Maskefall

Tarjei, 13 år er en ekspressiv fortelling om bånd og berøring, tegnet og fortalt av den prisvinnende tegneserieskaperen Anja Dahle Øverbye. Hovedpersonen Tarjei har nyskilte foreldre, og han må bevege seg frem og tilbake mellom to hjem. Ingen av dem føles som hans eget.

Farens hus har blitt stort og tomt etter at moren flyttet ut, mens stefarens hjem kjennes ulidelig trangt. Heldigvis finnes fortsatt den gamle lekehytta i skogen. Her møtes vennene for gagn og ugagn, forelskelser og lek. Et hjemmelaget ouijabrett intensiverer leken.

Sterk utgivelse

Tarjei, 13 år er laget på oppfordring fra redaktør Brynjulf Jung Tjønn, og er opprinnelig tiltenkt aldersgruppen 9-12 år. Øverbye har løst dette oppdraget med en allalderbok som henvender seg til voksne og barn samtidig. Kombinasjonen Øverbye og Tjønn står frem som et sterkt forfatter- og redaktørsamarbeid. Resultatet er bunnsolid.

Da Øverbye debuterte som bildebokskaper med Lykketanna (Samlaget 2019) – også denne på forespørsel fra Tjønn – gikk arbeidet hennes i en mer fargerik og luftig retning. Nå er hun tilbake i sitt vante univers, med mørke, tette og poengterte tegneserieruter. To kvaliteter som videreføres fra forrige bok er formidlingen av mangfold og empati. Tarjei, 13 år har ikke bare et rikt figurgalleri. Karakterene fremstår også svært realistiske i måten de reagerer helt forskjellig på de samme hendelsene på. Slik legges det opp til et bredere perspektiv og en større forståelse for alle involverte. Som empatitrening er boken suveren.

Teksten er stødig, med lettlest og konkret dialog – som attpåtil er rik på undertekst. «Klar for epleslang?» spør skolevenninnen Aisha når de møtes i skogen.  Epletyveriet blir symbolsk for noe grenseoverskridende.

Visuelt gjennomført

Øverbye treffer en estetisk nerve med illustrasjonene sine. Repertoaret er stort, med en karakteristisk strek som veksler mellom organisk og spiss, enkel og detaljert, idyllisk og konfronterende. Den tidkrevende blandingsteknikken med blekk, vannfarger og kull viser stor omsorg for manuset.

Synsvinkelen i bildene er som fra en flue på veggen – eller mer presist en flue som flyr rundt i rommet. Ofte ser vi nærbilder av ansikter eller andre detaljer som forsterker tolkningen av scenene. Øverbye vet å benytte seg av tegneseriemediets umiddelbare visuelle språk, og lar utformingen av bildene styre leserytme og -tempo. Fortellerstemmen er personlig og allvitende samtidig  – nær og med overblikk.

Fremmed hverdag

Fortellingen starter i skolegården. Dagen ringes ut, og Tarjei og lillebroren Olav slår følge «hjem». «Det var det året eg og bror min tråkka opp ein ny sti,» forklarer den eldre fortellerstemmen: «Ein ny sti til eit nytt hus. Det var eit hus eg ikkje ville vera i, men i det huset var mamma». Resten av boken er skildret i nåtid, og utelukkende gjennom dialog. Grepet tar leseren tett på opplevelsene.

Øverbye viser fra start hvordan voksenbehov får prege stemningen i den nye familien. Tarjeis far har glemt å sende med sønnen gymbagen, og moren tilbyr seg å hente den. Stefaren innvender at dette er noe Tarjei selv kan rydde opp i. «Det er far din som skal følge med på når du har gym!» bebreider han stesønnen. «Me skal jo kose oss i kveld, Sigrid». Tarjei skygger unna situasjonen og glemmer hele gymbagen. Herfra blir den en negativ trigger. Gymbagen glemmes stadig.

Parallelt med at Tarjei ikke kan utstå morens nye kjæreste er han i ferd med å utvikle romantiske følelser for skolevenninnen Aisha. Den gryende puberteten forsterker følelsene.

Misforstått definisjonsmakt

Tarjei misliker maskespillet som inngår i den nye hverdagen. Alle spør hvordan det går, men ingen vil egentlig vite svaret. Når Tarjei svarer ærlig i et familieselskap, blir det oppstyr. Dårlig er ikke et legitimt svar, mener moren. «Ikkje sant at det går fint?»

Voksne som tar definisjonsmakt, er et tema forfatteren har problematisert tidligere – og med hell. I Lykketanna (Samlaget 2019) møter vi voksne som tar for gitt at Torbjørn gleder seg til å begynne på skolen, men Torbjørn vil verken bli skolegutt eller stor. Budskapet i disse bøkene er at voksne skal lytte til barnet.

Frykten for forandring er hovedtema for begge Øverbyes utgivelser på Samlaget. Navnene på hovedpersonene i disse to fortellingene er også svært like – Torbjørn i den første, og nå Tarjei. Begge navnene peker tilbake til den norrøne guden Tor. Den etymologiske betydningen av Tarjei er «Tors spyd». Når Tarjei begynner å ta til motmæle, blir ordene hans giftige og spisse.

Vrengt halloween

Åndemaning og spiritisme inngår som forberedelser til allehelgensaften i vennegjengen. «Tenk om me fekk kontakt med ein demon!» fabulerer vennen Sindre mens de leker med et ouijabrett i skogen. På en måte får de det til. Tarjei er i ferd med å finne sin indre demon. 

På Halloween velger Tarjei å vise frem følelsene sine, ufiltrerte og konfronterende. Masken hans er både skummel og ubehagelig, nærmest demonisk. Etter hvert ser man at masken er dekorert med tårer. «Det er vel du som burde ha demon-kostyme,» sier Tarjei til Leif. «Eg gidd ikke ta med vennene mine hit. Æsj!»

Tarjei får sagt mange slemme ting som kan føles godt i øyeblikket. Siden eskalerer det til vold når han dytter broren sin overende. «Eg skulle ønske me alle budde på same stad! At eg og Olav slapp å gå frå hus til hus!» roper Tarjei til moren. Tekstboblene er taggete og dryppende, for å understreke budskapet. Tarjeis liv har blitt et vrengebilde av Halloween.

Uten å avsløre for mye får hendelsene på allehelgensaften en forløsende utgang. I en gripende scene mellom mor og sønn ser vi at hun har en stjernehimmel på kjolen. Symbolikken er underspilt og poengtert samtidig.

Anmeldelsen fortsetter etter annonsene.

Stadig bedre

Med Tarjei, 13 år tar Øverbye skilsmisseproblematikk og tenåringsproblemer på kornet på en gripende og pedagogisk måte – og med en litterær form som holder høyt kunstnerisk nivå. Tegneserien er hennes beste hittil.

Skulle man ønske seg noe mer, måtte det være at boken var bedre tilpasset yngre lesere i alderen 9-12 år. Kanskje kunne flere farger gjort noe for denne delen av målgruppen? Det som finnes av fargesider i boken staker i alle tilfeller ut en spennende ny retning for serieskaperen. Her ser vi tegn til en fremtidig utvidet palett.