Naturhistoriske museer: Fossilene er løs

– Vet dere hva dette er? En gruppe med voksne gløtter på en taggete klump. En hasselnøtt. Noen skyver på en barnevogn mens andre beveger seg svaiende med en baby hengende på magen. Et gråvær har lagt seg over Oslo, men det har ikke forhindret småbarnsforeldre i å finne veien til Botanisk hage.

Periskop har hengt seg på Naturhistorisk museum  i Oslo sin siste rekke av utendørs babyomvisninger for i år. Vi følger etter raden av barnevogner blant ærverdige trær og frodige vekstforhold. Omvisningen blir akkompagnert av frydefulle babyhyl – og ifølge museets nettsted er dette også intensjonen med omvisningstilbudet tilpasset småbarnsforeldre, for her skal det være «rom for byssing, gråting og jubelrop underveis».

En mamma forteller at hun er med på utendørs babyomvisning for første gang. «Dette ble mer enn en vanlig trilletur», sier hun og vil invitere med seg barselgruppen neste gang.

Mens hun ruller videre, vender jeg blikket mot staselige W.C. Brøggers hus, som huser Geologisk utstilling, for å ta en rehabilitering på 329 millioner kroner i nærmere øyesyn.

Kostbar oppgradering gir resultat

Etter å ha passert resepsjonen som ligger i en egen rustrød paviljong, møter jeg en flokk med lysende refleksvester foran den store grønne hoveddøren. En barnehage på utflukt er på museumsbesøk. Til tross for at museet holdt stengt de første tre månedene, har snart 200.000 vært innom museet i år. Det er publikumsrekord. Etter syv år med stenging og rehabilitering åpnet museet dørene 6. mai i år til en oppgradert museumssamling med flere utstillingsrom. I dag er samlingen konsentrert om seks fortellinger; jorden, mineraler og bergarter, livets utvikling, verdensrommet, havet og krystallgrotten.

En omfattende rehabilitering har også Universitetsmuseet Naturhistorie i Bergen vært gjennom. Den 14. oktober 2019 åpnet de staselige dørene inn til de fredete utstillingssalene igjen, etter å ha vært stengt i seks år. Museet hadde frem til pandemien en jevn økning i publikumstall – og i 2022 settes ny publikumsrekord med godt over 70.000 besøkende, nesten en dobling fra tidligere år.

Museets rolle som sosial samlingsplass

I 2020 stod Norsk Kulturråd bak en undersøkelse om nordmenns museumsbruk. Den viser at museumsbesøk er bundet til en sosial opplevelse. Flertallet av oss besøker et museum fordi vi er nysgjerrige og vil lære noe nytt (54 prosent). Ifølge undersøkelsen oppsøker også flere et museum fordi man ønsker å skape en god opplevelse for dem man er sammen med (29 prosent). 27 prosent oppga at de besøkte museet for å oppleve og konsentrere seg om et innhold, mens 20 prosent var motivert av en faglig interesse. 15 prosent kom for å slappe av og få ny energi. En mindre andel av respondentene (12 prosent) svarer at de er på et museum fordi de ble dradd med av andre.

Undersøkelsen viser at andelen barn og familier blant publikum er større på de natur- og kulturhistoriske museene enn på kunstmuseene. De som var der sammen med barn opp til 12 år, utgjorde 23 prosent av besøkende ved naturhistoriske museer, i kontrast til kun fem prosent ved kunstmuseer. Besøkende på kunstmuseer var også underrepresentert av dem som oppga å være på museet sammen med familie for øvrig.

Undersøkelsen viser at natur- og kulturhistoriske samlinger i større grad enn kunstmuseer fungerer som sosial møteplass for familier. Et viktig trekkplaster for et historisk museum er omkringliggende fasiliteter – og alene har Botanisk hage i Oslo flere besøkende enn de fleste norske museer.

