låneretten. En rekke klasserom har skolebarn som sliter med norsk som fremmedspråk. De kan trenge digitale lydbøker på lik linje med sine dyslektiske medelever. Det vil ikke bare kreve langt mer penger til å kompensere forfattere og forlag. Da behøves også en endring i Åndsverkslovens paragraf 56 der Tibis handlingsrom er definert.

Uansett hvilke forutsetninger barn har for å lese selv, har digitale lydbøker gått fra å være en gøyal luksus i baksetet til et foretrukket medium som er helt sentralt plassert i barnekulturen.

Det må regjeringens arbeid med regulering snarest ta konsekvensen av.

[i] Forleggerforeningens leserundersøkelse for 2024 skiller ikke mellom andelen som leser høyt for barna og dem som setter på en lydbok som barnet lytter til alene. Når 63% voksne leser for barn under ti år 3-5 ganger i uka, er det usikkert hvor mye av den lesinga som skjer via lydbok. SSB forteller at i 2023 lyttet 15 prosent til lydbok på en gjennomsnittsdag i aldergruppa 9-15 år. Statistikken til Bibliotekutvikling for folkebibliotekene skiller ikke ut barn som egen gruppe i tallene for nedlasting av digitale lydbøker. BS e-bok har per nå ingen statistikk over barns lytting til e-bøker i BookBites.

[ii] Under 20 minutter er satsen 10 kroner (8,75 etter 250 lyttinger).

[iii] Til sammenligning var snittinntekten 39 kroner pr. lytting i 2021, ifølge bransjestatistikken fra Forleggerforeningen.

[iv] Forleggerforeningens leserundersøkelse for 2024 antyder en lavere markedsandel, og at Storytel har tapt andeler til Nextory, Audible og BookBeat.