
Ungdom som berører
Bilde-klassen på Medier og kommunikasjon på F21 på Helsfyr har i fire måneder jobbet med foto og mental helse. Resultatet er et fotokunstprosjekt som treffer deg rett i nervesystemet. Ja, så hardt traff det under presentasjonen i auditoriet på skolen, at Periskop valgte å gjengi utstillingen som en fotoreportasje i denne artikkelen.
Sosiopat, PTS, OCD, bipolar og rusavhengig. Slik kunne de virkelig utforske det teatralske og skuespilleruttrykket
En dag på Helsfyr
Det var en helt annen sak som førte Periskop en torsdag i januar til Helsfyr ungdom- og videregående skole F21. For ett år siden hadde fem unge skuespillere på 17 og 18 år fra Kulturskolen i Ålsesund premiere på det 90 minutter lange teaterstykket Det var engang et galehus. Gjennom et halvt år med den tyske teaterpedagogen Judit Grunewald, hadde de unge selv valgt seg hver sin diagnose de skulle spille ut gjennom et stykke som tok for seg 24 timer på en mental-institusjon: Sosiopat, PTS, OCD, bipolar og rusavhengig. Slik kunne de virkelig utforske det teatralske og skuespilleruttrykket.
For å gjøre oppgaven ennå mer komplisert; tolket de pasientene med diagnoser slik de tenkte at voksne ville uttrykke dette. Men verken ungdommene eller pedagogen hadde førstehåndskunnskap om psykisk helsevern eller tilværelsen på en lukket avdeling. Slik kom barne- og ungdomspsykiater og filmskaper Melanie Ekholdt inn som rådgiver – som også har i sin kortfilm Forelska i galskap, forsket på tematikken som kunstform:
– Det skal sies at prosjektet først og fremst utforsket det teatralske og galskapen, katarsisen i det å gå på teater og spille ut det eksentriske, og at dette er en fiksjon. Her er teatereffekter som vann og blod, ansikter i uttrykk. Men da jeg fikk lese manuset og se karakterene, var det få ting jeg kunne justere utifra mitt fagfelt. Selv er jeg skeptisk til overdreven diagnostisering og medisinering. I stedet ønsker jeg at ungdom skal tas med i dialog om sin egen psykiske helse. Dette prosjektet gjør det. Jeg tenkte derfor at dette stykket måtte ut til de unge for å få til en samtale rundt psykisk helse. Jeg engasjerte filmfotograf Filip Glezgo. Fire oppsetninger av teaterstykket Det var en gang et galehus ved Jugendteateret i Ålesund ble klippet sammen til en kortfilm på 20 minutter med samme navn; et format som er lettere å ta med rundt og vise, med tid etter filmen til en samtale. Resonnerer dette hos elevene og de unge? Jeg vil utforske ungdoms eget syn på psykiske helse ved bruk av kunst, teater og film. For dette er et tablå, ja, et kunstverk, og ingen sannhet. Filmen blir også sendt inn til kortfilmfestivaler og barnefilmfestivaler, men på festivaler får jeg som oftest ikke nok tid til å snakke om filmens temaer slik som i møte med ungdom, forteller Melanie til Periskop rett før filmen skal vises media-linjen på Helsfyr.
UNGE SPILLER GALE: «Det var en gang et galehus» og scenen med «hjernevasking» og skuespiller Silje Hauge Gjethammer. Foto: Filip Glezgo

Jeg får ikke sympati med de unge og deres diagnose. Jeg tror vi mister for mye av historiene deres når vi går fra 90 til 20 minutter
Debatten
– Jeg syntes scenen der Benjamin blir rejected av Marion er fantastisk, og det kommer et spontant Faen. Og der hun kaller han Pedo, og han slår henne sporenstreks ned, er en god scene, sier Mikael (18 år), som leder spørsmålsrunden etter filmen og som i forkant har sett filmen fem ganger.
De 30 andre elevene fra 2. og 3. klasse har, i motseting til Mikael, idag sett kortfilmen for første gang som følger fem unge skuespillere i slippers og gråe klær som knasker godteripiller for å understreke at lek og alvor går hånd i hånd. Det stjeles piller fra en usympatisk og likegyldig terapeut, festes på avdelingen, spilles UNO i kjedsommelighet, brettes en spå og de plager sine medpasienter, setter hverandre til veggs, vasker og knar hjernene sine symbolisert som svamper, går til meningsløse terapitimer og leser journalene til de andre pasientene, noe som ender i en blodig scene der alt kommer til overflaten. Filmereferansene til andre filmer fra lignende settinger er presente. Gjøkeredet nevnes. Men overgangen fra mediet teater til formen kortfilm er problematisk for elevene:
– Jeg får ikke sympati med de unge og deres diagnose. Jeg tror vi mister for mye av historiene deres når vi går fra 90 til 20 minutter. Deres reise er ikke lenger synlig. Og de går i loop og ender samme sted. Det å spille for et publikum i en sal kontra å fange dette i en film, ødelegger mye av opplevelsen, mener Markus.
– For har du et budskap; en awareness? Det virker som du setter fingeren på et problem i samfunnet, og sender det videre – at dette må gjøres noe med. For hvem er målgruppen? Vi kjenner igjen fest-voldtekten og pille-bruken, men hvem er dette for? spør Mikeal.
– Regissøren bak teateret ville bare lage teater. Men for meg er det unge som er målgruppen med dette prosjektet. Hva tenker ungdom om situasjonen? Jeg er opptatt av å ikke sette diagnoser, spesielt ikke på unge mennesker. Diagnoser følges ofte av medisiner og overformynderi. Etter pandemien har antall diagnoser og tiltak økt. Det viser statistikken. Men dybde forskningen som kan si noe om sammenhenger tar det lengre tid å produsere og publisere. Kunstprosjekter derimot kan sette fokus på her og nå situasjonen og samle diverse kunstneriske uttrykk fra de unge, svarer Melanie.
– For meg skaper filmen og teaterstykket mer stigma rundt psykiske lidelser. Vi kommer ikke inn i følelsene, den forblir overfladisk. Har vi ikke kommet lenger? Det er myten den viser. Er det slik vi faktisk forestiller oss et mentalsykehus idag? Kanskje ligner den mer en film om mental helse for 40 år siden, i teaterform, kommenterer Adrian.
– Ja, det er vanskelig å tro på dette. Den blir for ikke-realistisk og ikke-naturlig, og tar for seg det aller aller verste, slik at vi ikke kjenner oss direkte igjen, sier Christina.
SELVVALGT: De unge skuespillerne Benjamin Ekelund, Silje Hauge Gjethammer, Stella Meling, Mathilde Seberg Skog og Selma Skar Nilssen fikk selv velge karakterenes diagnoser og utvikle deres livshistorier. Foto: Filip Glezgo

