Den sørafrikanske frihetens mor

Det er ikke gitt at et format så formelt og stivt som en doktorgrad kan bli til en levende dukketeaterforestilling for barn. Men et dukketeater i Cape Town, Sør-Afrika, viser at det er mulig.  MAXEKE – This Work is Not for Yourself har nemlig gått fra å være en doktoravhandling i historie ved University of Western Cape til en ny dukketeaterforestiling i Cape Town. Stipendiat Thozama Aprils akademiske inngang til Maxekes liv og virke har inspirert manusforfatter Buhle Ngabas penn. Sammen har de  børstet støvet av historien til den sørafrikanske akademikeren, sangeren og aktivisten Charlotte Maxeke (1871-1939).

Frihetsforkjemper

Maxeke ble den første svarte sørafrikanske kvinnen til å fullføre høyere utdanning i 1903 ved det amerikanske universitetet Wilberforce. Hun var med på å grunnlegge Bantu Women’s League, en kvinneorganisasjon som arbeidet for rettighetene til svarte kvinner under kolonitiden i Sør-Afrika. Organisasjonen ble senere inkorporert som kvinneorganisasjon i det politiske partiet African National Congress (ANC), som tilslutt felte apartheid i 1994 med ledere som Nelson Mandela i spissen. En av tingene de kjempet hardest mot, var innføringen av passlovene for kvinner. Svarte menn kunne ikke vandre fritt i eget land, men bære pass som viste hvilke steder de kunne oppholde seg på. Dette ble utvidet til å gjelde svarte og fargede kvinner i 1913. Maxeke ledet en protest hvor hun og andre kvinneaktivister brente sine passbøker i 1913. 

Hennes innsats regnes som en integrert del av frihetskampen til Sør-Afrika. 2021 ble erklært The Year of Charlotte Maxeke for å markere 150 år siden hennes fødsel. Likevel er hennes innsats fortsatt ukjent for mange, inkludert sørafrikanere. Dermed er dukketeateret et forsøk på å lære sørafrikanske barn hva mange voksne sørafrikanere lærte senere i livet – om hennes betydelige bidrag til den sørafrikanske frigjøringskampen. 

66.000 goodbyes

Kveldens scenehus er The Homecoming Centre i District Six i Cape Town. Dette nabolaget hadde et rikt kulturliv og var lenge et av de få stedene folk bodde på tvers av hudfarge under apartheid.  Men det snudde i 1966. 11. februar det året ble det bestemt at District Six kun var for hvite mennesker. Over flere år ble omtrent 66.000 mennesker tvangsflyttet fra området. Deres hjem ble jevnet med jorden av bulldosere. Frem til i dag er deler av bykjernen hvor gamle District Six lå, bare et åpent, tomt sletteområde. På nabolagets museum står det 66.000 goodbyes for å minnes de som mistet sine hjem og nabolag. Det virker ikke tilfeldig at verket spilles fra 6. til 11. februar med dette historiske bakteppet. 

På The Homecoming Centre er det, med unntak av noen gjennomsiktige forheng, en ganske naken scene for kveldens dukkeateater. Forhengene endres til bilder og fargenyanser som understøtter historiefortellingen. Dukkene er utskåret i lyst treverk av dukkemaker Luyanda Nogodlwana. Dukkene er i full menneskestørrelse og fremstår fra første rad som tunge, men skuespillerne manøvrerer dem lett. Utøverne har blitt trent av Handspring Puppet Company, og det synes godt i resultatet. Hoderetning og hodevinkler spilles med vitenskapelig presisjon, særlig av Noxolo Blandile som hovedrollen både i barne- og voksenalder.

Kolonialisme med teskje

Allerede som skolejente kommer Charlottes selvbestemte og nysgjerrige natur frem. Hun svarer stolt på at hun denne uken har lest ferdig Robinson Crusoe (1719) av Daniel Defoe. Den berømte historien om en britisk sjøfarer som «oppdager» et kannibalistisk urfolk i Sør-Amerika og redder en mann fra å bli spist av dem, inspirerer Maxeke til å reise rundt i verden. Men hun begynner også å stille kritiske spørsmål ved Crusoes beskrivelser av urfolkene. Hvorfor blir menneskene kalt for villmenn? Og er vi villmenn i hvite sørafrikaneres øyne? spør hun sine foreldre. Hun skjemmes da hennes far, spilt av Sipho Ngxola, uttaler Crusoes fornavn som «Roiboos», en elsket sørafrikansk te. Latteren spres raskt i salen.

Dramatikeren er flink til å legge inn interne vitser som fungerer godt i Sør-Afrika. Andre steder er jeg redd internasjonale publikummere hadde falt av. Eller for den saks skyld barn, for det akademiske utgangspunktet er tydelig tilstede i noen sammenhenger gjennom tungvinte formuleringer og samtaleemner. Dette er etter min mening forestillingens akilleshæl – den har beveget seg fra akademia til scenen, men ikke nok, særlig når målgruppen er barn. Denne fallgruven er forutsigbar, og derfor litt skuffende at de detter i den.