Søken etter ny kunnskap og faglig innsikt er fremdeles sentral i tiltrekningskraften til et kultur- og naturhistorisk museum – men, flere kommer også for å få en god opplevelse sammen med andre. Men, hvordan inviterer museene barna inn i rommene sine, og hvilke opplevelser gis det faktisk plass til?

Fra lærebok til opplevelsessentre

«Man skal både kjenne seg igjen og oppdage noe nytt», uttalte fagdirektør Henrik von Achen ved Universitetsmuseet i Bergen da museet gjenåpnet. «Museet skal ikke være en lærebok, men tilby en rekke opplevelser. Vi vil være en hyllest til nysgjerrigheten», uttalte han videre.

Et raskt blikk på nettsidene til de to naturhistoriske museene i Oslo og Bergen, viser institusjoner som vektlegger «atmosfære», «spektakulære opplevelser» og «det forunderlige». Gjennom publikumstilbudet som synliggjøres på sidene, er barn og familier en tydelig målgruppesatsning. Begge museene ser ut til å dele samme publikumsintensjon: De besøkende skal få krydret sin kunnskap med forundring og overraskelser. Man fornemmer et ønske om en ny publikumsretning, og et paradigmeskifte i museets formidlingsarbeid med en dreining vekk fra læreboken og tradisjonell kunnskapsformidling med fokus på fakta og fasit til opplevelsesbaserte arenaer. Men, hvordan tilrettelegge for fagkunnskap og forundring på ett og samme sted?

Nytt moderne hjem for fossilene

Etter å ha passert et tomt og intetsigende trapperom og en slags vaktstasjon med en ansatt som så vidt kikker opp i det jeg passerer, trer jeg inn i første utstillingssal – og nærmest rett inn i gapet til en enorm kjøttetende dinosaur (Carnivorous Dinosarus) som står fritt i rommet. Fra plansjen får jeg vite at dinosauren har bitemerker etter slåsskamp – og bang! Allerede i møtet med museets første gjenstand fornemmes en ny form for formidling. For selv om teksten også har faktaopplysninger knyttet til opprinnelse og utbredelse, viser museet her et narrativt grep – for opplysningen om bitemerker skaper et handlingsrom og gir oss en inngang til å spinne videre om heftige overlevelseskamper.

I et debattinnlegg i Morgenbladet fremheves nettopp at museets offentlige dannelsesoppdrag har vært i endring, og «derfor har Naturhistorisk museum behov for å videreutvikle formidlingsformen» – uten at innlegget går spesifikt inn på hvordan denne videreutviklingen kan ta form.

Men, allerede fra første steg inn i Geologisk utstilling forstår man hvilket nytt hjem disse «gamle fossilene har fått» – et hjem preget av delikate farger og moderne utstillingsdesign.
Det er et hjem hvor fossilene får tre frem fra mørke museums(av)kroker. Her er de sluppet fri og står ubeskyttet i rommet, noe som skaper en umiddelbarhet og forsterker en sanselig nærhet. Samtidig får publikum da en mulighet til å studere gjenstandene både forfra, bakfra og fra siden. Denne mobiliteten benytter også de besøkende seg av, for barn og voksne svirrer rundt gjenstandene og tar seg tid til å studere dem fra ulike vinkler. En statisk museumsopplevelse hvor gjenstandene er fastlåst i montere på veggen, er på mange måter også forhistorisk.

Dagslyset som strømmer gjennom de store vindusflatene, bidrar til å fargelegge rommet og gjenstandene – og utsikten til grønne omgivelser blir en integrert del av museumsopplevelsen.

Rom for samtaler

Selv om utstillingsrommene inneholder et hav av gjenstander, opplever jeg ikke å bli bombardert av sanseinntrykk, for det er god plass mellom de utstilte gjenstandene og montrene – og en fin kontrast mellom store og små gjenstander, mellom fossiler i glassmontre og fossiler som står fritt i rommet.