Det er uten tvil sterke uttrykk som speiler sterke personlige følelser og engasjement
Elevenes egne tolkninger av mental helse
– Siden Verdensdagen for psykisk helse 10. oktober har elevene jobbet med tematikken som et personlig prosjekt. Jeg har tidligere sett at lignende oppgaver har virket positivt på elevene, både for å bryte ned stigma om psykisk helse og å skape tryggere klassemiljøer ved at alle arbeider med et tema som kan være nært og sårt for alle. Alle har en psykisk helse, og den kan være god og mindre god i perioder, og den endrer seg etter ulike faktorer, forteller initiativtaker, faglærer og dokumentarfotograf Anne-Stine Johnsbråten til Periskop.
Del to av dagen på Helsfyr ga nemlig et slags svar på dialogen rundt ungdom og psykisk helse. Siden høsten 2024 har 22 elever fra Bilde-klassen på Medier og kommunikasjon og Studiespesialiserende fordypet seg hovedsaklig i stillsfotografi og jobbet med mental helse. Printene henger på skolen for resten av de 1200 elevene på F21.
Hver elev har utrykt sin tematikk gjennom en fotoserie. Lærer Anne Stine viser en og en portefølje på storskjerm. Det er musestille i auditoriet under presentasjonen. Det er uten tvil sterke uttrykk som speiler sterke personlige følelser og engasjement. Nært, ekte, poetisk, brutalt og uten fordommer eller stigma vises prosjekt etter prosjekt med sterke kunstfoto og tekster: En gutt som mistet tanten sin 22. juli på Utøya. En som lever med en mor med en bipolar lidelse. En jente som spør: Man spør alltid hvor mye man har vokst, men ingen spør hvordan din mentale helse har vokst og utviklet seg?
Flere av de unge forsker og uttrykker “hverdags” psykisk helse, som ikke alltid synes. Andre viser det å være det lille barnet og ensomheten. Et klarere bilde skal du lete lenge etter. Å ytre seg visuelt og å bli hørt er en av FNs barnerettigheter.
Christine Johansen (17) er en av elevene som setter fokus på den mer usynlige mentale helsen:
– I dette fotoprosjektet jobbet jeg hovedsakelig med hvordan det faktisk kan oppleves å slite mentalt. Nettopp fordi det er mange som sliter, men hvor det ikke er tydelig at de sliter. Grunnen til at jeg valgte å fremheve akkurat dette var fordi jeg kjenner mange som sliter eller har slitt, men hvor det er mer eller mindre umulig å se på dem. I tillegg ville jeg sette lys på det at en ikke trenger å ligge i senga eller være «lat» for å slite, men en kan faktisk oppføre seg mer «normal» enn de som ikke sliter, nettopp fordi en ønsker å skjule det. Jeg ønsket å få mer lys på det å være ung i dag, og at det ikke alltid er lett, selv om vi har mye som våre foresatte ikke hadde
Hvordan er det å utrykke dette med kunstfoto?
– Jeg synes det var fint å kunne uttrykke dette i foto, men samtidig er det ikke lett, fordi jeg må finne ulike vinkler og lyssettinger for å få frem budskapet mitt. Selv om jeg ser det jeg vil få frem, så vil jeg gjerne at andre skal kunne få det med seg også. Det fine med det er at det også er veldig subjektivt å se foto på denne måten. Det kan være at fotografiene mine vekker følelser eller tanker hos andre, som jeg ikke hadde tenkt på selv.
De 17 bidragene
I dette fotoprosjektet jobbet jeg hovedsakelig med hvordan det faktisk kan oppleves å slite mentalt. Nettopp fordi det er mange som sliter, men hvor det ikke er tydelig at de sliter


































Annonser

