Mot som holdning

Det første bildet som traff meg i 2018, var av Hadia Tajik, nestleder i Arbeiderpartiet. Hun stod og leste opp skriftemålet fra kvinnene som følte seg trakassert av Ap-toppen Trond Giske utenfor Arbeiderpartiets hus på Youngstorget. Omgitt av journalister, fremførte hun det mest intime og ubehagelige disse kvinnene hadde opplevd høyt, på torvet. Det som hadde vært gjemt bort og skjult lenge ble nå gjenstand for granskning, for kameraer, blikk, og vidåpne ører. Hva slags konsekvenser fikk dette for Tajik? For kvinnene? Det kunne hun ikke vite, i det minste ikke akkurat da. Hun gjorde det, tror jeg, fordi hun mente at det var riktig.

Denne scenen fikk meg til å tenke. Ikke så mye på metoo-kampanjen, selv om det er denne bevegelsen Tajiks «performance» var et ledd i. Jeg begynte å tenke på mot. Ikke det motet helter demonstrerer i krig i kamp for et land, ei heller det motet brannmenn røper når de trosser flammene i kampen for å redde mennesker inngjerdet av flammer. Nei, jeg tenkte på motet som kommer til syne når man gjør seg sårbar for det man tror på. Jeg vil snakke om motet som defineres av en person som tør å vise seg, utilslørt, i en situasjon som hverken har tydelig utfall eller gir hovedpersonen noen åpenbare gevinster. Jeg vil snakke om motet som avdekker sprekkene i makten, det uholdbare i den fernissen som opprettholder maktapparatets uinntagelighet.

Det er dette motet den oppvoksende generasjon bør utsettes for: La oss kalle det mot som holdning, til forskjell fra mot som fremvisning av mental eller fysisk styrke. La oss tenke oss det heltemodige, sterke, mot det nakne, avslørende, som også avdekker svikten i det myndige og konsistente språket. I en kultur hvor styrke sjelden er sårbarhet er det særlig mye å lære av dette for unge mennesker.

Hører ikke på sjefen

Tajik stod der, og hun leste, og hun gjorde det fordi kvinnene som hadde meldt fra til ledelsen hadde bedt henne om det. Hun gjorde det også stikk i strid med sjefens – Jonas Gahr Støhres – instrukser om at hun skulle holde tett.

Noen oppfattet Tajiks utspill som et ledd i en maktkamp om topposisjonene i Arbeiderpartiet, andre som en nødvendig moralsk handling. Uansett spiller Tajik, slik jeg leser situasjonen, på håp – fordi når noen trosser overmakten og går på tvers av lydighet i solidaritet med de svakest stilte, er de i berøring med fellesskap som ikke lar seg kue. Hvorvidt ukueligheten kommer til syne som systemisk forandring eller ikke er uavhengig av holdningen: Det er den som teller, ikke resultatet. For dette solidariske båndet appellerer til sannhetsinstinktet i oss. Til omsorgen, empatien, og evnen til å ta vare på dem som ikke har et maktspråk å skjule seg bak. Vi trenger slike ukuelige fellesskap fremover – ja, mer enn på lenge fornemmer jeg – fordi de i så sterk grad er basert på verdier som ikke gir enkle gevinster, men er grunnleggende for å opprettholde et levedyktig sivilsamfunn. Jeg tenker på verdier som omsorg for de svakest stilte og på rettferdighet utfra uegennyttige sinnelag, til forskjell fra hestehandler, frykt for å miste innflytelse, løgnaktig taleformer og mennesker som snur kappen etter vinden.

Tajiks offentlige lesning minnet meg om en annen performance et helt annet sted: Marthe Ramm Fortuns opptreden i Gustav Vigelands bibliotek under Norsk skulpturbiennale i fjor. Vigelands museum er jo i virkeligheten hans hjem, donert til ham av Oslo kommune mot at han ga sin produksjon tilbake til kommunen ved sin død. Som om ikke det var nok er han stedt til hvile i sitt eget hjem – Vigelands aske ble lagt i en urne og står i dag i sentrum av det sirkulære tårnrommet i det som nå er Vigelandsmuseet. Steinfigurene i huset og i parken like ved – robuste og livskraftige, de fleste av dem – har lite rom for det tynne og gebrekkelige, og allierer seg naturlig med en myndighet som liker å vise sin levedyktighet. Hvordan skal man forholde seg til et slikt forsteinet kompleks av livsformer og museumsarkiver? Kanskje ved å gå inn i dets kjerne, stedet for oppbevaring av kunnskap, ja, biblioteket?

Det var nettopp midt i det gamle biblioteket, som fortsatt bevarer Vigelands samling mer eller mindre slik den var, at kunstneren Marthe Ramm Fortun kledde av seg og steg foran oss. I blanke messingen plukket hun ut bøker fra hyllene som avslørte et mer sammensatt register av titler enn hva vi vanligvis tenker at skulpturenes symbolske tyngde rommer. Det var i hvert fall det jeg opplevde under forestillingen etterhvert som den nakne, spill levende Ramm Fortun – gjennom sin egen avkledningsmanøver – også strippet ned Vigelands symbolske bekledning, lag for lag.

Plukker biblioteket fra hverandre

«I Gustav Vigelands leilighet klinger ingen ideologisk enighet,» ropte hun ut. Hun plukket frem titler fra bokhyllene som bryter opp den enhetlige, lærde, myndigheten interiøret ved første øyekast forteller om, når vi betrakter rommet som et bilde på kunnskap uten å gå ned i detaljene.

