Småbarnsforestillingen Mago er et prosjekt som i teorien er svært interessant: Ambisiøse kunstnere, internasjonale samarbeid og vidtspennende tematikk. Det betyr likevel ikke at resultatet er like interessant.

Med Christina Lindgren i spissen er forventningene høye: Hun har bak seg babyforestillingene Korall Koral (2009), Høyt oppe i fjellet (2011) og Drake-Zoo (2017), alle fra kompaniet Dieserud/Lindgren. Samarbeidet med koreanske Hee Sun Kims produksjonsselskap Babyart gir en internasjonal dimensjon. Koreograf Natanal Hyun Kim har sine røtter i koreansk tradisjonsdans, og Torgeir Vassvik setter den musikalske rammen med sin særegne blanding av joik, trommer og messingbolle-klanger.

På papiret er det et godt prosjekt – bokstavelig talt. Tekstprogrammet som følger med forteller at forestillingen bygger på den nord-koreanske myten om Bestemor Mago som skaper jordens fysiske formasjoner – steiner og fjell – av sine egne ekskrementer. Teksten drar raske paralleller til kvantefysiker Max Plancks sitat: «Science cannot solve the ultimate mystery of nature», og videre til mysteriene unnfangelse, oppvekst og eksistens, før den avslutter med en oppfordring: «We need to recreate the mystery of creation!»

Tematikken, om ganske naivt presentert, åpner for mange muligheter. Men selve forestillingen griper få av dem. Mago, slik den fremstod under Showbox-festivalen på Sentralen sist uke, er en forholdsvis stillestående halvtime med innadvendt solodans og langsom, klangbasert musikk som så ut til å slite med å holde på oppmerksomheten til både voksne og barn.

Slik går Mago i samtidskunstfella, og forestillingen fremstår som både pretensiøs og uforståelig for et publikum den egentlig prøver å inkludere.

Ikke truende, ikke vennlig

Barn 0-3 år er en krevende målgruppe å lage kunst for. De skal åpenbart ikke måtte fatte forestillingens utspring i koreansk skapelsesberetning eller bli grepet av de interkulturelle møtene som ligger i produksjonssamarbeidet. Teamet bak Mago ser ut til å vektlegge det sanselige og mystiske, to elementer som godt kan engasjere målgruppen.

Forestillingen har to utøvere, danseren Gun Kim og musiker Torgeir Vassvik. De er begge i rolle når barna kommer inn: Vassvik, ikledd tunika og skinnstøvler, vandrer rundt og blåser luft gjennom et rør oppi en bolle med noe flytende, og Gun Kim sitter på en slags stein midt på scenegulvet. Han er kledd i hvitt, med et stort hvitt skjørt hengende i seler over skuldrene. To tuber av krøllet gråpapir rammer inn scenen i en ring, og barna sitter innenfor denne sammen med de voksne. Disse kan barna få krabbe rundt i etter forestilling, har vi fått beskjed om.

Danseren sitter stille lenge, og dermed går oppmerksomheten mot Vassvik, som trekker frem sine instrumenter. Han skaper en forventningsfull stemning ved å få klangboller til å vibrere. Men forventning hos babyer er vrient å kontrollere, og det slår negativt ut for flere. Gråten sprer seg i rommet. Når Gun Kim begynner å bevege seg, er det med prøvende, strekkende og til dels ekstreme bevegelser som også ser ut til å skremme en del av de små. Ingen av dem skaper øyekontakt eller annen fortrolig forbindelse med barna som individer. Stemningen er ikke truende, men den er heller ikke utpreget vennlig.

Rollerefleksjon

Forestillingen utvikler seg med at danseren agerer med steinen han sitter på – en referanse til Bestemor Mago? Det er vanskelig å si. Han klatrer ut av skjørtet og inn i en jakke, beveger seg over gulvet som ulike dyr, og kaster lange tøyremser på kryss og tvers over scenegulvet. Her ligger det fineste potensialet: Remsene lager kontaktpunkter mellom publikummere der de strekkes mellom oss, og åpner for en refleksjon rundt de ulike rollene i situasjonen: Publikum, utøver, barn, voksen.