Imperiets mor (og skalkeskjul)

Maxeke og hennes søster får en sjelden mulighet. Koret de synger i, African Jubilee Choir, skal på internasjonal turne, med Storbritannia som hoveddestinasjon. Barndomsdrømmen om å begi seg ut i fremmed farvann, begynner å gå i oppfyllelse. Men dynamikker Maxeke husker fra Robinson Crusoe, begynner å vise seg på turen. Koret blir blant annet bedt om å opptre med leopardmønstersjal, hodebånd av skjell og andre «afrikanismer». «Dette er ikke slik vårt folk kler seg», forteller Maxeke den britiske kordirigenten Mr. Vert, som har hentet dem over. Men det blir likevel en del av kostymet for å bekrefte at koret er både eksotisk og ulikt britene som ser på. Blant tilskuerne er dronning Victoria. 

Monarken ble i sin samtidportrettert som en god og omsorgsfull mor for alle undersåtter i det britiske imperiet. Derimot opplevde mange kolonialisme, undertrykkelse og rasisme i hennes navn. I disse kroningsdager vil en omdiskutert diamant fra Sør-Afrika, The Great Star of Africa, tas i bruk i monarkens septer. Den ble tatt og gitt til kong Edward VII i 1907, i Maxekes samtid. Imperiets ansikt sto ikke til imperiets virkelighet. Og det er midt i denne kognitive dissonansen Maxeke og koret står under denne turnéen. De blir stadig mer desillusjonerte av å spille rollen som ville og eksotiske.

Levende etnografi

Det er viktig å huske at da Maxeke var på turné, var dette en periode der man stilte ut «primitive» mennesker og «stammefolk» i dyrehager, som en slags levende etnografi. «Hottentot Venus» er den sørafrikanske urfolkskvinnen som ble stilt ut i freak shows både i London og Paris tidlig på 1800-tallet. Den norske dramatikeren og forfatteren Kathrine Nedrejord er etterkommer av samer fra Karasjok som på samme måte ble stilt ut i Paris for skuelystne besøkende. Nedrejord behandlet denne tematikken i teaterforestillingen Human Zoo (2019), en samproduksjon mellom Nationaltheatret og det samiske nasjonalteateret Beaivváš. Samer ble altså også fremstilt slik i europeiske storbyer på slutten av samme århundre som Maxekes kor var på turné. Vår egen «Kongolandsby» i forbindelse med hundreårsjubiluemet til grunnlovsdagen i 1914 i Oslo, viste at interessen var stor for å se mennesker av andre folkeslag leve på et eksotisk, annet vis enn det vestlige.

Drømmen Maxeke opprinnelig hadde, ble stadig mer fjern i møte med virkeligheten. 

Ulike fronter, samme slit

Gresset var ikke grønnere på den andre siden, og det bygde opp en motivasjon hos henne for å bekjempe fordommene og diskrimineringen hun opplevde. Etterhvert tjente ikke koret midler nok til å bli på turné lenger og måtte ty til andre løsninger. Alternativene var å enten reise hjem eller studere i USA.

Maxeke brøt med flokken og dro til USA for å studere istedenfor å bli med hjem til Sør-Afrika med lillesøsteren og resten av gjengen. Hun starter et nytt liv der og ble undervist av W.E.B. Du Bois, den første afroamerikanske sosiologen. Maxeke er ikke redd for å utfordre hans meninger. Denne scenen spilles fortreffelig av Noxolo Bandile og Carlo Daniels. Begge fremstår som panafrikanister, arbeidende for en felles politisk, kulturell og økonomisk union av den afrikanske befolkningen både på det afrikanske kontinentet og i diasporaen. Maxeke og Du Bois hadde begge store panafrikanske ambisjoner i sine respektive hjemland. Med et projisert kart i bakgrunnen viser teatergruppen hvordan svart frigjøringskamp foregikk parallelt på tvers av Atlanteren.

Du Bois er forkjemper for at en svart elite skal lede massene ut av segregering og undertrykkelse, det såkalte «Talented Tenth». Tenth kommer av at det er de ti prosentene av afroamerikanere som befinner seg i de øvre samfunnslag som skal lede resten ut av diskriminering og marginalisering. Maxeke er derimot uenig – hun har en «alle skal med»-holdning og mener fellesskap er vesentlig for endring. Det varmer og behager et sosialdemokratisk hjerte som mitt. Hun tar med seg denne ånden i sitt arbeid helt frem til siste scene.

Reisebrevet fortsetter etter annonsene. 

Kollektivismens forkjemper

Der, i den aller siste scenen, danner utøverne en folkepyramide med Maxeke i fokus. Her deltar alle dukkespillerne og dukkene som karakterer og skaper en stor, nesten kolossal flokk. Ordene til Maxeke er over hundre år gamle, men gir assosiasjoner til dagens samtaler innen aktivisme, ikke minst når det kommer til det å være en god alliert. Særlig når hun sier «If you can rise, bring someone with you», treffer og rører det.

Historiene om Sør-Afrika vektlegger ofte apartheid, grunnet dens omfattende historiske betydning. Men stemmer fra tidligere av, som Maxekes, dukker sjeldnere opp. MAXEKE tar et viktig steg tilbake i historien. Slik hyller teateret kampen for likestilling på flere plan i Sør-Afrika.

Grace Tabea Tengas reise til Sør-Afrika er støttet av Fritt Ord.