Miniøya sliter med å finne formen i et mindre format

Miniøya finner sted i Tøyenparken i Oslo, og er ikke bare en musikkfestival, men en kulturfestival. Det var stor variasjon i hva som ble fremført og hva som ble presentert rundt omkring på festivalområdet. De hadde alt fra natur-rebus til mosaikkverksted til et strykerverksted hvor man kan prøve forskjellige strykeinstrumenter. Det var konserter på den store scenen, teater og danseworkshops på de mindre scenene.

God stemning i køen

Det var altså noe for alle! For de minste var det blant annet «Et Kokosbananas Show», babydans og en hoppeku-binge, og for de mer energiske var det en hinderløype og et slagverkstelt. For de som vil roe ned var korverkstedet til Camp Klassisk en mulighet, eller man kunne ta med seg leire eller et lerret rundt i parken på Nasjonalmuseets «Vær kunstner for en dag».

Jeg (14 år) hadde med meg tre barn med ulike interesser: Eivor på ni, Åsmund på åtte og Frøydis på tre år. Eivor gledet seg aller mest til Emma-konserten, mens Åsmund og Frøydis ikke hadde noen klare favoritter i forkant. I køen prøvde vi å gå gjennom programmet og se om det skulle skje noe spennende, men vi ble distrahert av Frøydis’ nye lue og en danser som danset med store, fargerike sjal. Live-underholdning i køen ga et godt førsteinntrykk!

Det var egentlig ikke noe i programmet som fanget oppmerksomheten vår med en gang. Vi bestemte oss for å bare gå litt rundt og se hva som så interessant ut. Med en gang vi gikk inn, ble vi dratt inn mot Flying Seagulls, som ga festivalen en skikkelig pangstart.

Gjemsel med hele Miniøya

Vi var alle enige om at gjøglerne i Flying Seagulls var en favoritt gjennom helgen på Miniøya. De hadde tre forestillinger gjennom dagen. På åpningsshowet til Flying Seagulls på lørdagen, fikk to barn komme opp på scenen og bestemme hva både artistene og publikum skulle gjøre. Det endte i både gjemsel og rødt grønt lys med cirka fire hundre folk.

Ikke bare var det helt absurd å gå med på at alle barna skulle løpe vekk fra scenen for å gjemme seg, jeg synes også det viser hvordan barna ble respektert og stolt på. Artistene lot barna få komme med forslag, og selv om forslagene kanskje var litt annerledes enn det de forestilte seg, sto de ved hva de hadde sagt og lot barnet bestemme siden det var det de sa. Da ble det kjempegøy å se og være med på!

I tillegg fikk alle lov å være med å leke og lære å bruke masse ulike sirkusrekvisitter sammen med skuespillerne fra forestillingen! Flere i mitt følge hadde vært fornøyd om de bare kunne vært i Flying Seagulls-land hele festivalen.

Gule kuer angriper!

En annen forestilling jeg synes det er viktig å nevne er improteateret Det andre teatrets «Dette er bare begynnelsen». De hadde samlet sammen ulike begynnelser på forskjellige historier fra barn tidligere på dagen og nå skulle de trekke forslag og spille dem ut. Her var det mange morsomme scener som spilte seg ut og publikum lot seg rive med!

Spesielt morsomt var det når en oppdagelsesreisende på jakt etter en magisk ost som gjør folk gule møtte på en flokk gule kuer. Plutselig var alle barna blitt til disse kuene, og scenen sluttet med at alle de gule kuene faktisk(!) løp opp og stormet scenen! Publikum levde seg skikkelig inn i scenene de spilte ut, og det virket som om skuespillerne også likte at barna engasjerte seg så mye. Når noen ropte noe ut eller når barna stormet scenen, tok de det med inn i improvisasjonene og lo sammen med oss. Denne typen interaksjonsteater synes jeg passer veldig godt inn på en barnefestival.

 «Pass deg for monsteret, lille hund!»

Den aktiviteten som overrasket og begeistret oss mest var «Tegn en sang» med Camp Klassisk. Denne hadde jeg sett meg ut i forkant, fordi jeg lurte på hva det kunne være, men det var ikke så lett å få motivert de andre til å bli med bort. Vi hadde snakket litt om hva vi trodde skulle skje der, og noen foreslo at vi kanskje skulle fargelegge instrumenter eller tegne noe til musikken.

Jeg fikk med meg Eivor bort, og vi ble ikke skuffa da vi kom dit. Vi fikk i oppgave å tegne hva vi ville, og så skulle musikerne som satt på scenen spille musikk som passet til tegningen vi leverte inn. På scenen satt fire musikere med hvert sitt strykeinstrument og hvert sitt notestativ. De ble vist tegningen og ble sammen enige om et klassisk stykke som passet. Musikerne var treffsikre i musikkvalget og hadde et bredt repertoar med stykker de kunne spille. Eivor ropte ut «Pass deg for monsteret, lille hund!» da de spilte mammas tegning av en puddel som surfa i et hav fullt av dinosaur-haier.

 «Det er så kult når dere danser!»