Idet jeg bestiger trappen inn til et nytt utstillingsrom, kommer det nesten en umerkelig lyd fra taket. Var det tilfeldig? Jeg går ned igjen og bestiger trappen på nytt, og der, der var det igjen; et lydlig svakt element, og lytter man etter er det som lyden av en eksplosjon etterfulgt av fugler. Det er overraskende og skaper en ekstra sanselig dimensjon til museumsopplevelsen.

«Oi, hva er det? Se på den svære der!» To jevnaldrende gutter svirrer frem og tilbake og snakker i munnen på hverandre. Guttene er i følge med en eldre mann. Kanskje en bestefar? De gangene jeg har visitert Naturhistorisk museum denne høsten, er det samtalene jeg legger mest merke til. Her vaker eldre menn i lag, en gruppe med yngre menn (studenter?) diskuterer en pyromofitt: «Tror du den har eksistert – eller har noen tuklet med den kjemiske sammensetningen?» spør de hverandre, mens en liten gutt utspørrer en voksen: «Er forskere sikre på at jorden vil forsvinne – og at det blir veldig kaldt? Men, hva med de som blir født om 350 millioner år?»

Samtalene tar utspring i en helt konkret fysisk gjenstand, men rommer også assosiasjoner som i stor grad får utfolde seg gjennom narrative grep som appellerer til barnas (og de voksnes) forestillingsevner. Samtidig er også plansjetekstene mer løsrevet fra veggen, flere står fritt i rommet som skulpturelle former vi kan bevege oss rundt, og både skriftstørrelsen og tekstlengden inviterer til lesning og fordypning – og gir dermed også et reelt samtalegrunnlag.

Lille Ida

I en av montrene ligger Ida. På teksten står det at vi skal stryke henne frem på den digitale skjermen – og akkurat som en geolog som graver ærbødig i jord og sand på jakt etter historiske skatter, gir dette samme opplevelse av å synliggjøre en sjelden skatt. Sakte, men sikkert, kommer det til syne et lite brunt fossilskjelett på skjermen. Lille Ida. Hun hadde en liten frukt og to typer blader i magen da hun døde, står det i teksten. Selv om Ida er 47 millioner år, klarer museet å formidle et nært møte med denne fossilen – et her og nå – for hun blir ingen objektivisert forskningsgjenstand. Ingen hvem som helst. For der og da blir Ida noe som har gått på vår jord, og som engang har vært levende og klamret seg fast til jorden.

Og nå forstår jeg for alvor hvilken dreining formidlingen har tatt; å formidle forskning til barn og unge på måter som inspirerer dem til å bli mer enn «bare» kunnskapsbegjærlige, for her åpnes inngangsporter til innlevelse, empati og forestillingsevne – til å tenke seg et liv da og nå og gjennom fantasien utforske mer. En ny dreining som handler om å børste støv og lyssette fossiler og levendegjøre dem utover faktabaserte innganger.

For det er ikke stivnete gjenstander som møter publikum, men forhistoriske dyr som man kommer i nærkontakt med. Vi får bli med inn i oppdagelse, og vi blir, som i møtet med Ida, delaktige i forskningsfunn. Man gjenkjenner barnas opplevelsesmønster og intuitive lyst til å plutselig stoppe opp for å studere nærmere et vesen de plutselig oppdager på sin vei, enten det er en maur eller meitemark; en fremferd som tas på alvor og integreres i salene på første plan på Geologisk utstilling.

På to ben

Innimellom tekster som angir fakta (årstall, opprinnelse etc.), dukker det opp plansjer som gir mer overraskende innganger til ny viten. Som kunsten å gå på to. Skiltet står ved monteren med neandertaleren, som døde ut av uvisse grunner. For mellom fire og seks millioner år siden begynte våre forfedre å gå på to – da overgangen mellom nakkevirvlene og hodet flyttet seg til under hodet – dermed var hodet plassert høyt og fritt. Teksten får meg til å ta en ekstra titt på neandertaleren i monteren, studere dens kroppsholdning. Selv om vi begge står på to ben og er nesten like høye, hva skiller oss?

