Hva er det Nasjonalmuseet vil fortelle barn om design?

Den retrospektive presentasjon av den sentrale norske møbel- og produktdesigneren Terje Ekstrøm, er i sin siste uke på Kunstindustrimuseet.

Ekstrøm er en av de senere norske modernistene, og mange av arbeidene hans sitter i et spenningsfelt mellom nettopp modernismen og postmodernismen: Det funksjonalistiske aspektet veier tungt, men utformingen harmoniserer likevel med 1980-årenes estetikk. Slik taler også arbeidene hans om et skifte både i norsk design, og i det internasjonale feltet som helhet.

Hans tunge vekt på håndverket er interessant på den måten at det reflekterer en nærmest utdødd industri i Norge, samtidig som det kan være en måte å se nærmere på selve designprosessen, og de mange forskjellige måtene den kan opptre.

Utstillingen Ekstrem Ekstrøm peker på spørsmål rundt selve designprosessen, samt en arv som leder oss tilbake til spørsmål om det norske håndverket og dets historie i designfeltet. Ekstrøm var også inspirert av sin tid, der det psykedeliske stod i fokus. Kunstindustrimuseet klarer likevel ikke å formidle energien og nyvinningen som lå i praksisen hans. Det er flere ting som svikter, blant dem den rufsete presentasjonen, der plakater løsner og buler ut fra veggene. Men spesielt svakt blir det når utstillingen skal fortelle barn og unge om Ekstrøm, i det som har blitt en krampaktig iscenesettelse av designerens verksted.

Det sanselige og det tørre

Selve utstillingen er klassisk oppbygget og leder oss fra starten av livet til Ekstrøm, gjennom nevnte demo-modeller av arbeidsplassen hans der vi kan se utprøvinger av miniatyrstoler, de forskjellige elementene brukt til å bygge opp Ekstrem-stolen som han er mest kjent for, og et innblikk i arbeidet han og kollegaene hans produserte for Tandbergs Radiofabrikk i 60-årene. Kunstindustrimuseet gjør dette riktig, de viser ikke bare Ekstrøm som «genidesigneren», den ene ansvarlig for produkter eller for en designarv. I stedet forstår vi Ekstrøm som en del av et større team, og som en del av et felt der også andre kollegaer inspirerte, og til gjengjeld ble påvirket av, Ekstrøm. Samtidig kan man prøvesitte Ekstrem-stolen, men så vidt jeg får med meg, er det også det eneste objektet som kan berøres. Det er en tradisjonell museumsmodell som anvendes, og i selskap med Ekstrøms innovative arbeider oppleves utstillingen som sløv og lite energisk.

Dessverre stimulerer ikke utstillingene til å gå dypere inn i materialet vi får presentert. Det er kun en innlånt lydinstallasjon laget av Johnny Skalleberg og Rolf Yngve Uggen i samarbeid med Jan Christensen, som først ble vist på Henie Onstad Kunstsenter i 2008, som klarer å prate om Ekstrøms arbeider på en ordentlig spennende måte. Den kommer i siste del av utstillingen, og er en hyllest til høyttaleren Fasett fra 1972. Lydinstallasjonen fremstår som en sanselig og tankevekkende fremstilling av Ekstrøms arbeid. Her får vi gå inn i høyttaleren, vi får nærme oss objektet, se det fra forskjellige vinkler og forstå det i setting av det psykedeliske og påvirkninger utenfra. Samtidig får vi ta del i Skalleberg, Uggen og Christensens lesning og tolkning av høyttaleren, både ved å se, høre og bevege oss i rommet. Først her begynner vi å sanse Ekstrøm og energien som lå i hans praksis.

Skape ikke tenke

Men det er dessverre ikke lydinstallasjonen, som kanskje hadde vært det mest naturlige valget, som skal fortelle om Ekstrøm til barna. I stedet er det en stasjon under den heller banale tittelen «Bamsen og bindersen», hvor barnet gis en lukket rolle som verkstedshåndverker.

