Nedenfra og opp

I et intervju med Periskop i 2017 fortalte Kristina Kjeldsberg, dramaturg ved Dramatikkens hus, at det var svært få dramatikere som sendte inn tekster myntet på et barne- eller ungdomspublikum.

Med det som utgangspunkt startet Dramatikkens hus en egen satsing på dramatikere som vil skrive for barn og unge. Dette har fått ringvirkninger i det norske dramatikklandskapet, og Norsk Dramatikkfestival har i år for første gang spesifikt søkt etter scenetekster for barn og unge.

Av 170 innkomne tekster til festivalen totalt var 51 av dem skrevet for et ungt publikum. Tre av dem ble iscenesatt under festivalen.

Ovenfra og ned – og opp igjen

Men hvordan skrive for barn og unge? Periskop satte søkelys på dette i en rekke intervjuer i januar, og mange av spørsmålene som ble stilt der, ble også stilt på seminaret «Nedenifra og opp?», som gikk av stabelen under Dramatikkfestivalens siste dag.

Tematikken kretset rundt hvorvidt det er mulig for en voksen å skrive fra barn og unges perspektiv, hvilke strategier dramatikere har for å sikre at de ser det barnlige eller ungdommelige. Er det så enkelt som å være «i øyehøyde» eller se alt «nedenifra og opp»?

Det siste spørsmålet er retorisk. Sagt på en annen måte er spørsmålet stilt ovenfra og ned. All den tid dramatikeren, regissøren og skuespilleren selv er voksne, er øyehøyde-perspektivet i forhold til barn en utfordring som forandrer karakter nærmest daglig. Hva betyr det at en dramatiker skal være i øyehøyde? Hvordan utfordres den voksne på det?

Lytteperspektivet blir avgjørende i denne sammenhengen, noe som ble fint poengtert av dramatiker og regissør Toril Solvang. Hun pekte på viktigheten av å søke kunnskap om målgruppen om igjen og om igjen – å finne ut hvordan barna uttrykker seg og hvilket språk de bruker. Og ikke minst hva dette språket betyr. Hva er det barna egentlig uttrykker med det de sier?

Erfaringsdeling

Deltakerne på seminaret unndro seg stort sett å gå inn på nedenifra og opp-perspektivet. Men erfaringsdelingen som dette seminaret etter hvert ble, gav nyttig informasjon og inspirasjon for en som vil skrive teatertekster for barn eller ungdom.

Eksempelvis at målgruppespesifikt teater (forestillinger laget for en bestemt aldersgruppe) ofte treffer bredere enn den bestemte målgruppen forestillingen er laget for, nettopp fordi den er tydelig på hva den vil.

Eller at belærende tekster sjelden er gode teatertekster. Altså at tekster med intensjon om å lære barna noe, da gjerne noe den voksne har forstått og vil utøse sin kunnskap om, sjelden fungerer for barn og unge. Særlig ikke ungdommer: De har ikke bedt om at noen skal komme og fortelle dem noe. De er heller ikke alltid så glade i den voksne emosjonelle logikken.

Eller at reality-TV og YouTube kan være gode inspirasjonskilder når man skal skrive for et ungt publikum.

Eller at om bare språket i barne- og ungdomsforestillinger blir enkelt nok, gir det et stort rom for komplekse scenebilder.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Gode tekster

Tre av de 51 tekstene for et ungt publikum som var kommet inn, ble iscenesatt gjennom en lesning under festivalen: Høna, egget og reven av Nelly Winterhalder, Hvem er fienden av Liv Marit Weberg og Sweatshop Aleppo av Tale Næss. Nivået var høyt, kort prøvetid tatt i betraktning. Er dette representativt for hva som skrives for barn og unge i dag, er det mye fint i vente – dersom teatrene kjenner sin besøkelsestid.

Winterhalders Høna, reven og egget er en tekst med store mulighetsrom. Under Dramatikkfestivalen ble den regissert av Toril Solvang fra Tigerstadsteatret. Teksten handler om hva det vil si å være en familie og å høre til et sted – fortalt gjennom ei høne som legger et egg den siden mister. Sammen med en rev reiser den av gårde i en hjemmebygget rakett for å finne igjen egget. Først og fremst preges teksten av fantasiens muligheter, ikke minst når det kommer til scenografi. Dernest ligger det store muligheter for lek i språket de ulike dyrene fører, i tillegg til bokstavrim og andre artigheter – og noen begreper som trolig går over hodet på de minste barna.

Tale Næss’ Sweatshop Aleppo er radioteater, eller teater for øret. Den ble vist på Vega scene i Katinka Rydin Berges regi og med skuespillere fra Vega ung på scenen. Dette er et prosjekt som vil bli realisert på Vega scene til høsten.  Å tenke lydteater for ungdom er spennende. Ungdom i videregående-alder leser stadig færre bøker, sies det, men de er i større grad podcast-lyttere. Via podcasten finner noen av dem veien inn i lydbøker og litteraturen, veien dit går dermed gjennom lytting. Kanskje kan noe lignende skje med teateret? At hørespillet eller lydteateret kan gjøre ungdom nysgjerrige på teater i mer tradisjonell forstand?

Webergs Hvem er fienden? var den sterkeste oppføringen av de tre stykkene som ble vist på Dramatikkfestivalens barnedag. Hvem er fienden? er et teaterstykke for ungdom der teksten har fått utvikle seg i et samarbeid mellom regissør Even Torgan fra Brageteatret og dramatiker Weberg. Et samarbeid og en forestilling som langt på vei nærmet seg noe som har potensiale til å bli en ferdig forestilling.

Unndrar seg språket (og godt er det)

Språkets mulighetsrom kom tydeligst frem i visningen av Liv Marit Webergs tekst. Handlingen foregikk i et terapirom der fire ungdommer hadde en avsluttende gruppeterapi-samling. Språktonen og det mørke og krasse som finnes i Webergs romaner for eldre ungdom, var til stede også i dette stykket. Men det mest interessante var at ungdommene i forestillingen konsekvent unndro seg voksenperspektivet og det voksne språket. De vendte terapilederens replikker til et språk og en setting de satte premissene for selv. Det resulterte i en slags kollaps for det voksne språket.

Ungdommene i terapitimen er harde og konfronterende i stilen. Ord som ikke fungerer i deres språkverden, kommenteres med en gang og kappes bort. Og de går heller ikke med på den voksnes definisjoner. Uten å vite, kanskje uten å ville, beveger Weberg seg i noe som kan defineres som øyehøyde. Kanskje har reality-TV noe av skylda – men ikke bare. Weberg uttalte at «ungdom kan jeg ikke noe om» – men hun liker dem. Det er kanskje derfor språket blir så presist.

Perspektivdebatten er tidløs og uendelig. Men: Dramatikken for barn og ungdom er i bevegelse, blant annet fordi Norsk Dramatikkfestival gjorde denne typen tekster attraktive ved å etterlyse dem spesifikt.

Sent, men godt, kan man kanskje si. Det var dette dramatikken for barn trengte. Et realt spark bak.