«Tenk at de hadde så mange skatter i samlingen her», overhører jeg en mamma si til sine to unge følgesvenner: «Godt at de fikk ordnet denne utstillingen».

Et uventet wow!

For å komme opp i 2. etasje passeres igjen en intetsigende trappegang, et uutnyttet mellomrom, men plutselig skjer det. Idet jeg løfter hodet, ser jeg rett i gapet til en hårete skapning på to bein med flekkete tenner. Det gir et lite gisp. Et wow! For det skjer helt uventet og gir en uforvarende nærkontakt med en rovdinosaur (en Megalosaurus fra juratiden) som står fritt i trapperommet.

I salen med mineraler og bergarter står montre og skap symmetrisk på rekke og rad. Selv om det er et fargesprakende skue, tar jeg meg i å gå litt for fort gjennom rekkene av mineraler, akkurat som de to guttene i selskap med den eldre mannen gjør. Jeg legger merke til en ansatt som går rundt og pusser på glasset til montrene – kan det bli for sirlig, for skinnende? For det er ingen spørsmål som får oss til å stoppe opp, ingen taktile muligheter, forhindringer eller forstyrrelser – det er som å ta steget tilbake til en mer tradisjonell, statisk kunnskapsformidling.

Fra topp til bunn

Først i museets øverste etasje, helt oppunder taket og i fortellingene om verdensrommet, åpnes det for alvor opp for flere taktile innganger. Fra å se til å gjøre selv. Med fargerike, kunstneriske planeter fra taket som kulisser, får vi dreie, røre og kjenne på. Dreie for å se hvordan månen ble dannet rundt jorden, kjenne på vektforskjeller, utforske magnetiske steiner og lage superkontinenter, samtidig som man også undrer seg over at noen stasjoner er ute av drift, bare måneder etter åpningen.

Fra toppetasjen går turen rett ned i museets underetasje, og her i bunnen av museet er jeg allerede ved ankomsten blitt lovet noe helt spesielt. Men, igjen blir jeg møtt av en uinspirerende mellomgang. Jeg beveger meg litt nølende mot et beksvart rom, det er som å gå i blinde, og med ett lyses et stummende mørke opp av ultraviolett lys. Lyset fra krystallene i monteren går i loop; fra dagslys, langbølge, kortbølge, begge og til slutt stummende mørke. Krystallgrotten er bygget etter en norsk fjellgrotte som inneholder hele 20 tonn med norske krystaller – og er et endelig avsluttende wow! på besøket.

Bergen: Se opp!

Hvor man savner flere sanselige overraskelser på Geologisk utstilling i Oslo, er det et stort wow! som møter en allerede i trappeoppgangen til Universitetsmuseet Naturhistorie i Bergen. Ikke bare gir det et visuelt wow å beskue utstoppede fugler i alle arter og størrelser som henger ned fra det buete takhvelvet, for rommet er også lydsatt av fugler. Det er som å tre inn i en levende teaterkulisse eller ta steget inn et eventyrlig Harry Potter-rike – et teatralsk og dramaturgisk grep som snart viser seg å være gjennomgående for utstillingsrommene til museet på Nygårdshøyden.

I det jeg snur meg for å tre inn døren til utstillingssalen i 2. etasje, oppdager jeg den. Helt øverst i glassdøren sitter en hare fast. Synet av denne lille, utstoppede dyrekroppen halvveis på vei gjennom glasset, gir Alice i eventyrland-assosiasjoner – et sted hvor alt kan skje, og hvor alt er mulig. Som Lewis Carroll i sin tid brøt med barnebokens oppdragerfunksjon i 1865, kan det se ut som at Universitetsmuseet i Bergen også har en intensjon om å tilføre naturvitenskapen flere opplevelsesmuligheter gjennom lek og fantasi. Vekten er lagt på det visuelle og fantasien får spille med. I denne verdenen er man ikke begrenset av riktige og feil svar, for her får også vår evne til å fantasere en betydning.

