«Nå, lille humle»: Fra rampete barnemusikk til mjuk voksenjazz

Astrid Lindgren og Georg Riedel. For en eksplosiv duo.

Georg Riedels lune, litt vindskjeve musikk ble lydsporet til de svenske film- og TV-versjonene av Lindgrens historier på 60- og 70-tallet. Med hyppige repriser sendt over hele Norden frem til i dag, er musikken blitt synonymt med barndom for flere generasjoner. Pippi Langstrømpe. Albert Åberg. Karlsson på taket. Emil i Lønneberget. For mange av dagens foreldre er det melodier som sitter i kroppen.

Også for trompetist Tore Johansen. På Nå, lille humle samler han sine favoritter fra Riedels imponerende barnesangkatalog. Med seg på laget har han skikkelige musikere: Helge Lien, Ellen Andrea Wang, Anders Baasmo, Torstein Lofthus og Engegårdkvartetten, i tillegg til Ine Hoem på vokal. Det er blitt et varmt album som dyrker de betryggende sidene av musikken.

Småpratende dramatikk

Platen åpner med en aldri så liten hitparade fra Emil i Lønneberget. De rampete «Å, huffameg, sånt barn han var!» og «Du kjære lille snekkerbu» etterfølges av lillesøster Idas filosoferinger i «Lille katt» og «Jeg gjør sånn at blomstene blomstrer». Trond Brænnes norske oversettelser ligger tett opptil de svenske originalene – så tett at man kan lure på om det er nødvendig å oversette i det hele tatt. God, svensk barne-TV har vært sentralt for å holde liv i det nordiske språkfellesskapet, og jeg tror heller ikke barn i dag trenger oversettelsen. Likevel, det norske gir kanskje en annen nærhet. Og det lar Johansens gruppe gjøre musikken enda mer til sin egen.

Spontant og ekte

Om det er lenge siden man har hørt disse perlene, er det lett å la seg rive med. Riedels sans for språklig drama i melodiene er festlig å få øye på. Det store tonespennet i «Å, huffamei» kommer fra en forteller som bruker utestemme for å fange bråkete barns oppmerksomhet. «Du kjære, lille snekkerbu» har en umiskjennelig følelse av barnlig improvisasjon, som om Emil finner på både ord og melodier samtidig som han fyker over gresset på flukt fra en rasende pappa. Her ligger en del av den riedelske magien, tror jeg: Det spontane føles ekte og setter farger på Lindgrens unike karakterer.

I hendene på Johansen og co. blir låtene mer klassisk kammerjazz enn skranglete barneband. Torstein Lofthus byr på lealause rytmer, mens pianist Helge Lien langsomt bygger ut harmoniene. Ellen Andrea Wangs elegante bassfigurer og Johansens myke tone leder tankene mot dunkle jazzkjellere mer enn kaotiske barnehager. Ine Hoems veltrente stemme er ren og behagelig – langt fra originalenes upolerte tolkninger.

Slik skal det kanskje også være. Originalene finnes allerede. Hva har nytolkningene å komme med?

Jazz på alvor

Først og fremst tar de Riedels musikk på alvor som jazz. Det er ikke en fjern idé. Bassisten Riedel selv er en aktiv jazzmusiker, medvirkende på blant andre Jan Johanssons ikoniske «Jazz på svenska» fra 1964. Tore Johansen selv har også spilt med Riedel, nå 88 år, ved flere anledninger. Ingen tvil om at materialet til barnesangene lar seg oversette til voksenjazz. Kjærligheten til musikken gjennomsyrer hele platen. Dette er en hyllestplate voksne som har Riedel i blodet vil elske – den nærmest ber om at du skjenker deg noe godt i glasset og puster ut i sofaen etter at de små er lagt i seng.

Men er det fortsatt barnesanger? Mange av kvalitetene som jeg tror stimulerer barnelytteren – Emils rampete tone, Idas storøyde funderinger, Karlssons utilslørte selvtilfredshet – forsvinner litt i all jazzifiseringen. Gruppas tolkninger av sangene er fine, på mange måter finere enn film- og TV-versjonene. Særlig de rolige låtene får blomstre på nye måter: «Da mamma var liten, da var hun så god» og nattasangen fra Bakkebygrenda, «Alle skal sove» har fått strykekvartetkomp spilt av eminente Engegårdkvartetten. Det flyter og puster. Men mye av den ekspressive galskapen er byttet mot ryddig og mjuk voksenjazz. Borte er det uforutsigbare, det overraskende, det bråkete som får barn til å begeistres, men som gjerne irriterer de voksne.

Ærbødig lovprisning

Ikke egentlig noe galt i det. Det er et spørsmål om funksjon heller enn om kvalitet. Men det har litt å si bruksområdet til en plate som dette. Med sine subtile stemningsskifter og nostalgiske tilnærming, kan jeg se for meg at en del barn vil oppfatte de fleste låtene som nattasanger. Men kanskje er det nettopp det en sliten småbarnsforelder trenger.

Kvaliteten på platen er det uansett lite å si på. Det er velspilt, velsunget og sjarmerende, en ærbødig lovprisning av en kulturell skatt. Georg Riedels musikk lever videre i mange former.