Lydhør kritikk: «Animalium» åpner sansene

– Itj sajnt at det e’ gøy? roper en femåring mot de underlige skapningene i Animalium.

– De’ gøøøøy, de’ gøøøøy, svarer en av skapningene med rar, spiss stemme – og unger og voksne i publikum skrattler.

En merkverdig flokk

Vi sitter langs og nedi gallerigropen midt i Nils Aas Kunstverksted på Inderøy. I gropa ruver Aas’ enorme ved-stable-skulptur Bauta (1996). I det ene hjørnet ligger noen løse vedkubber som virker liksom tilfeldig å ha rent nedover.

Oppe på «galleriet» som omkranser denne gropen står en rekke tre- og steinskulpturer, både fra Aas’ hånd, og fra Siv Bugge Vatnes serie Humming. Disse skulpturene viser en stor variasjon i materialitet og tilstedeværelse, der eksempelvis de runde halvmeterhøye treskulpturene er svært organiske, nesten kroppslige. Mens steinskulpturene er stringente, kontrollerte, henimot matematiske former. En merkverdig flokk.

Inn i dette universet kommer en annen flokk underlige vesener. Først hører vi bare kvitring og humming bak en vegg. Så titter tre menneskeansikter med påmalte snuter, hatter med dyrelignende ører og med store øyne, fram fra bak en vegg. Én etter én.

Ungene i publikum ler hjertelig. Jeg også.

Affekt

Forestillingskonseptet Animalium av Teater Fot springer ut av deres kunstneriske forskningsprosjekt «Hverken fugl eller fisk», som undersøkte affekt i scenekunst for de minste. Tanken er at små barn er affektive i alt de gjør, de reagerer umiddelbart på alt. Dette ønsker det kunstneriske laget å spille på lag med.

Men i Animalium er dette også tatt et steg videre. I god post-humanistisk tradisjon settes det menneskelige i kunsthendelsen her litt til side, og i stedet tar man alle tings agens på alvor: Spillestedets natur, arkitektur, objekter og eventuelle kunstverk veves inn i en improviserende prosess hvor utøverne kan åpne seg og potensielt spille med på alt som finner sted i kunstmøtet. Utøvelsen beveger seg dermed fra inter-aktiv til intra-aktiv.

Dette viser seg i en rørende årvåkenhet hos utøverne – hvor de utforsker omgivelsene ganske likt slik små barn gjør det, om enn i en mer estetisert form.

All-dyreaktig

Animalium har tatt mange forskjellige former og blitt vist på mange forskjellige arenaer: I biblioteker, i barnehager (både ute og inne), på kunstgallerier – og hver hendelse tilpasses de ulike stedene og materialene som finnes der.

Utøverne har lag-på-lag-kostymer i en blanding av forskjellige dyreprint. Luer med forunderlige horn eller ører gir figurene et preg av noe ubestemmelig dyreaktig; som en slags sammenvevd all-dyreaktighet.

I disse kostymene utviser de tre utøverne Lise Hovik, Anne Marit Sæther og Tor Haugerud en nysgjerrig utforsking av både kunst og rom på Nils Aas Kunstverksted. Dette gjøres uten ord, men med ekspressivt kroppsspråk. Særlig sansing står sentralt: lukting, liksom-smaking, utforsking av rommets muligheter og kroppenes bevegelsesmønstre foregår i nær relasjon med de forskjellige kunstgjenstandene. Slik oppfattes det som at gjenstandenes og rommets agens forsterkes i samspillet, og rett som det er gir det en sterk kinestetisk effekt på meg.

Rørende årvåkenhet

De tre utøverne følger hverandres initiativer i denne lekende utforskinga. De følger opp innspillene til hverandre både fysisk og lydlig i en organisk flokkbevegelse.

Innimellom spiller utøver Haugerud – som også er jazz-perkusjonist – med klubber og stikker på gjenstander som ligner de som finnes i utstillingen: Pinner, kubber, stein. I disse mer musikalske partiene oppleves Sæther og Hoviks fysiske utforsking enda mer som dans, all den tid de også spiller på de lydlige impulsene fra Haugeruds musikk.

Det er «slik at vår egen sanseerfaring blir en del av verket» står det i Nils Aas Kunstnerverksteds beskrivelse av Vatnes utstillling av tre- og steinskulpturer. Det snakker altså nesten mystisk godt med Animalium som prosjekt, der nettopp den sanselige kroppen står for kommunikasjonen med publikum.

Andektig

Jeg opplevde forestillinga hele fire ganger på Nils Aas Kunstverksted. Og selv om de forskjellige publikumsgruppene naturlig nok opptrådte ulikt i møte med det som utspant seg, virket alle barna dypt oppslukt.

Der barnehagebarna synlig lot seg rive med, innimellom hermet en del av de fysiske og lydlige innspillene fra utøverne og også til stadighet kom med små utrop til dem, satt småskolebarna mer andektig, nesten alvorlig, og fulgte med med følbar konsentrasjon. Jeg undrer over hva denne forskjellen i uttrykk mellom barnehagebarn og skolebarn kommer av. Kan det bare være at livets alvor er sterkere til stede hos skolebarn?

Ubesvarte «Hallooooo!»

Og én annen ting stusser jeg over: I starten virker Animalium-utøverne å «svare» på barnas lydlige henvendelser, som i «De’ gøøøøy» i eksemplet over. Eller at de omformer noen barns «Hallo!»-rop, til slepende, tynne «Halloooooo»-svar. Men utover i forestillinga slutter utøverne helt å svare slik, både lydlig og kroppslig. Når barna i starten har opplevd å få svar, blir det noen prøvende «Hallooo!»-er som blir hengende i lufta seinere i forestillinga.

Disse ubesvarte henvendelsene oppleves litt sårt. Hvorfor har de valgt å «lukke» samspillet om seg selv i forestillingas siste del?

Når det er sagt, er Animalium en svært fengende kunstopplevelse, som åpner sansene våre for det som finnes rundt oss. Den liksom lyser opp et allerede lyst gallerirom med dets skulpturer til et rom med uendelige muligheter for utforsking.

Ikke minst er det noe ekstra rørende ved at det er godt voksne utøvere (alle tre er i sekstiårene) som inntar det smittsomme, hyper-lekne scenespråket. Det er med på å gi autoritet til og anerkjennelse av det lekne. Og bringer oss tettere på både kunst og omgivelser. De’ e’ gøøøøøøy!

FØLG MED: I morgen trykker Periskop saken der vår kritiker Hedda Fredly forteller hvordan det gikk da hun selv fikk prøve seg som utøver i Animalium. Endret det hennes syn på forestillingen? Fortsettelse følger!