Når lufta går ut av en stor festivalballong

Figurteaterfestivalen i Charleville-Mézières i Nord-Frankrike har i mange år vært en verdensbegivenhet innenfor sin kunstform. Den 19. festivalen i rekka, var også det. Verdensdelene var representert, og hovedprogrammet inneholdt 123 forestillinger. Likevel fikk man en deprimerende følelse av at lufta langsomt er i ferd med å sive ut av den store, imponerende festivalballongen.

Lukker seg om sin egen festival

Festival Mondial des Théâtres de Marionettes startet opp i 1961. Siden den gang har den hatt status som verdens største regulære møteplass for figurteaterkunst. Figurteatrets verdenselite har vist sine nyeste produksjoner her. Ambisiøse utøvere har kjempet om sceneplass, for det var i Charleville man skulle oppdages. Arrangører og programmerende teaterledere har gått i takt fra forestillingen til forestilling for å velge de utøverne som skal skinne på deres programplakater. Studentgrupper fra de fremste figurteaterutdanningen har kommet for å finne ut hvor deres kunstform er på vei.

Slik er det ikke lenger. Det er som om franskmennene er i ferd med å lukke seg rundt festivalen sin. Franske teatergrupper dominerer. Utenlandske grupper slipper knapt til om de ikke er villige til å spille på fransk eller har ordløse forestillinger. Det mest foregår nå på fransk. Den unge frivillige som tillot seg å bryte språkreglementet da han annonserte både på fransk og engelsk at fotografering var forbudt og at mobiltelefoner skulle være avslått, ble møtt med trampeklapp av det internasjonale publikummet.

Festivalen arrangeres nå hvert annet år. Tidligere har det vært en treårssyklus, og det tar gjerne så lange tid både for enkeltgruppene og for verdensmiljøet som helhet å frambringe nye kunstneriske trender. Den nye ordningene medfører at det blir langt mellom de nyskapende overraskelsene. Festival Mondial de Marionettes er blitt en festival på det jevne, og er dermed i ferd med å miste sin funksjon som møte- og inspirasjonssted for verdens figurteaterkunstnere.

Bekymring og maktesløshet

Byen sentrale torg, Place Ducale, er fremdeles et sentralt punkt der lokalbefolkningen nyter festivalstemningen i de to helgene. Det er tett mellom gateforestillingene. Men det er mange av de samme gruppene og solospillerne som har gått igjen de siste tjue årene. De har blitt tynnere og mer rynkete for hver festival, og bærer preg av at det er tøft å tjene til livets opphold med figurteaterkunst på gata. I år var hovedattraksjonen et enormt hode av sand og strå. Inni hodet forgikk forestillinger også mens det ble bygget. Og i haugen med bygningsmateriale fikk barna sitte og spa. Idyllisk og morsomt.

Men i alle gateløp ut fra plassen fantes betongklosser, aluminiumsgjerder og varebiler som sperret veien. Politi og militære med pistoler og maskingeværer sørget for sikkerheten. Og dermed var vår kollektive usikkerhet demonstrert framfor alles øyne.

Verden er i ulage, og bekymring og maktesløshet preget mange enkeltforestillinger. Forbausende mange gikk tilbake til Skapelsen eller iscenesatte en ny Skapelse etter en imaginær katastrofe. Men de fleste gjorde det med velbrukt og tradisjonell estetikk, tilsynelatende uten mål og retning.

Vinnerforestilling med norske røtter

Noen kompanier hadde heldigvis en drivkraft som ga løfter om teaterkunstformens nye muligheter.

Very Theatre fra Taiwan viste en forestilling der mobiltelefoner, nettbrett og projeksjoner, og representerte alt fra objekter til selvstendige rollefigurer og poetiske virkemidler. De lekte. De var ikke redde for utviklingen. De tok den i sine egne hender.

Italienske Reserva Canini lever av å lære barn figurteaterteknikker. I retur får de en sprudlende energi og en uforutsigbar skaperkraft som de bruker i sine egne forestillinger. Little Bang er teatrets nyeste produksjon, der søl med kalk, leire og maling skvettes omkring til musikk. Utøveren lekte og hadde det gøy. Det var gøy å være publikum også.

Festivalens vinnerforestilling, den alle sprang for å se, var Chambre Noire. Gruppa bak forestillingen, Plexus Polaire, har base i Frankrike, men drives av norske Yngvild Aspeli, og forestillingen er skapt med støtte både fra festivalen i Charleville-Mézières og fra Figurteatret i Nordland. Aspelis forstillinger er ofte inspirert av litterære tekster, denne gangen var det Sara Strindbergs roman The Dream Faculty, om den talentfulle kvinnelige studenten Valerie Jean Solanas som skjøt kunstneren Andy Warhol. Sammen med perkusjonisten Ane Marthe Sørlien Holen gjenskapte Aspeli de litterære bildene gjennom legemsstore figurer, bruddstykker av sanger og videoproduksjoner. Det er en historie om overgrep, ødeleggelse og ondskap, og vil sannsynligvis gå verden rundt som den nye stjerneforestillingen innen figurteater.

Ny luft til ballongen!

Det finnes kvalitetsfestivaler for figurteater over hele verden, men alle preges av lokal estetikk, av selvsensur og av en økonomi som skrapes samme fra mange ulike kilder. Teaterformen består av små miljøer selv hos verdens store nasjoner. Der alle kjenner alle, er det vanskelig å komme med noe revolusjonerende nytt, og det er tungt å sørge for egen fornyelse. Festivalarrangørene møter et massivt sosialt press når de skal velge repertoar. I Norge venter vi for eksempel på hva som skal skje med festivalen Fri Figur i Oslo etter at teaterinstitusjonene har påtatt seg arrangøransvaret. Siden dette drar ut i tid, vil jeg tro at ovennevnte årsaker spiller inn.

I Norden er den viktigste figurteaterfestivalen for tiden Festival of Wonder i Silkeborg (9.–12. november i år). Denne festivalen makter å samle de beste danske forestillingene og å by på internasjonale topper samtidig. Men Festival of Wonder har ikke økonomiske muskler til å vokse seg virkelig betydningsfull for hele Norden. Kanskje det er på tide med nordisk samarbeid for å få dette til?

Men det beste ville være om nasjonale figurteatersentre og figurteaterkunstnere over hele verden gikk sammen om å blåse ny luft inn i vår store festivalballong. Festival Mondial des Théâtres de Marionettes bør holde fast ved sine globale ambisjoner. Franskmennene må oppfordres til å gi opp proteksjonismen og gjenåpne sin festival for verdenskunsten før det er for sent.