Når proffene etterligner amatørene

Hva er en god tegning? Hva er en godt illustrert barnebok eller en veltegnet tegneserie? Det er lenge siden vi satte realistiske tegninger som gullstandarden i billedbøker og tegneserier. Likevel er det lett å falle for fristelsen til å nedvurdere illustrasjoner man oppfatter som «uproffe», i betydningen «ikke klassisk vakkert håndverk». Er vi ikke alle i fare for å bli den sinte personen på kunstmuseet iblant, som utbryter «det der kunne jeg laget selv»?

Det som skaper en god illustrasjon er konteksten – hvor godt den står til det den skal utføre. Det skal knapt være mulig å forestille seg teksten løsrevet fra illustrasjonene, de skal utfylle hverandre og hver for seg gi noe eget til leseren. Flere tegnere har forenklet streken sin til nesten bare abstrakte former står igjen (tenk Tegnehannes enkle kombinasjon av fargefelt og sirkler som likevel åpenbart forestiller en person), eller til det barnlige.

Anna Fiske har vært en pionér i å nærme seg barnas egen strek i sine tegneserier og billedbøker for barn. I bøkene om hipster-hunden Palle Puddel og den eventyrlystne Farmor er streken hennes ujevn og figurene er aldri helt like fra rute til rute, mens komposisjonen og fortellingen vitner om både lang erfaring og formell utdannelse. På samme måte som de beste frijazzerne er dem som har gått på konservatorier og transkribert John Coltranes soloer note for note før de tilsynelatende bryter fri fra alt de har lært, virker det å være de godt skolerte illustratørene som virkelig lykkes i å nærme seg det uskolerte.

Les også: Naivistisk tegneserietur til MoMA

Hyper-naivisme og tegneglede 

Gry Moursund har blant annet utdannelse fra Statens Håndverks- og kunstindustriskole og Royal College of Art i London og er en av disse godt skolerte som mestrer amatørestetikken til det fulle. Hun har hatt en eventyrlig suksess som illustratør de siste årene, hovedsakelig med de to bøkene om Bukkene Bruse, som først dro til Badeland i 2009 og deretter vendte tilbake i 2014, skrevet av Bjørn F. Rørvik. Til sammen har de to bøkene blitt trykket i 225.000 eksemplarer, blitt solgt til en rekke land, og til og med blitt teaterforestilling. Har du sett bøkene kan du knapt glemme illustrasjonene, hvor en slags hyper-naivisme av fargeblyanter og barnlig tegneglede preger sidene. Disse er befolket av en rekke små dyr som ikke følger et eneste fast mønster i måten de er tegnet på – det eneste som forener dem er at ingen av dem ser ut som de hører hjemme i samme tegning. Det ser rett og slett ut som barnetegninger – kanskje til og med tegnet av en hel klasse i fellesskap – helt ned til det linjalrette perspektivet og den viltre gleden i collager og sterke fargeeksplosjoner. Likevel er det en indre logikk og sammenheng i sidene og komposisjonene som viser at det ligger solid kunnskap bak de tilsynelatende enkle tegningene. Moursund har faktisk sagt til Dagens Næringsliv at det bare er voksne som synes det ser ut som barnetegninger, mens ingen barn har trodd det.

Tre biler og en død katt er tredje gang Moursund illustrerer sin egen tekst (forrige gang var Bibbi og katten i 2011). Her er det ikke en gladhysterisk oppdatering av et norsk folkeeventyr som er tema, men verdenen historien skildrer kan være vel så eksotisk, nemlig 1970-tallets Norge sett fra et lite, isolert sted. Katten Hampus har blitt påkjørt, og tre venner og en lillebror sykler over den lille øya for å avhøre de tre personene som faktisk har en bil. Er det butikkmannen, den bannende gamle Karsten Oppihaugen eller den mystiske taxisjåføren Laila som er morderen?

Plasttusjer skaper gjenkjennelighet

Moursund fanger stemningen fra tidsperioden ikke bare gjennom klær, frisyrer, farger og mønstre, men også med selve verktøyet hun har begrenset seg til. Boken er illustrert nesten gjennomgående med tusjer av den typen som sender tankene mot barndommen og 15-20-pakninger med plasttusjer i full fargeskala. De tydelige tusjstrekene gir et unikt uttrykk til boken, som på den ene siden inviterer til nostalgi fra de voksnes side gjennom koloritten, og på den andre siden appellerer til barn ved at mediet tusj på papir er så gjenkjennelig. Tegningene er nærmest av motsatt karakter enn i Bukkene Bruse-bøkene, med få og svært store figurer tegnet i perspektiv på sidene. Uttrykket er barnlig, men komposisjonene er voksne. Du gjetter deg nok ikke til at det er samme illustratør som i Bukkene Bruse-bøkene ut fra streken, men viljen til å ta i bruk barnas teknikker binder dem sammen.

På samme måte som at det er dissonans gjennom den ydmyke tusjen som arbeidsverktøy og de nydelig utarbeidede scenene, er det også en lignende skjæring mellom barne- og voksenperspektivet i bokens fortellerstemme. Er det naturlig at en ung jente siterer tre linjer av en Roger Whitaker-sang ordrett i fortellingen sin? Og hva med tilløpene til snusk når butikkmannen kommer halvt avkledd ut fra bakrommet på butikken med den unge butikkdamen like etter? Det førstnevnte er nok det mest forstyrrende i teksten, fordi de engelske tekstlinjene ikke gir noe til unge lesere. Butikkmannen på bakrommet er nokså uskyldig, og kan kanskje til og med virke som et spennende innblikk i en voksen verden – noe som jo passer godt til tematikken død.

Mysteriet i seg selv er tilnærmet lett avgjort: Første- og andremann har åpenbart ikke gjort det, mens tredjemann tilstår. Da gjenstår ikke noe mer enn begravelsen av lille Hampus, som blir tegnet på de siste sidene seilende ut på havet i en liten seilbåt, god og varm og smilende i en genser av blå og oransje tusjstreker akkompagnert av Roger Whitaker. Det er ingen lærdom, ingen forsoning, bare linjene «Mange ganger, mange dager, i mange måneder og år ville jeg gråte og tenke på Hampus.».

Jeg ville ikke lest dette for min datter om jeg ikke var ute etter krampegråt på sengekanten. Det jeg derimot ville gjort, var å vise henne tegningene og spørre om vi ikke skal finne frem de nye tusjene hennes, som med unntak av Frost-logoen på siden er bemerkelsesverdig like mine tretti år gamle og forlengst uttørkede tusjer.