Vassviks musikk veksler fra klangboller til usymmetriske rytmer på gitar, dyp joik og en rasende tromme. Han spiller gjennomgående rolig og langsomt, og bryter bare den meditative stemningen i det han begynner å synge – stemmen hans får mange i salen til å spisse ørene – og når han går ut på gulvet med trommen for å akkompagnere danserens siste ville utbrudd.

Slik jeg ser det, er det nettopp disse bruddene med den langsomme, innadvendte stemningen som gir forestillingen friksjon og dermed interesse. Dessverre er det veldig få av dem. I stedet brukes det mye tid på å etablere og presentere ganske pregløse elementer.

Gun Kims bevegelser er ikke annerledes nok til å formidle at vi befinner oss i en mytisk eller fantastisk verden. De hvite klærne føles kjedelig hverdagslige i sitt grovvevde stoff med praktiske lommer. Selv musikken kjennes overforenklet ved at den stort sett kun spiller på ett enkelt element av gangen: Én klang, én rytme, én stemning. Det er lite utvikling, lite kompleksitet.

Kunst eller ikke-kunst

Å ha hele barnehager inne som publikum er ekstra vanskelig fordi gruppedynamikken også påvirker barnas opplevelser av situasjonen. Når to først har begynt å gråte, kan det være nok til å skyve flere barn ut i hikst, selv om de kanskje ikke egentlig har opplevd forestillingen som vanskelig. Det behøver ikke bety at barn flest ikke liker forestillingen. Noen av barna denne morgenen lot seg heller ikke prege av de andre, og var tilsynelatende helt oppslukt: Særlig én kunne ikke ta øynene fra Vassviks instrumentpark, og applauderte spontant og begeistret ved flere anledninger.

Slike opplevelser kan skape varige inntrykk, også hos så små barn – men jeg skulle gjerne sett at det var mer kunstspesifikke grep som skapte reaksjonene. Hva gjør et musikalsk instrument til noe annet enn et hvilket som helst verktøy? Hva gjør dans til noe annet enn et menneske som beveger seg fra ett sted til et annet? Når vi har bestemt oss for å skape målgruppetilpasset kunst for babyer må det være fordi vi mener at kunsten har en egenart som skiller den fra annen, ikke-kunstnerisk aktivitet. Men Mago virker hemmet av sin insisterende hverdagslighet og fremstår for meg som rett og slett temmelig kjedelig med sine mange forspilte kunstneriske muligheter.

Usynlige kvaliteter

Noen usynlige kvaliteter kan likevel finnes. Prosjektet er et resultat av et internasjonalt samarbeid, «The Nordic – Korean Connection», som kan ha vært fruktbart, selv om jeg har vanskelig for å kalle denne enkeltproduksjonen en suksess. Generelt er det dessuten få kunstnere som aktivt går inn for å skape nye produksjoner for målgruppen 0-3, blant annet fordi det for tiden ikke finnes noe offentlig system for å distribuere forestillingene i barnehager i Norge. At Lindgren og hennes partnere jobber i dette feltet er med på å drive det fremover – suksessen til babyoperaen Korall Koral (med musikk av Maja S. K. Ratkje) er noe av bakgrunnen for at Den Norske Opera og Ballett har bestilt to nye babyoperaer for de kommende årene, hvor Lindgren skal stå for iscenesettelsen.

Mago blir sannsynligvis ikke stående som et kunstnerisk høydepunkt for barn fra null til tre år. Men det ligger et potensial i formatet som gjør at både koreografi, musikk og kommunikasjon kan videreutvikles innenfor de rammene de allerede eksisterer innenfor. Jeg håper teamet griper denne muligheten og utvikler stykket etterhvert som det spilles videre.