«Narnia» på teater: Et modig mørke og et bortkastet brøl

Jeg har fortsatt ikke kommet meg helt etter Erlend Samnøens vidunderlige Mio, min Mio på Trøndelag Teater for tre år siden.

Med sin insistering på lekens kraft i kamp mot et overbevisende, omsluttende og gruvekkende mørke ga den oss en erkjennelse av hvordan lek kan brukes til å overleve livet. Forestillinga tok alle, både forfatter, forelegg, unge og eldre i publikum på høyeste alvor gjennom modige og beint fram utsøkte kunstneriske valg.

Overflod

Slik holder jeg Samnøens Mio, min Mio som en av de absolutt sterkeste barneforestillingene jeg har opplevd. Derfor var kanskje også forventningene urettferdig skyhøye før regissørens nye familieteaterforestilling på samme teater.

Hans Narnia – Løven, heksa og klesskapet mestrer langt på vei å løfte fram mørket i fortellinga slik det ble gjort i Mio. Også her er det fantastiske koreograferte partier. Kostymene er eventyrlige i all sin detaljrikdom, med lekne hint til en rekke stilretninger, og med en overflod av pels, tyll, silke, brokade, glitter og detaljer, og med en taktilitet som når ut over scenekanten. En fin bruk av grynt, hvin, rauting, sukk, plystring, knurring og andre lydeffekter skaper sammen med Gaute Storsves varierte musikk svært gode soniske landskaper. Og skuespillerprestasjonene er jevnt over veldig gode – sensitive og kraftfulle.

Men så er det noe som skurrer.

Insistering på det teatrale

C. S. Lewis’ bøker om Narnia, med alle sine fantastiske figurer og storslåtte slag, er egentlig utfordrende å lage teater av. Kanskje derfor har det ikke skjedd så mange ganger i Norge tidligere. Da er det interessant at nå kommer det to på rappen! Til våren setter også Riksteatret opp en versjon av Løven, heksa og klesskapet i regi av Hilde Brinchmann .

Samnøen og hans kunstneriske lag løser utfordringen med å sette de storslagne scenene inn på en teaterscene gjennom å insistere nettopp på det teatrale; på klassiske virkemidler som ikke forsøker å skjule at det er på teater vi er:

Gammeldagse håndmalte og todimensjonale scenografielementer heises opp og ned fra snorloftet for å illudere snølagt eller vårlig skog, dyster borg eller rufsete bever-demning. I slagscenen mot slutten beveger alle seg i slow motion mellom stiliserte tablåer, som i et Robert Wilsonsk univers. En svært effektiv og gripende måte å løse denne delen på.

Fortellerstrukturen er også ryddig. Vi ledes fint gjennom de sentrale episodene i det mange anser som hovedboka i Narnia-serien, nettopp Løven, heksa og klesskapet.

Skrekkvelde

Snorre Ryen Tøndel, Natalie Grøndahl Tangen, Marte M. Steinholt og Isak Holmen Sørensen er overbevisende som henholdsvis Peter, Susan, Lucy og Edmund – søskenflokken som blir sendt på landet, vekk fra bomberegnet over London under andre verdenskrig. De havner på professor Digory Kirkes gods, og en dag oppdager de som kjent en portal i klesskapet som leder inn til det forheksede landet Narnia. Her lider alle innbyggere – snakkende dyr og eventyrskapninger – av skrekkveldet under den onde hvite heksa og av hundre års iskald vinter som hun har forårsaket.

Ganske snart får de høre om løven Aslan, den sindige og majestetiske opprørslederen som ønsker å forene Narnia, bekjempe heksas trolldom og gjenopprette fred i landet. Det viser seg at de fire barna er svært viktige i denne kampen.

Spesielt Sørensen er minneverdig som frustrerte og trassige Edmund, som får trasset sitt foret av den onde heksa – og ender med å bli en forræder. Ikke bare mot søsknene, men mot frihetskampen i Narnia.

Heltekvad

På veien møter barna flere eventyrskikkelser, alle like elskelige som i boka.

Den første Narnia-innbyggeren barna møter på i den kalde skogen, faunen Herr Tumnus, spilles med fin uutgrunnelighet og varme av Jo Saberniak.

Videre har Herr og Fru Bever som leder ungene til Aslan fått en urkomisk framtoning, noe som kler fortellinga godt og fungerer som adekvat comic relief. Det virker som Tor Ivar Hagen og Sunniva Du Mond Nordal storkoser seg som de spenstige beverne. Her er ett av flere eksempler på at kostymer og spill gjensidig beriker hverandre i forestillinga. Det er ikke en «klassisk» beverhabitt med pels og tenner de er gitt. I stedet har de barter, morsomme kyser, jakker i brun brokade og overdrevne kjole-køer som framhever de spretne, vittige bevegelsesmønstrene deres.