Tittelen sikter tilbake til et element tidligere i utstillingen: En bamse i et glassmonter opprinnelig strikket av Ekstrøm på grunnskolen. Den er vist som et forsøk på å fortelle historien om en dyktig håndverker med medfødte gaver. Det kunne kanskje blitt en interessant historie, men fortellingen presenteres uten kritisk refleksjon. Selve ideen som det hintes til, at noen er «født designer», forenkler designyrket og Ekstrøms egen innsats. Det kan virke som museet vil fortelle oss at design kun handler om å skape, ikke om å tenke, utvikle og undersøke. Dette er et sentiment som forsterkes på den heller stusselige arbeidsstasjonen som er tiltenkt barna.

For tilbake på arbeidsstasjonen skal en krukke med binders og piperensere (som da jeg besøkte Kunstindustrimuseet var tom) inspirere oss til å skape på samme måte som Ekstrøm en gang gjorde. «Bamsen og bindersen står for lek med former, materialer og strukturer – utviklingen av nye ideer som til slutt forklares i nøyaktige konstruksjoner», forteller veggteksten oss.

Når Kunstindustrimuseet ber sine yngste besøkere produsere lignende stoler som de har sett tidligere på Ekstrøms arbeidsplass, oppstår flere problemer. For det første underbygges ideen om at designobjekter er alene, uten samtid, uten kontekst og uten bruker. Det virker som om det er en modernistisk kunstforståelse av designobjektet som ligger til grunn for visningen, og ikke vår samtidige forståelse av design som noe som blir til i sammenheng. Barna følges heller ikke opp. De møter ingen motstand eller veiledning i egen designprosess, for når de har laget sin versjon av en Ekstrøm-stol settes den på en hylle, og barnet vandrer videre. For det andre er det også vanskelig å forstå hvordan barnet skal skape nøyaktige konstruksjoner ved å bøye de heller lite medgjørlige bindersene, eller for den saks skyld leke med materialer som fremstår «ulekelige» for de små barnehendene.

Forsøk på å fortelle om design til barn – som er kompetente brukere av designede objekter – ved å be dem sette seg ned ved en pult og brette binderser og bøye piperensere, er å forenkle og begrense både designfeltets tankemåte og praksis. I seg selv er dette verkstedarbeidet en aktivitet som kan finne sted hvor som helst, uten at det tilføres noen form for økt kunnskap eller innsikt i verken Ekstrøms arbeid eller i designprosesser generelt.

Det åpenbare spørsmålet er: Hva er det man egentlig vil at barnet skal oppleve og lære om designarbeidet til Ekstrøm? Og hvilken fortelling om design som fagfelt er det som berettes?

Unntaket

Men heldigvis finnes det også her unntak. Den tidligere nevnte, høyt sanselige lydinstallasjonen i det siste rommet fungerer utmerket. I midten av installasjonen henger en enorm versjon av den ikoniske Fasett-høyttaleren, og på tre skjermer pulserer non-figurative elementer i forskjellige farger mens lyden ligger over.

Den sanselige installasjonen presterer, på en sterkere måte enn resten av utstillingen, å fortelle både voksne og barn om designs styrke som noe som kan gi uttrykk for tanker og refleksjoner, og åpne opp for egne tolkninger og settinger. Samtidig gis vi mulighet for nærlesning av ett av Ekstrøms mest kjente objekter. Barna kan bruke tid med de bevegende bildene, forestille seg innsiden av høyttaleren og hva den igjen kan sende ut.

Her oppstår muligheten til å fortelle barn om hva et objekt kan være, hva det igjen kan prosjektere, og ikke minst å prate om innflytelsene på Ekstrøms forfatterskap og hvordan han igjen påvirket verden rundt seg. Men denne anledningen virker å ha gått Kunstindustrimuseet hus forbi akkurat denne gangen.

Det har også vært arrangert omvisninger i utstillingen med barn og babyer, men Periskop deltok ikke på disse.