Møter målgruppen på kunstens premisser

Langs Veitvetveien og på Tøyen er to veldig forskjellige kunstverk, med signatur Marte Johnslien og Cassius Erixon Fadlabi, montert ganske samtidig. Begge henvender de seg bevisst til barn og unge, og begge forholder de seg til modernismen som tradisjon og forståelsesramme. Spørsmålet er i hvilken grad de to lar modernismen være en byggestein, eller en formidlingsmodell.

Marte Johnslien har med det offentlig kunstprosjektet Vandrer’n skapt det første av tre kunstprosjekter som skal plasseres langs Veitvetveien frem til 2017. Verket befinner seg rett over veien fra den nylig åpnede Veitvet skole. Slik synliggjør Oslo Kommunes kunstfond sin nye strategi, som prioriterer plassering av kunst for barn på en måte som også tiltenkes forbipasserende som ikke befinner seg på skolen eller barnehagen som mottar kunst.

Johnsliens to nyproduserte skulpturer står i tillegg i samtale med Knut Skinnarlands bjørneskulptur fra 1958, som i sin tid ble plassert på Selvaagsenteret. Bjørnen har med hjelp av Johnslien kommet ned fra sin tidligere sokkelen, og er nå plassert i en sandkasse der barna kan møte den ansikt til ansikt. Dette ønsket om å gi barn en direkte omgang med kunst, videreføres i Johnsliens installasjonen: Her kommer kunsten ned til barna, i stedet for å bli forhøyet.

Med Corbusier bak rattet

Det rene og enkle formspråket som vi nå kjenner som Johnslien sitt, er også tilstede i Vandrer’n. I den ene av to skulpturer flyter marmorsteiner over hverandre, festet i stålstenger som krummer seg mot himmelen som en hvelving. Den andre skulpturens tre pyramidelignende former gjør en lignende sveving, der en liten forskyvning i repetisjonen av formen gjør at trianglene sår tvil om vår forståelse av formen. Samtidig skrår de innover, og det som først ser ut som et rett tak viser seg å smalne jo lenger inn du kommer. Men i motsetning til marmorskulpturen, nærmest stikker trianglene himmelen, de bryter ut av hverandre, og formene som er laget i skiferstein med metallkanter, virker å si at man ikke skal nærme seg.

I verket tar Johnslien utgangspunkt i perioden da bjørnen først ble skapt, nemlig midten av sist århundre. Ikke et nytt tema for kunstneren med andre ord, som ofte arbeider med arven etter modernismen. Men i den overordnede installasjonen er det spesifikt arven etter avantgarde kunsten, der verket først aktiveres når publikum går i møte med den. En annen kilde til inspirasjon er Le Corbusier sine «lekemaskiner», opplyses det i en tekst skrevet til åpningen, og i selve opplevelsen av skulpturene er det ikke vanskelig å kjenne ånden av den modernistiske arkitekten puste over stedet. De bøyde stålstengene virker å ramme inn den nærmest tempelformede skulpturen, nesten som en satirisk henvisning til modernismens dyrkning av den autonome, avgrensede formen.

Når Johnslien tar opp modernismens formspråk og verdier er det som regel med et kritisk blikk som pakker opp verdigrunnlaget eller stiller spørsmål. Men på Veitvet oppleves det modernistiske så overgripende at jeg ikke kan hjelpe å undre om inspirasjonen har tatt overhånd, om Corbusier denne gangen har tatt styringen.

Bukker for kunsten

Det er noe overveldende maskulint som hviler over Veitvetveiens installasjon, en brutalitet som jeg opplever skjærende. De glatte skiferplatene på pyramidene vendes nedover, ingen klatring er mulig, og for å interagere må man inn i strukturen.

Går man så inn i denne konstruksjonen må man mot slutten av hver tak bøye seg ned for å komme gjennom. En åtteåring vil kanskje ikke trenge å gå like langt ned, men som voksen står jeg i knebøy, med ryggen krummet. Jeg bøyer meg for formen.

Som voksen kan jeg reflektere over dette grepet, er det virkelig slik at kunsten skal diktere meg? Og hva betyr det å skulle bukke for konstruksjonen – spesielt en konstruksjon inspirert av en hvit, mannlig, modernistisk designer og arkitekt? Men for barna er denne funderingen utenfor rekkevidde. Her stopper funderingen ved det første punktet: Bøy deg for formen.

Vi har enda å ta oppgjør med en del av arvestykket fra modernismen. Og vanligvis nyter jeg form- og konseptfunderingene til Johnslien. Hun har en kontemporærnerve som forankrer hennes kritikk og funderinger i samtiden, slik gis vi mulighet til å bruke lignende problemstillinger som en kritiske linsen på våre egne samtidsuttrykk. Vi gis mulighet til å stille spørsmål til maktstrukturer og til formen som en autoritær størrelse.

