Mr. E & Me: Orkesterets skattkammer

Å gi barn en smak på orkesterets gleder er en fin idé. Ikke nødvendigvis for å gjøre dem til kultiverte og veslevoksne kjennere, men fordi dette svære, eksklusive bandet rommer så mye forskjellig. Møtene mellom orkester og barnepublikum dreier seg som regel eksplisitt om akkurat det. De ulike instrumentene og de morsomme, fine og brutale lydene de lager, vises frem. Man får liksom titte inn i den eiendommelige, dresskledte maurtuen og se hvordan den henger sammen. Om man får kick, lærer man kanskje noe som handler om å se på musikk som et skattkammer av lyder. Og det kan man jo ta med seg videre inn i all slags musikk, ikke bare høykulturen.  

Også i den orkestrale, fiffige popen som er laget «for voksne», står barneblikket sentralt. The Beach Boys er blitt nevnt i forbindelse med musikken til Meg og Kammeraten min tidligere. En  rimelig sammenligning, og i lommesymfoniene til Brian Wilson er jo urtemaet barndom. Det samme gjelder det doble psykedeliske startskuddet til The Beatles i «Strawberry Fields Forever» og «Penny Lane». Musikken som har vokst videre ut på denne grenen siden dem har aldri gitt slipp på temaet, ei eller kjærligheten til treblås, messing og stryk, tykke og tynne slør av lyd man tar seg igjennom på vei mot minnene. 

Det dreier seg om fantasi

Kommer det av at orkesterlydene minner oss om noe gammelt, at de er nostalgiske i sitt vesen? Eller er det rett og slett sånn at de som trekkes mot sånne lyder også er disponerte for å skrive om barndom, snarere enn mer voksne gleder? Har det kanskje å gjøre med en følelse av at disse minnene krever hele den orkestrale fargepaletten mens en dugelig blyant holder lenge i den voksne hverdagen? Kanskje alt dette og en hel masse annet. Du trenger kanskje ikke gjøre det mer komplisert enn å si at det dreier seg om fantasi. 

Og dét er det masse av i partnerskapet mellom pop-faktotumet Martin Hagfors og trombonist/arrangør Erik Johannessen. De har tatt navnet Mr. E & Me på denne engelskspråklige barneutgivelsen, gitt ut av Naxos for å nå et internasjonalt marked med «Catchy contemporary music for children performed by an orchestra». Se her, vet du, skal det store utland virkelig få høre hva slags kvalitetsbarnemusikk man antageligvis bare kan få til i et nordisk sosialdemokrati med solide middelkulturelle ambisjoner og støtteordninger! Heldigvis, får man nesten si, tar ikke Hagfors og Johannessen barn utelukkende «på alvor», de tar dem på senga, de tar dem ved nesen og de tar dem med på eventyr.  

Prosjektet bygger videre på albumet Snydelig fra 2017, et foreløpig karriere-peak for Meg og Kammeraten min, hvor de blant annet jobbet sammen med Kringkastingsorkesteret og Det Norske Jentekor, som også dukker opp her. Det gjør også perkusjonist Heming Valebjørg, mens Mari Boine er en gjev, ny gjest. Brorparten av materialet er også hentet fra Snydelig, i identiske arrangementer. I tillegg får vi blant annet høre den smårølpete gjennombruddslåta «Sokken min er våt» gjenfødt som «Wet Socks» med mariachi-trompeter og sjøsyke, seinbeatlesstrykere som erstatning for det distinkte barytonsax-rautet på originalversjonen. Den tøffende, XTC-aktige perlen «XP3» fra Gjenta-jenta, første album med Erik Johannessen som kammerat, får noe nesten deklamerende og staselig over seg før den stuper ut i et basseng av kanonsang og fanfarer. 

Snydelig mottok unison hyllest da den kom, som en milepæl blant norske barneplater. Det var helt på sin plass. Ikke på grunn av de himmelropende ambisjonene i seg selv, men på grunn av hvor integrert og på plass alt låt – som en pop-innspilling med orkester snarere enn en orkester-innspilling med poplåter, om det gir noen mening.  

Dynamisk spenn

Erik Johannessen er en musiker med massevis av humor og fantasi i spillet, som evner å stikke små, musikalske luftehull i en rekke fortettede lydbilder med trombonespillet sitt – enten det er Jaga Jazzist eller frijazzstorbandet Gard Nilssens Supersonic Orchestra. Han har et mangefasettert og nesten litt syrlig humoristisk blikk på arrangering for stort orkester og resultatet er den mest fornuftige bruken av KORK på lenge. Det er mye å si om hvordan mange av høyprofilsamarbeidene til det orkesteret har endt opp som nokså forstoppede, pompøse affærer, preget av en ofte insisterende trang til å vise frem det «seriøse potensialet» i kjente låter. Men her er KORK musikken, den omhyller den ikke. Det er dynamisk spenn, og det er variasjon i instrumentbruken som gjør at man ikke blir mett før det kanskje er på tide. 

Hvor stor suksess Snydelig var blir tydelig på enkelte av nyinnspillingene på New Orchestral Hits 4 Kids, hvor noe av intensiteten uteblir. Det er rett og slett to litt forskjellige atmosfærer. Særlig interessant er det selvsagt å sammenligne hvordan materialet fungerer på forskjellige språk. Norsk-amerikanske Hagfors trives naturligvis utmerket på morsmålet sitt, men du blir også obs på hvor godt han synger for barn på norsk. Lettfattelig og åpen, god plass til lytteren, men også med et kledelig eksentrisk drag, skeiv og teatralsk litt om hverandre. Det er en tone Hagfors naturligvis har kunnet bygge over tid, gjennom utallige møter med ungt publikum. Jeg tror det er riktig å si at noe av det arbeidet må gjøres på nytt når man skifter språk, samme hvor fortrolig man er med det man bytter til. Den interessante konsekvensen er, i mine ører, at Hagfors høres mer ut som en barnlig psykedelisk voksenpopartist på New Orchestral Hits 4 Kids enn han gjør på Snydelig, hvor han er en voksen popartist som synger til barn. 

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Smal bransjesti

Er det så farlig? Nei, ikke egentlig, mest av alt er det et kuriøst poeng. Det er uansett vanskelig å si noe om hva som skal til for at orkesterbasert popmusikk for barn opprinnelig skrevet på norsk og senere tilrettelagt på engelsk, gitt ut på verdens største selskap for klassisk musikk, skal lykkes. Det der er en bransjesti få har vandret ned. Og det sier noe om hvor unikt det Meg og Kammeraten / Mr. E & Me min holder på med er. 

Kanskje åpner denne plata nok ører over den engelskspråklige verden at Hagfors og Johannesssen kan lage nytt orkestermateriale basert på engelskspråklige ideer – ting er jo basert på artige fraser og spesifikke ord, og noen ganger forsvinner essensiell rytmikk eller komikk i oversettelsesarbeidet. Eller kanskje de med New Orchestral Hits 4 Kids ser seg ferdige med denne fasen, og tar fatt på nye musikalske ideer. I så fall vil disse to orkesteralbumene til sammen bli stående som en sjelden barnemusikalsk bedrift, som kanskje stikker seg mer ut etter hvert som årene går. 

Uten å bli altfor pessimistisk: Oddsen er ganske lav på at det vil komme en tid hvor en viss type kulturbruker titter tilbake på denne musikken, sukker sørgmodig og utbryter «Det var sånne ting Norge tok seg råd til før i tiden.»