Når lidelse blir kunst

Det er sjelden form og innhold ikke lar seg løsrive fra hverandre. Som regel er det en fordel å skille noenlunde mellom disse sidene av kunstnerisk virksomhet for å se kunstdelen klart, men når det gjelder Lene Marie Fossens fotografiske virksomhet er dette svært vanskelig – ihvertfall om man har et hjerte som banker i kroppen. Om valget står mellom livet og kunsten, velger jeg livet.

Det hele blir ekstra ømtålig siden kunstneren døde i oktober i fjor.

Tragedie som eksistensiell optikk

Hennes bilder er for tiden aktuelle på en utstilling på galleriet Shoot i Oslo, og i dokumentarfilmen Selvportrett regissert av Katja Høgset, Espen Wallin og Margreth Olin. Bildene som får mest fokus har fotografen selv som motiv: Hun led av langt fremskreden anoreksi og hennes utmagrede legeme presser grensene for hvor tynn en kropp kan være og fortsatt være i live.

Fotografen Morten Krogvold, som blir Fossens gode hjelper og mentor (og spiller en sentral rolle i filmen), hevder at det er «renessansestoff» i bildene hennes. Med dette sikter han blant annet til et Caravaggio-aktig spill mellom lys og skygge. Han mener dessuten den russiske regissøren Andrej Tarkovskij og den åndelige, endog religiøse, nerven i hans filmer er beslektet med Fossens billedverden. Krogvold oppgir slektskapet til disse kunstnerne som en del av begrunnelsen for kvalitet hos Fossen. Jeg ser at han er inne på noe, ikke minst når det gjelder Tarkovskij, for det finnes en transformering av lidelse til noe spirituelt i Fossens bilder, som berører selve kjernen av det den russiske regissøren også var ute etter.

Det tragiske er rett og slett en god inngang til eksistensielle problemstillinger og religiøs andakt, siden menneskeskjebner så tydelig blottlegges innenfor rammen av undergang og skjebnesvangre valg.

Liv og kunst

Man kan derfor godt si at Fossens bildene er gode i seg selv – det er de – men det gir ikke mening å se dem isolert. Liv og kunst er så tett snodd inn i hverandre at jeg som betrakter er tvunget til å tenke over hvem hun var når bildene skal vurderes. Det som gjør det hele ekstra vanskelig å forholde seg til er følgende spørsmål: Er det rimelig å ofre noe av et menneskeliv for å lage god kunst? Kan lidelse aksepteres som vakkert? Og i så fall, hvilke etiske implikasjoner har dette for den estetiske vurderingen? Disse spørsmålene er helt essensielle i vurderingen av Fossens kunst og hennes rolle som kunstner, men de er mer komplekse enn de først ser ut til å være.

La oss begynne med de åpenbare problemene.

Når man ser skjønnhet i det grusomme kan man lett la seg forføre inn i estetikkens speilkabinett, hvor man ser noe storslagent og episk ved Lene Fossens tragiske skjebne og iscenesettelsen av egen kropp – kanskje slik Krogvold gjorde. Men om man velger å bare se det vakre i det grusomme, er det lett å få et kynisk blikk på menneskets plass i kunsten som setter moral og hensyn til andres sårbarhet til side.

Artikkelen fortsetter etter filmen.

Moralsk uforsvarlig?

Filmen viser flere fascinerte aktører som har lovord og interesse for Fossens arbeider, men det er stort sett de selveksponerende bildene som havner i fokus. Krogvold, for eksempel, går rett for disse når han presenterer muligheten av en utstilling på sin årlige festival for fotografiske uttrykk i Kristiansund, Nordic Light International Festival of Photography for henne. Velger han bort de øvrige bildene fordi de er mer konvensjonelle? Muligens. Men når historien gjentar seg med andre aktører blir det et potensielt problem for Fossen. Kunne kunstneren med et bredere utvalg lettere ha sett en vei ut av motivkretsen som langt på vei forutsetter at hun fortsatt er syk? Hun låses til sin egen utmagrede kropp som materiale for kunsten.

Om man aksepterer bildenes estetiske verdi, uten å ta den lidende kroppen på alvor ut fra etiske og menneskelige hensyn, velger man kunsten fremfor livet, noe som indirekte leder til at lidelsen aksepteres om den transformeres til noe kunstnerisk. Dette mener jeg generelt ikke lar seg forsvare moralsk.

Menneskelige hensyn

Det hele kompliseres når vi får vite gjennom filmen Selvportrett at fotografiet var det som gjorde livet meningsfylt for Fossen selv. Dermed er det rimelig å anta at hun ville ofre mye for å kunne realisere sine ambisjoner. «Jeg er redd for å bli frisk. Jeg er redd for å bli en dårligere kunstner,» sier hun rett ut, og viser dermed en frykt for at det er selve lidelsen og den syke kroppen som utgjør kjernen av hva hun har å bidra med kunstnerisk. Det fantes dermed en åpenbar risiko for å bruke hennes motiver i en agenda som ikke primært gjaldt hensynet til henne selv; eksempelvis som «viktige» bilder i en museumsinstitusjons diskusjon omkring anoreksi. Kort sagt: Om andre ikke bevisst skjermer personer som er villig til å ofre seg for kunsten, kan en kardinalsynd lett begås, mens man selv kan sole seg i glansen av samfunnsrelevant kunst.