«Fra bokhyllene ropes og skrikes det om det viktigste i livet, sex og politikk, av Sapfo, Georg Brandes, Adolf Hitler, Tutti-Frutti, Camilla Collett, Colette, Kitty Kielland, i Koranen og fra Edda. Bokkatalogen unndrar seg entydig tolkning,» fortsatte hun. Ut fra hyllene plukket hun ut titler som eksponerer begjær, fascisme-fasinasjon (kanskje), interesse for kvinners rettigheter og lesbisk poesi. Hun dro ut bøker som, gjennom sitt enkle men effektive signalspråk, slår sprekker i Vigelands steinharde estetikk, gjør den mer motsigelsesfull, mer kompleks. «Jeg har lyst til å lufte Gustav Vigeland naken ute i solen, daske ham lett med denne klesbankeren av jern. Det er en skulptur laget av Camilla Steinum. Gesten ligger et sted mellom kjærlighet og straff, og gjør meg utydelig i omrisset. Av meg finnes ingen statue!»

Nei, av Ramm Fortun finnes ingen statue, og ved å vise dissonansen i Vigeland selv – eller i det minste i hans interessefelt – skaper hun en friksjon mellom det samlede og sterke og det nakne og sårbare. Det slår meg, der jeg står litt beklemt (men med beundring), hvor mye styrke som finnes i nettopp denne kombinasjonen. Ramm Fortuns forestilling ender ikke opp i noe entydig budskap som setter seg opp mot den sagnomsuste skulptøren – eller lanseres som et alternativ til den. Likevel er det den viltre assosiasjonsrikdommen, og hvordan hun insisterer på det levende og fruktbare, på øyeblikket, på nå, i stedet for det tilstivnede og harde i tradisjonen og akkumulert, museal makt som jeg blir stående igjen med.

Hverdagslighet og kraft

Noen fokuspunkter underveis samler inntrykket. Et sted i performancen snakker Ramm Fortun om hvordan Hitler skimtes i bakgrunnen av et foto av Lee Miller, en betraktning som plasserer Ramm Fortuns opptreden i et større bilde. Miller, som virket som fotograf, hadde nemlig fulgt de amerikanske troppene inn i München, og sammen hadde de tatt seg inn i Hitlers leilighet. Miller kledde seg også naken – slik Ramm Fortun hadde gjort – og frimodig som hun var hadde hun like gjerne tatt seg en dukkert i Hitlers badekar.

Scenen er den mest hverdagslige vi kan tenke oss, men samtidig utgjør den et så kraftfullt bilde. Nakenhet og hverdagslighet satt opp mot et ikon, som riktignok var i ferd med å feile fullstendig (Hitler tok sitt liv noen timer etter fotografiet av Miller ble tatt). Men i stedet for å etablere en ideologisk motpol til Hitlers masseødeleggelser, kledde hun seg naken og badet i hans sted. Liv og sårbarhet, og noe så enkelt som å ta et bad, fremstår som en radikal handling i all sin menneskelige og trivielle realitet. Det er som om hun minner oss om hvor umenneskelig Hitler er fra helt uventet hold – i stedet for å fremføre kritikk drar hun vekk Hitler–maktens falske og triste maske.

Nå er ikke Vigeland noen Hitler, langt ifra, men styrken som ble samlet opp i hans kunst, og museet som han etterlot seg, rokkes ved gjennom Ramm Fortuns performance på tilsvarende vis. «Småting arrangert rundt en kropp som er nå, evigheten slått i stykker,» sier Ramm Fortun om bildet av Miller. Hennes performance er livsbekreftende og herlig utflytende – og da mener jeg utflytende som noe positivt – der hun dasker løs på Vigelands steinrumper. For det vi ledes frem mot er øyeblikket da hennes levende kropp og iltre tale erstatter – i det minste for et øyeblikk – Vigelands ruvende skulpturpark. Det evige mot det timelige, forankret i en naken kropp som hevder sin rett fordi den ikke skjuler seg, men insisterer på at makten og tradisjonen ikke er noe vi skal bøye oss for. At det hverdagslige, våre kropper her og nå, er det vi må ta på alvor: vi må fortape oss i historiens helter og hvordan den tvinger seg på oss med all sin autoriserte viktighet.

Kunsten korresponderer med livet

Hva kan vi lære av dette? At kunsten er en del av livet – mer enn vi vanligvis tenker at den er – og at den griper inn i livsformene som strukturer hvordan vi tenker og føler, om vi tillater det.

Det ligger en smittende letthet i den erkjennelsen. Dermed også at kunsten korresponderer med for eksempel politikken, slik Ramm Fortuns performance skaper et solidarisk fellesskap med både Hadja Tajik og Lee Miller. Selv om de gjør forskjellige ting med motet sitt, retter de seg alle mot ledelsen ved å avkle makten dens foretrukne språk og plassere inn sårbarhet og sannhetsvilje i stedet.

Både Miller, Ramm Fortun og Tajik har skapt inspirasjons–bilder. De skaper alle også et utgangspunkt, mer enn noen konklusjon. De er riktignok avhengig av et publikum, noen andre som tar konsekvensen av det de har sett, bringer det videre. De er avhengig av oss. Situasjonene de skaper manifesterer mot som holdning, de er inspirasjonskilder som peker på at makten, når alt kommer til alt, ikke har noe å stille opp med om du kler deg naken. Kanskje vi skulle vise oss like sårbare i det vi tror på når vi skal formidle det vi vil og kan til den oppvoksende slekt? De er i hvert fall forbilder som tør å stå nakne – uten å skule etter hva man kan tjene på det – og lyser opp for både små og store.