Jeg synes det er fint at det virker som en del av aktørene også ser på det å være på en festival for barn og unge som en mulighet til å vise hvordan man skal oppføre seg på festival. Popstjernen Emma imponerte med en skikkelig god og engasjerende konsert. Det var tydelig at Emma-konserten var helgens hovedattraksjon, da det stadig kom flere og flere barn med «EMMA» i panna. Hun hadde med seg fire dansere og var ofte med på å danse selv, og skapte skikkelig bra stemning i publikum. Da hun spilte sin første hit, julesangen «Engler i sne» i strålende solskinn med såpebobler som føk rundt, var til og med de voksne opp og svaiet!

Jeg synes Emma bruker statusen sin på en veldig god måte. Hun ga publikum en konsert som virket ekte og tilpasset det publikummet som var kommet for å høre på henne. Emma oppfordret til dans og skrøt av barna som gjorde det, og forklarte at det betyr mye for henne at de danser når hun fremfører. Jeg mener dette er veldig god bruk av posisjonen hun hadde i denne festivalen og konserten. Hun lærte barna hvordan man skal være et godt publikum.

SAKSA sin konsert sto for meg ut som en bra konsert. Det var den første konserten på søndagen som jeg synes virkelig skapte festivalfølelsen. Hun hadde masse energi og oppfordret publikum til å engasjere seg. Selv om det etter hvert regnet så mye at vi måtte brukte sittemattene som tak for å beskytte oss mot regnet, fortsatte hun å spille på og mange ble igjen klissvåte for å danse til musikken. Hun hoppet rundt på scenen og det var gøy for oss i publikum og gi henne energi tilbake.

For mange målgrupper og for liten festival?

Hver for seg hadde alle aktørene egne kvaliteter som gjorde dem verdt å ha på en større festival. Det var fint at det var variasjon i tilbudet, men det kunne nok ha vært noe som var mer interessant og spennende enn mange av bodene, som var ganske trygge og forutsigbare. Noen poster virket litt uinspirerte og lite kreative og inneholdt akkurat det man forventet. For eksempel hadde Nasjonalmuseet maling og plastelina, og Miljøagentene hadde natursti. Da vi gikk gjennom programmet i køen før vi ble sluppet inn, var det bare et par aktiviteter vi visste at vi ville se. Dette var Emma som vi kjente fra før, og «Tegn en sang» som hadde en tittel som fanget vår oppmerksomhet.

Selv om jeg prøvde å engasjere de yngre barna, var det ikke så mye som fristet ved å se på programmet. Det virker som om mange av bodene hadde satset på å være steder der man skulle kunne sette seg ned og slappe av. Det er fint å kunne slappe av og drive med kunst og lese bok, det er gøy med sminke og neglelakk, og det er bra å kunne høre på ulike fortellinger.

Hvem er festivalen for?

Festivalen bærer preg av at den har blitt mindre. Miniøya fikk økonomiske problemer etter koronapandemien, og bestemte seg av den grunn for å redusere åpningstiden, publikumskapasiteten, billettprisen og størrelsen på festivalområdet i år. De gikk fra 16 000 solgte billetter hvert år i perioden 2016-2018 til å legge ut bare 7500 billetter for salg i 2025, samme antall som på den aller første festivalen i 2010. Likevel prøver festivalen fortsatt å nå en like bred målgruppe. Det fungerer ikke så bra, og ender opp med å bli litt lite for alle.

Om Miniøya skal fortsette i dette formatet tror jeg de må velge en tydeligere målgruppe. Det finnes så mange typer barn som vil bli underholdt på ulike måter. Det er noen som vil ha fysiske aktiviteter med mye som skjer, mens andre gjerne vil sitte ned og tegne eller pusle med ting. Noen vil ha høyt tempo på konsertene og høre popartister, mens andre synes det er mer kult å se artister fra Stjernekamp eller Barne-TV.

Slik det er nå har de alt av dette, men resultatet er at helheten ikke blir så bra. Vi opplevde dette da vi prøvde å gå sammen som en gruppe, men endte opp med at Eivor og jeg gjorde det vi planla, mens Frøydis og Åsmund titt og stadig forsvant tilbake til enten sirkuslekene eller for å stå ti minutter i kø for en hinderløype. I stedet for å ha litt for alle, må de kanskje fokusere på å ha mer for noen.

Anmeldelsen fortsetter under annonsene.

Trenger mer energi

Personlig mener jeg at Miniøya trenger flere innlegg som SAKSA, Flying Seagulls og Det andre teateret, siden det er enkelt å like og man får energi av å se på det. Her vil jeg også trekke fram Emma igjen. Artister kan lære barna hvordan man skal oppføre seg på konsert, og det er konserter som hennes som gjør at Miniøya fortsetter å være et veldig godt første møte med konserter og festivaler. Det er viktig med noen roligere konserter eller show, men man kan ikke ha så mange som det var i år.

Alt var bra når vi så på det, men en rolig konsert etter at man har sittet stille og tegnet etter at man har lakket neglene, blir litt kjedelig. Når dette er sagt, er ikke Miniøya på noen måte en dårlig festival. De er fortsatt et kjempegodt første møte med konserter, teater og mer, selv om det var litt tynt i år.

Miniøya må ikke være redd for å slite ut barna. Det er meningen at man skal være utslitt når man har vært en hel dag på festival!