Når det er sagt, vet jeg ikke hvor godt Fossen har blitt ivaretatt av familie og støttespillere underveis når det gjelder dette, men generelt kommer et menneskes helse før andre hensyn, selv på bekostning av hva dette mennesket selv vil. Jeg er med andre ord redd for at noen vurderinger av hennes fotografier er for opptatt av det kunstneriske til at det menneskelige hensynet blir ivaretatt godt nok. Jeg mener også anmeldelser av filmen og fotografiene hennes har tatt for lite hensyn til dette og et stykke på vei nettopp lar seg forføre av det kunstneriske.

Kunstnerens perspektiv

Men dette er bare ett perspektiv, for en holdning som utelukkende tenker på moralsk ansvar i forvaltningen av Fossens bilder tar ikke høyde for kunstnerens egen synsvinkel.

En medisinsk eller moralsk vurdering av Fossens kunst som ser bort fra hennes selvstyrte erfaring misforstår hva verkene egentlig handler om. I filmen beskriver hun sitt møte med helsevesenet og andre hjelpere som preget av tvang. Flere ganger i filmen understreker hun at hun egentlig vil ut av sykdommen, men trenger hjelp til å komme seg ut av den med råderett over seg selv.

Mot slutten av filmen nevner hun Hasse, en lege som har betydd mye for henne. Han gav henne en notatbok og ba henne tegne opp en linje på første side: På den ene siden er alt som er forbundet med sykdommen, og på den andre er alt annet. «Du er ikke sykdommen», sa han til henne. Legen døde, beklageligvis, og det er uklart om denne tilnærmingen ble fulgt opp av andre, men erfaringen av at hun kunne skape en annen identitet på den andre siden av streken var åpenbart til inspirasjon for henne.

Artikkelen fortsetter under anbefalingene.

Den andre siden av streken

Det er også dette kunsten betyr for Lene Marie Fossen: den andre siden av streken, det som ikke er sykdom. Og akkurat det kunstneriske som åsted for ny identitet utenfor sykdommen ville ikke hatt tilstrekkelig kraft uten offentlig anerkjennelse: Det er først når fagmiljøer gir henne skryt at hun får selvtillit nok til å utvikle den nye identiteten – noe som fører meg tilbake til fokuset på den anorektiske kroppen. For materialet hun gjør suksess med er jo hentet fra en identitet som befinner seg på «feil side av arket». Kunne hun med en annen type støtte lettere ha frigjort seg fra den utmagrede kroppen som motivkrets?

De som ikke har sett filmen – noe man nesten må for å få en god nok bakgrunn for å se fotografiene – kan sikkert ledes til å tenke at dette er «lidelsesporno» eller banal estetisering av det vonde, men det er det virkelig ikke snakk om. Noen vil også kunne betrakte disse bildene som Thinspiration, altså som bilder som kan anspore unge jenter og gutter til å bli «like flinke som henne» – og dette kompliserer jo det moralske blikket på bildene. Men å se dem primært fra en slik synsvinkel går glipp av andre verdier og selvundersøkelser som stikker dypere.  Å ikke vise bildene på grunn av denne potensielle slagsiden, ville redusert bildenes åpning for grundig refleksjon rundt spiseforstyrrelser til noe farlig. Løsningen her må være å sikre et rom for samtale rundt bildene når unge ser dem, slik at anoreksien fanges opp som problem og gjenstand for diskusjon. Det er viktig å ta tak i hvordan bildene er koblet på en fundamental, menneskelig nerve, hvor kunstneren kjemper med seg selv, med selvportrettet som medium.

Noe å strekke seg mot

Bildene viser fram en kropp og et menneske som til de grader sliter med sine demoner uten å klare å hanskes dem. De fungerer fordi de framstår intenst sannferdige, og hjerteskjærende ribbet for jåleri. Fossen sier: Dette er meg, og jeg har et livstruende problem, men den fotografiske skjønnheten i det forferdelige gjør at jeg får noe å strekke meg mot, som kanskje er et liv uten denne sykdommen, uten anoreksien. Det er en sannhetssøkende kunstner som står bak disse bildene. Selv om Fossen var fange i egen kropp, som hun sier, hadde hun en usedvanlig sterk vilje til kunst, og bildene uttrykker dette kombinert med en brutal sårbarhet. Det er som om kunsten manifesterer målet om å bli en annen, så sterkt og sannferdig at ansiktet blir fullt av tårer og hodet fullt av tanker mens jeg ser.

For å komme tilbake til spørsmålet ovenfor – om lidelse kan aksepteres som noe vakkert – er svaret nei, om det går på bekostning av mennesket bak. Jeg tror ikke på dem som primært ser skjønnheten i fotografiene som noe storslått – eller lidelse transformert til noe vakkert. Men jeg tror på Lene Fossen selv og retningen hun penset ut gjennom bildene sine, selv om hun ikke kom i mål med prosjektet og heller ikke fikk tenkt tankene rundt fotograferingen ferdig. Jeg tror på hennes selviscenesettelse, og ønsket og viljen de var uttrykk for.

Jeg skulle ønske hun levde og fikk gjort mer.