Overraskelsesmomentet går igjen i flere av rommene. For om man ikke er årvåken og ser opp, går man nemlig glipp av små, forunderlige syn underveis, som hubroen som jakter fastspente harer, albatrossen med sitt enorme vingespenn, og rovkatten på toppen av skapet.

«Å, se på den», utbryter en eldre kvinne til følget sitt. Hun stirrer opp i taket hvor en hel flodhest overraskende er hengt opp med tauverk. «Den er ikke mye pen, altså», fortsetter hun. «Jammen, den er stor», sier hennes yngre del av selskapet. I motsetning til Geologisk utstilling, fyller museet i Bergen ut både takhøyder og mellomrom med forunderlige syn.

Iscenesettelser

Et gjennomgående trekk er også hvordan lys- og skyggevirkninger iscenesetter rom og gjenstander. Lyssettingen skaper skyggespill på veggene, samtidig som lyset lar oss få øye på de aller, aller minste dyrene, som skogsmus og sommerfugler, mens bakterier og maneter gjennomlyses og trer frem som imaginære vesener.

Wowene kommer på rekke og rad, fra den Hitchcock-ske trappeoppgangen til vidunderlige og overraskende Madame Tussaud-voksfigurer hvor man blir fengslet av naturtro gjengivelse av hud, hår og tekstur – det er som å stå ansikt til ansikt med levende mennesker. Den ene figuren, en mann i stripete pyjamasbukse, ligger i en rullende paternoster, en tidsmaskin, som knirker seg gjennom flere av museets etasjer. Den andre er en kvinne som ammer et spedbarn – selv om hun sitter i pattedyrutstillingen, undrer man seg litt over hvilken funksjon hun egentlig har. Er det «bare» et wow, eller skal hun fortelle meg noe?

Den samme følelsen får jeg med den digitale visningen om dyphavet, et rom som spiller på kinomørkets opplevelser med sin dype basslyd. Men, den tiden jeg sitter i dyphavets mørke, blir jeg sittende alene. Jeg legger merke til at barna glir forbi sammen med de voksne uten å stoppe helt opp. Kan det tenkes at det digitale skjermbildet, uansett hvor stort og spektakulært det er, ikke er det som faktisk utløser umiddelbar begeistring hos et ungt publikum? I hvert fall ikke i møte med en naturhistorisk verden. Her blir digitale skjermer til sideopplevelser, for det er i nærmøter med utstoppede dyr at utbruddene kommer, uansett størrelse. Som oppdagelsen av en bitte liten spissmus og det merkverdigste lille panserdyr: «Se, den der? Å, så søt! Hva er det for noe?» Faren er jo havne i blindspor etter det spektakulære – også for et naturhistorisk museum.

Vil fortelle!

Det taktile elementet er ivaretatt fra det øyeblikk du vandrer inn i første utstillingsrom – og små forskningsstasjoner popper opp overalt på vandringen gjennom museet og skaper naturlige stopp-punkter som gir konkrete innganger til kunnskap og som stimulerer til aktivitet, deltagelse og fordypning.

Et par sitter ved en av forskningsstasjonene og studerer krystaller gjennom forstørrelsesglass.   «Når vi var små, så fikk vi ikke lov til å ta på tingene, husker du det?» spør kvinnen sidemannen. «De stod alltid inni skapene», fortsetter hun. Han nikker så vidt, for blikket er dypt festet i forstørrelsesglasset.

Flere stasjoner får oss til å zoome inn ved å ta i bruk enkle hverdagsaktige spørsmål: Hvorfor er svamper viktige? Hva er gallestein? Hvorfor er det viktig å samle på gamle bein? I tillegg henger det lytteapparater i messing på veggene, «Møt en av våre forskere» står det på et skilt – hvorpå du får en forskerstemme direkte i øret som med tydelig formidlingsglede får fortelle og dele sin forskning med oss. I de fleste tilfeller dukker også forskeren selv opp på en digital skjerm i en utstillingsmonter.

