– Moroa ligger i å gjøre folk spesielt interesserte i løpet av teksten

Låt for låt

«I Orkestrale manøvre med lyset på slipper Filip Roshauw seg smittende løs i en bredt anlagt omtale av Mr E & Me’s barneplate New Orchestral Hits 4 Kids, Vol 2,» mener juryen. Roshauws anmeldelse kan du lese her. Han var også nominert til Årets kritikk i 2019 og i 2020. En stolt redaksjon sjekket kjapt inn med den nominerte:

Gratulerer, Filip Roshauw! Hva tenker du om å bli nominert for tredje gang?

– Tusen takk! Det er en veldig hyggelig overraskelse, og det føles også som en bekreftelse på at Periskop er et godt sted å skrive om musikk.

Hvordan vil du beskrive teksten din? Hva er du mest fornøyd med?

– Det er jo en tekst som ender opp med å bruke mye plass på enkeltlåter og -eksempler. Ikke helt «låt for låt», men i grunnen ikke så langt unna. Det er et litt tveegget sverd, føler jeg – ofte funker det best om man faktisk ser for seg at man har en leser som lytter interessert med på hele skiva fra a til å. Det forutsetter jeg ikke når jeg skriver for Periskops lesere, teksten må kunne stå på egne ben som leseropplevelse. Jeg foretrekker egentlig å konsentrere tekster av denne typen rundt litt færre enkelteksempler som jeg går litt mer inn på, og som representerer egenskaper ved plata som helhet. Men siden denne plata er et forundringskammer med både hummer og kanari, synes jeg i grunnen det fungerer å spre seg så tynt utover. Den var ålreit å lese også uten å ha plata friskt i minne, den føltes ikke som en varedeklarasjon – det er jeg fornøyd med.

Smittende

Du har fulgt Mr. E & Me lenge for Periskop. I omtalen av kritikken din sier juryen at du «slipper deg smittende løs». Hva vil det si for deg å slippe deg løs i en tekst?

– Å kunne følge band eller prosjekter over flere utgivelser eller konserter skaper i hvert fall frihet. Jeg syns sjelden jeg skriver ordentlig gode tekster om noe jeg hører for aller første gang. I likhet med alt annet er også det en treningssak. Det hjelper å kunne skjønne hva som er typisk og utypisk for en musiker eller et band eller en produsent. Jo flere ganger du støter på noe, jo mer språk får du for det. Den erfaringen føles som en forutsetning både for å gi selve albumet en tydelig plass i teksten, men også for å slippe seg løs. Hva «å slippe seg løs i en tekst» betyr, kan være så mangt. I noen tekster, for eksempel for Jazznytt, kan jeg jo bevege meg enda mer assosierende og utprøvende til verks. For eksempel om jeg har hørt en plate eller konsert som jeg ikke egentlig skulle anmelde, men som satte i gang en tankerekke, og hvor det egentlig utelukkende er de tankene jeg vil ha ned på papiret.

I Periskop er det annerledes – tekstene må inneholde en tydelig vurdering av verket, det er viktig å alltid gi det plass. Men når man har gjort det, syns jeg også det er fint å finne noen avstikkere. Musikerne vi hører på plata til Mr. E & Me er for eksempel aktive på en rekke andre fronter i musikklivet. Musikken de skaper her, kan dermed for eksempel fortelle mye om (norsk) musikk på 2020-tallet, om samspill mellom folk fra ulik sjangerbakgrunn, om samarbeidsprosjekter mellom små band og store orkestre, om den psykedeliske popmusikkens forhold til barndom, eller helt andre ting. Jeg forsøker å lete etter noen sånne punkter i Periskop-tekstene der det er naturlig – det er fint om leseren sitter igjen med litt mer enn «bare» en vurdering av et enkeltalbum eller to.

De tre store

Du anmelder jo mye. Hvordan vil du beskrive det å anmelde musikk for barn?

– Det er en nyanseforskjell, men jeg har en tydeligere idé om hva slags lesere jeg har når jeg skriver om jazz. Litt av jobben der er å skrive tekster som folk med en eller annen slags interesse for den musikken kan kjenne seg igjen i, uten at det blir gresk for tilfeldig forbipasserende.

Når man skriver om barnemusikk – hvem er publikummet da? Åpenbart ikke barn i seg selv (tror jeg), det er vel foreldre, og de kommer i all slags fasonger. I Periskop kan jeg ikke ta så mye for gitt – jeg vil at hvem som helst skal kunne lese det, og jeg forsøker å være pedagogisk og tydelig. Samtidig tror jeg tekstene blir best om jeg forsøker å gi plass til aspektene ved plata som jeg interesserer meg særskilt for – selv om leseren ikke deler de interessene i utgangspunktet. «For spesielt interesserte» er en irriterende formulering når den dukker opp i anmeldelser – moroa ligger i å gjøre folk spesielt interesserte i løpet av teksten, uavhengig av hvor bra eller dårlig musikken den handler om måtte være. Kanskje må man da ha to tanker i hodet: «Hvordan fungerer dette som barnemusikk?» og «Hva er det som slår meg med denne musikken  – uavhengig av mottager?» Jeg syns oppgaven med å forsøke å gjøre det overfor et publikum jeg strengt tatt ikke vet så mye om, er fin.

Når det gjelder musikk for barn og musikk for voksne, er det mange klisjeer – mange vil vel si at forskjellen ikke har så mye å si, at all musikk både er for voksne og barn. Det er sant på sitt vis, men til syvende og sist litt platt – som jeg skrev i en eller annen anmeldelse på Periskop: når voksne mennesker har Kari Bremnes, Magdi og Paul Simon til å adressere sine bekymringer, skulle det bare mangle at ikke barn har noen som lager musikk spesifikt for dem – enten det er om vennskap, ensomhet, irriterende foreldre eller de 3 store: tiss, bæsj og promp.

Her kan du lese alle anmeldelser Roshauw har skrevet for Periskop.

Juryens begrunnelse kommer etter annonsene.

Begeistring og respekt

Juryen sier følgende om Roshauws kritikk:

Det er et poeng i seg selv når et album for barn vies så stor plass som i denne anmeldelsen. Men når plassen også fylles med slik kunnskap – om sjangeren så vel som om utøverne – og et slikt engasjement, er resultatet en helt unik tekst. Med solid faglighet, et kritisk blikk, samt et rikt og referansespekket språk, leder Roshauw oss entusiastisk gjennom plata spor for spor. Han møter verket med både åpenhet og alvor, samtidig som han har en leken form som både kler materialet og skaper lyttelyst. Dette er en anmelder med en bemerkelsesverdig evne til å formidle både begeistring og respekt.

De øvrige nominerte er A Taste of Time av Ilse Ghekiere, publisert i Norsk Shakespearetidsskrift og Alt er ikke gratis av Runa Borch Skolseg, publisert på  Scenekunst.no. Alle årets nominasjoner er kritikker fra tidsskrift. Periskop gratulerer!

Juryen har bestått av

• Tom Remlov (juryleder), anmelder i Norsk Shakespearetidsskrift
• Tomine Sandal, teater- og litteraturkritiker
• Mode Steinkjer, redaktør, kritiker og fjorårets vinner
• Birgitte Strid, teatersjef ved Nordland Teater, utnevnt av NTO
• Eva Svaneholm, dansekunstner, oppnevnt av FiNN

Norsk kritikerlag, Festspillene i Nord-Norge og Norsk teater- og orkesterforening samarbeider om Årets kritikk. Vinneren blir annonsert under Festspillene i Nord-Norge 24. juni. Prisen er et reisestipend på 15 000 kroner.