Minimalt med mini-jazz

Jo større, «folkeligere» og mer etablert en festival er, desto mer kan vi vente av tilbudet for barn. Til å være den 56. gjennomførte festivalen, er Moldejazz relativt seint ute med å by på profesjonelle bidrag for målgruppen. Men siden 2012 har barnazmoldejazz vært en del av programmet.

Ute og inne i festivalland

2016-versjonen byr på tre konserter som nesten kan karakteriseres som sikre vinnere: Zook og småkork, Raymond Serebas Rytme-eventyr og Meg og kammeraten min. Men mest merkbart for barna er kanskje kremmerne som preger byen en kort periode. For det er i Molde slik det sikkert er for flere halvsmå byer under en festival: Sentrum blir til et lite tivoli, og det er denne delen av festivallivet som når ut til flest familier. Siden mitt første møte med Moldejazz på 90-tallet har tiggerne blitt flere og mer pågående, panfløyte-orkestrene er mindre, og klovnene som lager ballongfigurer, virker slitne og kan lett observeres røykende på en fortauskant. Før jeg går inn til konsertene minner jeg meg selv på hvor sterkt det kan prege festivalopplevelsen for små og store at gatene bugner av hummer og kanari. Kunsten har konkurranse.

For unger er det fantastisk å kunne kjøpe gassballonger med Elsa-fasong eller pusete hunder som lager enerverende bjeffelyder, men en musikkfestival må ha ambisjoner om mer. Familiene som også kom seg innafor veggene til konserter for barn, fikk hevet sin kulturelle kapital med mange hakk.

Klassisk i kapitalsterke omgivelser

Molde er for så vidt kjent for en annen slags kapital også: Det var Bjørn Rune Gjelsten med flere som gjorde det mulig å bygge den strøken Bjørnsonsalen i hotellet Seilet, et steinkast vest for tjukkeste sentrum. Kontrasten mellom kremmergata og den strigla og pengesterke atmosfæren rundt Seilet var merkbar. Fra hotellobbyen inn i salen ble barna geleidet til matter nær scenen, mens de voksne stort sett satte seg i amfiet et stykke bakenfor. Da konserten starta, viste det seg at meterne mellom barna og de voksne ledsagerne deres ble for lang for noen – et kammerorkester kan lage riktig skummel lyd i en mørk sal. Avstanden bidro til at det tok en stund før tryggheten var på plass, selv om musikerne gjorde sitt beste for å skape leken fortrolighet.

Repertoaret var av det «dannede» slaget: Her fikk barna en innføring i kammermusikk, og etter hvert som tryggheten senket seg, var det godt å se hvordan små og store barn lot seg føre med av nye og gamle toner fra et velsammenspilt miniorkester.

Zook fra NRK Super har vært formidler av klassisk musikk med KORK en god stund, og konseptet fungerer utmerket mest fordi den tøysete tøyfiguren får liv av én som virkelig har peiling på stemme og musikk. Thomas Hildebrand er utvilsomt helten i showet, og han leverer også en versjon av What a Wonderful World som er Louis Armstrong og en jazzfestival verdig. Så var også denne sangen eneste jazz-alibi i konserten. Konsepter som disse får lett et preg av at barn skal opplæres til å like voksenmusikk, men Zook/Hildebrands profesjonelle tullball – og Lene Grenagers tøffe nykomposisjoner for barn redder denne versjonen fra det anstrengte.

Tett rytmereise

Neste stopp var Raymond Serebas Rytmeeventyr – nå heldigvis i jazzklubb-lokalet Storyville på Plassen (Moldes kulturhus fra 2012). Her var stemningen tett og trivelig fra første stund, og Sereba viser hvilken rutine han har på å fange ungenes oppmerksomhet med bevegelse, stemme og rytmer. Selv om dramaturgien i programmet skurra en del mot slutten, ble dette en stund der vi var med på en reise, langt mer enn at vi ble undervist og spilt for. Det er urettferdig å sammenligne Kork og Sereba – både ressurser og målsetninger er for ulike – men det er en fryd når unger får være med på at musikk og fortellinger lekes fram, vel så mye som at de pakkes inn i formidlende grep.

For undertegnede var Serebas program også det som best formidlet den sjangeren festivalen skal sentrere seg rundt. Dersom røtter i Afrika og spennende rytmikk er kjernekjennetegn for jazz, så var de tre utøverne denne festivalens beste barneguider til jazzland. Arven fra Elfenbenskysten har «blitt norsk» gjennom Serebas omfattende formidling gjennom en lang periode, og denne type kulturmøte ligger dypt i den musikken som Molde har feira i 56 år.

Barnsligvoksne finurligheter

Sist ut var Meg og kammeraten min – med blant annet en Spellemannsprisnominasjon på merittlista. Ettersom jeg var ukjent med duoen fra før, og kammeraten Erik Johannesen kommer fra Jaga Jazzist, gikk jeg i fella: NÅ kommer jazz-for-barn! Men nei, denne gangen var Storyville blitt til en slags introland til rockekonsertkultur. «Låter» var hovedformatet, med lett prat mellom, og stor vekt på Meg/Martin Hagfors sin særegne humor og sjarme, spilt opp mot den mer avdempa kammeraten. Gitarhelt med sidekick, altså.

Første møte med musikantene var at Hagfors var på navnesamletur før konserten starta. Det varma hjertene godt når barna fikk høre sine egne navn sunget fra scenen. Det satte seg kjapt et inntrykk av at her er det et par karer som faktisk digger å jobbe med og for unger.

Jeg noterte meg en viss likhet med Knudsen og Ludvigsen, og det vil jeg kalle en fjær i hatten til Meg og Kammeraten. De er akkurat så sære, sjarmerende og uforutsigbare som man må forvente av aspirerende etterfølgere til «alle» voksnes favorittbarneduo. Hakket kvassere reint musikalsk, er de nok også – variasjonen i lyder, instrumenter og andre virkemidler er upåklagelig.

Sjanger eller ei?

Når kvalitet og barnetrivsel ligger på topp – som jeg vil mene at det gjorde i barnazmoldejazz 2016 – hvorfor klage over at jazzen havner i bakgrunnen? Bryr barn seg om sjangerkjennetegn? Oppmøtet var til og med godt – om det enn så litt glissent ut i store Bjørnsonsalen. Kanskje er det ikke for familienes skyld, men for jazzens skyld jeg etterlyser en klarere jazzprofil også for barna. Er det ikke nok utøvere som greier å beholde denne musikaliteten, samtidig som de strekker seg ut mot unge mottakere? Er ikke dette et av mange viktige grep som kan være med på å holde tradisjonen fleksibel og utadvendt?

Mitt inntrykk er at det gjøres en hel del for å utvikle unge talenter som spiller jazzinstrumenter. Det er flere enn korpsbevegelsen som tar ansvar. Kids in Jazz på Barnas Jazzhus avvikles i skrivende stund, og Moldejazzen selv hadde flere tiltak for å sørge for at unge utøvere kunne møte erfarne kunstnere og helter fra inn- og utland. At barneprogrammet da går på klassisk, afrikansk og rocka musikk i svært velprøvde formler, synes som mange hakk for defensivt for en festival som denne. Festivalen har tatt mange diskusjoner om «det utvida jazzbegrepet» før, og jeg har ikke behov for noen puritansk holdning overfor barna heller, men minst ett av tre konsertprogram for barn burde kunne by på en reell jazzopplevelse. Det hadde vært helt på sin plass, med det utviklingsansvaret som ligger til en festival som vil være «viktigst i Europa».

Teksten er utviklet i samarbeid med Ballade.no