Men jeg kan ikke la være å tenke at det i møte med barn går mot sin hensikt. Den vekker opplevelsen av en modernistisk struktur, avgrensed og autoritær. Slik får den for barna forbli på Veitvet. Fordi kunstens tilbud om kritisk tenkning ikke er tilgjengelige for dem. 

Kan du se det?

I Jens Bjelkes gate 62 på Tøyen har kunstner Cassius Erixon Fadlabi dekorert en endevegg med verktittelen The sky’s the limit. Selve verket er del av et større prosjekt av Oslo kommune, Områdeløft Tøyen, der flere kunstnere i sommer og utover skal lage veggmalerier på utendørsvegger i området.

Fra veggen ser en astronaut ut over lekeplassen under. Til NRK forteller Fadlabi at astronauten er tenkt som en oppmuntring til barna i nabolaget: «Jeg ville lage en rollemodell som har en annen hudfarge enn den typiske norske. Unger, jobber dere hardt, er alt mulig.»

Ved første blikk vekker astronauten som motiv minner om sekstiårenes space age-glede, en hyllest til maskinens muligheter og menneskets uovervinnelighet. I dag er de som drar ut i verdensrommet styrtrike oligarker, Matt Damon og diverse stater som enda virker å konkurrere om nyvinning med den kalde krigen-retorikk.

Dagens idealer knytter seg gjerne til andre verdier enn de å vinne frem, bygge eller samle rikdom – sånn kan man stille spørsmål til om dette er den rette konteksten. Men heller er det her selve symbolet om å kunne gjøre det man ønsker som står igjen. Kan du tenke det, er det mulig – eller, kan du se det, er det mulig.

Nesten alt er realiserbart

Selve visualiseringen av en alternativ rollefigur enn dem barna vanligvis konfronteres med vekker referanser til 70-årene der man brukte metoder som Conciousness-Raising og det personlige som politikk for å behandle overgripende politiske tematikker innen kunst og design. Veggmaleriet som uttrykksform har også en lang historie i å formidle hverdagsliv i et lokalsamfunn, utforske identitet og fortelle historier.

I filmen Mur Murs (1981) utforsker den franske filmskaperen Agnès Varda Los Angeles sine veggmalerier som en måte å forstå den eklektiske kulturen i byen. En av kunstnerne hun møter forteller om veggmaleriene sine som viser kvinnelige og mannlige kunstnere som strekker seg flere meter opp i høyden: «Alle maleriene jeg gjør, reflekterer hvordan jeg følte det som et barn. Store malerier, om gjort ordentlig, har en tendens til å få folk til å føle seg ydmyke…verdenen til menn er overmektig, den er nesten litt skummel» forteller han spesifikt om mennene han har malt.

Fadlabis fortelling i veggmaleriet om at ting er mulig dersom man bare kan tenke det, er en som har sterk nærvær i queerteori, samt i all prosjektering der man ønsker positiv endring, både innenfor og utenfor kunstfeltet. Men samtidig som kunstneren i The sky’s the limit bryter noen stereotypier, understreker han andre. Når jeg besøker veggmaleriet er det ikke en eneste gutt på lekeplassen, faktisk er det kun jenter som leker. Spørsmål om hvorfor det er en mann som er inni astronautdrakten dukker opp. Ifølge en Wikipedia-artikkel var det per 2014 kun 53 av 536 astronauter som var kvinner. Skal man bryte med det normative, så lurer jeg på hvorfor bare en utvalgt del av det normgivende skal plukkes ut.

Fadlabi lager med veggmaleriet en erklæring, og selv om den har som mål å være inkluderende og vise barn at «alt er mulig», oppleves verket også autoritært. Her er det ikke rom for spørsmål, heller er det igjen en litt gammelmodig formidlingsmetode, der kunstneren prater og publikum lytter. Også her kalles det på modernismen: En stor astronaut troner over lekeplassen, og i hans skygge blir også de store små. Akkurat derfor får jeg heller aldri svar på hvordan 53 kvinner i rommet skal bli til flere.

Intern retorikk

På Veitvet og på Tøyen står på mange måter to vellykkede og interessante kunstverk, men i møte med barn og unge når ikke arbeidene sine uttalte og kritiske mål. Barnets kognitive kapasitet har ingen forutsetning for å gripe tankegangen som verkene forsøker å aktivere. Spørsmålet er hva man da sitter igjen med. I stedet for et oppgjør, får man kanskje heller en bekreftelse og videreføring av det kunstverkene er ment å kritisere?

I vaken av Vandrer’n og The sky’s the limit følger spørsmål om kunstverk som henvender seg til barn bør nedjustere sine egne forventninger, eller heller, revurdere sin egen retorikk. Kunst er for mennesker, mens noen samtaler er for de innvidde.