Dette fortellende elementet fremfor et belærende, er en rød tråd på Naturhistorie i Bergen – selv steiner er utstyrt med en fortellende stemme. Rommet som gjenskaper en norsk fjellkjede, som er blitt et av barnas yndlingsrom, er fylt med puter som ligner granittsteiner. Seks ulike steinarter; kvernestein, brostein, vossaskifer, klebestein, marmor og grønnstein, er tilført hver sin lyttestasjon. Steinens egenart og kulturhistorie blir fortalt med innlevelse av fortellerstemmer. Og det er nettopp dette som skaper unike opplevelsesrom for barn og unge: kunnskap og inngangen til forskningsverden med dens problemstillinger og metoder blir krydret med sanselighet og lekenhet.

Andektighet og lyden av hval

Hvalsalen er museets høydepunkt. Man beveger seg nesten andektig gjennom salene hvor atmosfæren kan minne om en katedral. Både barn og voksne går nærmest stille på tå, og tar seg tid til å studere forskningsfunn som står utstilt i vakre, originale montre, såkalte «titteskap», fra begynnelsen av 1900-tallet. Et av skapene, «faenskapet», vekker spesiell interesse, for her henger skjelettet til gåsenebbhvalen og historien om hvalfunnet på Sotra med en magesekk stappet full av plastposer og plastflak.

11 mektige hvalskjeletter som henger fra taket, lager en vakker linje gjennom salene. Den største er blåhvalen på hele 24 meter. Salen har fått ny lyssetting gjennom renoveringen, og gjengir et naturlig lys for hvalene. Synet blir forsterket og utvidet av svake dyrelyder; en lydinstallasjon av hvaler som spiser og snakker.

Hvalsalen har tydelig en tiltrekningskraft på barna i rommet, for flere haler og drar i voksne for at de skal komme og se. Bortsett fra lydinstallasjonen er rommet fritt for teknologiske utstillingsløsninger. Magien i rommet ligger i et direkte, analogt møte med fossiler, forskningsfunn og et stemningsrom fanget i en tidskapsel. Akkurat her står tiden stille.

Lytteverter og likeverdighet

En kunnskapsvert i hvit frakk står ved den enorme brugden, en norsk haiart, og gjennom blikk-kontakt og kroppsspråk viser verten at han er mottakelig for publikumshenvendelse. Kunnskapsvertens bakgrunn er overraskende nok ikke fra naturvitenskapen, han er statsviter, og gjennom samtalen med ham får jeg også ord på skiftet som har skjedd i den naturhistoriske museumsverdenen.

For i samtalen avsløres det at det ikke er foredrag og fasitsvar som kunnskapsvertene er instruert til å gi i møter med publikum i alle aldre, men likeverdige samtaler. For kanskje har de som kommer til museet, også noe å bringe med seg inn i møtet med gjenstandene? Det er med andre ord dialog og lytteøvelser disse kunnskapsvertene utøver, ikke belærende foredrag. «En gutt på ti år kunne alt om hvalene, han lærte meg så mye», supplerer en annen av kunnskapsvertene.

Saken fortsetter under bildene.

Jubelrop

Gjennom iscenesettelser, lydrom, moderne taktile installasjoner, fortellinger og ved å gi plass til leken, fantasien og litt absurditeter, blir de Naturhistoriske samlingene en veiviser inn i nye måter å involvere barn og unge i fagkunnskap og problemstillinger. Barnas evne til å assosiere og filosofere og deres ønske om å bli delaktige inndras på alle nivåer – og de får oppleve å være likeverdige samtalepartnere i rom fylt av historisk atmosfære.

Museene åpner opp for at læring skjer gjennom hele sanseapparatet – og på den måten blir besøket en faktisk hyllest til nysgjerrighet og forundring. Ikke rart at de naturhistoriske museene blir møtt med jubelrop og publikumsvekst av små og store.