Det hele toppes av at de to synger et heltekvad om «Når Aslan kommer, blir viiiinter sommer. Det onde svinner, det goooode vinner», überhøytidelig akkompagnert av enkle harper. Det kunne vært så teit, men funker friskt som bare det.

Stamper tungt i mørket

Som kontrast til det lette ankommer den herlig fæle Heksa Hvit – bokstavelig talt lysende kroppsliggjort av Ingrid Bergstrøm i nok et fabelaktig kostyme. Hennes heks er skremmende kontrollert og uforutsigbar på én gang, der hun smyger seg inntil Edmund i ett øyeblikk og forhekser undersåtter til stein i det neste.

Like fæl er gjengen i heksas følge: Her er zombie-lignende daudinger, Monty Python-aktige spedalske, hekser, flaggermus og troll – alle med helt særegne og forseggjorte kostymer. Heksas general Maugrim (Arturo Scotti) som man vanligvis ser i ulvehabitt, er på Trøndelag Teater blitt en så skrekkinngytende figur at det nesten er for mye. Som en blanding av minotaur, grizzlybjørn og troll ruver han i tre meters høyde, med fordreid, gryntende og rumlende stemme lik typiske monstre i Tolkien-filmer. I sin første scene stamper han tungt i mørket, fram på scenekanten og nesten ut i salen. Jeg hører lave skrik fra de første radene.

Som i Mio, min Mio tør Samnøen i Narnia altså å ta det mørke og skremmende i fortellinga på alvor. Og det er ikke mye fantasikraft som skal til for  å se koblingen til land av i dag der mennesker lider under vanvittig onde og brutale ledere. Til gamle skikker som hemmer frihetskjempere. Til unger som blir sendt vekk fra foreldrene i utbombede byer. Til storebrødre som plutselig må ta ansvar for småsøsken i en barbarisk verden.

Dette modige mørket er også et effektivt lerret å trekke opp for at det skal ha skikkelig virkning når lyset til slutt vinner i Narnia-universet.

Flørtende Aslan

Men for å få til denne kontrasten er det slik jeg opplever det svært viktig at nøkkelfiguren Aslan er majestetisk, Messias-aktig, men også sorgfull og sår. Ragne Grande som Aslan er i stedet instruert til å flørte hyppig med publikum; til å komme med vittige gester og kommentarer som bryter opp alvoret forestillinga for øvrig legger seg på.

Det er selvfølgelig ingenting i veien med å bruke klassiske verk som grunnlag for helt egne rolletolkninger. Men når Grandes Aslan blir gjort så mye til spradebasse og klovn, forsvinner mye av dybden i fortellinga. Det blir mer krevende å se Aslan som det offerlammet og frelseren han representerer i forelegget. Og jeg klarer ikke å få tak på hva man vinner ved at Aslans løvebrøl blir framført reint ironisk, med karikerte løvebrøl-gester ut mot publikum.

Akkurat disse delene av forestillinga er til å bli nedbrutt av.

Jeanne d’Arc

Men Aslan har som de andre en absolutt fabelaktig visuell framtoning. Grande stråler i sin gylne, majestetiske habitt – inkludert gule lærstøvler og stor, krøllete parykk. Og når hun ligger ydymyket på steinbordet og skal ofres for at profetien om frelse skal gå i oppfyllelse og heksa klipper manken av henne, gjør Grandes oppsperrede, skrekkslagne øyne det hele til en så Jeanne d’Arc-aktig hjerteskjærende scene som fortellinga trenger.

Og heldigvis vinner det gode til slutt, forræderen tilgis, profetien om de fire menneskebarna på tronen oppfylles, vinteren er over og freden i Narnia er gjenopprettet. Alt feiret i et nydelig kornummer der alle deltar i en høytidelig koreografi.

Anmeldelsen fortsetter etter annonsene. 

Ironi foran inderlighet

Men jeg fortsetter å gruble: Det er jo en kjensgjerning at den opprinnelige skildringa av Aslan er svært lik de bibelske fortellingene om Jesus, spesielt lidelseshistorien. Hvorfor har man tonet dette så kraftig ned i forestillinga? Henger jovialiseringa av Aslan sammen med den generelle sekulariseringa av samfunnet? Tåler vi ikke det mystiske, inderlige, religiøse eller opphøyde i barneunderholdning?

Jeg forsøker iallfall å glemme at Aslan i Narnia-fortellingen på Trøndelag teater – etter han har oppstått fra de døde og freden er vunnet – oppfordrer barna til en «Gruppeklem!»