«Norges ninjakommandør»: Godt konsept som drukner i åttitallspastisj

Arne Treholt er den første nordmann som er dømt for politisk spionasje. I tegneserien Norges ninjakommandør gjendikter Aleksander Kirkwood Brown og John S. Jamtli Treholts historie, ved å gjøre Treholt selv til ninja.

Slik fortelles historien:

I 1975 redder Arne Treholt Kong Olav V fra en drukningsulykke. Dermed blir Treholt kommandør for en ninjatropp som skal beskytte landet mot indre og ytre fiender. Troppens første oppdrag blir å undersøke et våpen som er utplassert i Nord-Norge. Det viser seg at basen våpenet befinner seg på er beskyttet av bevæpnet mannskap, og en ond skurk oppholder seg der.

Etter skyting, ninjatriks og en forfølgelsesscene gjennom luften ender jakten opp i Frognerparken, og en solid cliffhanger avslutter boken. Det kan med andre ord virke som at en oppfølger kommer.

Found footage og tidskoloritt

Det er ikke første gang Treholt har blitt ninja. Norges ninjakommandør har hentet inspirasjon fra Thomas Mallings satiriske fremstillinger i boken Ninjateknikk II. Usynlighet i strid 1978 (Oktober, 2006) og filmen Kommandør Treholt og ninjatroppen (regi Thomas Malling, 2010).

Det mest vellykkede og gjennomførte aspektet ved Norges ninjakommandør er universet Brown og Jamtli skaper. Boken lager sitt eget metaunivers når den påstår å være basert på seks tegneseriehefter som opprinnelig ble utgitt i 1987 og den gang sensurert og stanset. Videre ble de funnet i Nasjonalbibliotekets depot i Mo i Rana, og etter nitid arbeid av skaperne nå restaurert og gjengitt i en boksamling. Bare oppspinn, så klart, men det etablerer følelsen av at dette er en slags «found footage»-tegneserie.

Historien er tydelig plassert på åttitallet, med en dertil passende tidskoloritt. Her er salgsplansjer for actionfigurer basert på ninjakommandøren Treholt, reklame for Atari-spillet om ham og en Top Gun-aktig annonse med oppfordring til å velge ninjatroppen som militær yrkesretning. Alle disse aspektene er artige og interessante som universbyggende konsepter.

Likevel er det som om alle disse rekvisittene kommer i veien for historien. Fortellingen har i utgangspunktet et stort potensial, men jeg opplever at den drukner i en overkommunikasjon av retrouttrykk. Dermed er det som leser vanskelig å la seg gripe av innholdet som ligger bakenfor pastisjen.

Slapp historie, flate karakterer

Vi følger som nevnt Treholts reise fra å være en intetanende god samaritan som redder kongen, til han blir kommandør for en ninjatropp. Det er jo litt av en reise, men alt i alt får jeg ikke særlig godt forhold til vår helt i løpet av boken. Foruten at han setter ut som amatør og kommer i mål som vellykket ninja, er han mer eller mindre uten personlighet. Handling står i fokus, det går fort fram, og Treholts seiere, tap, frustrasjoner og følelsesliv nevnes knapt før handlingen går videre. Han reiser seg raskt etter nederlag, enten det er tidlig i boken når hans mislykkes på trening eller senere når en av hans lærlinger mister livet i kamp. Dette får karakteren selv til å virke som en rekvisitt – en arketypisk actionhelt. Han er en tøffing, men en ganske kjedelig og unyansert tøffing.

De mange sjanger- og epokereferansene skaper dessuten problemer for bokens narrativ. Skaperne benytter seg av en hel del velkjente elementer fra actiondramaturgien, som treningsmontasjer, en ninjamester på toppen av et fjell, den store kampen med superskurken med påfølgende grandios jakt. Det tar åttitalls-action-følelsen på kornet, men blir flatt og uinteressant i lengden.

Forutsigbarheten og det flate karaktergalleriet skaper lite driv, og lite driv skaper en uengasjerende leseropplevelse.

Umotiverte valg og stilige fargegrep

Tegneren John S. Jamtli ga i fjor ut boken Sabotør. Boken ble nominert både til Årets tegneserie og Uprisen. I Sabotør tegnet Jamtli i noe som kan beskrives som en fransk-belgisk stil, og handlingen i boken var lagt til annen verdenskrig i Norge. I Norges ninjakommandør forsøker Jamtli seg på et mer anatomisk korrekt uttrykk som snakker mer med bokens referanser. Med blandet hell.

Når Jamtli er på sitt beste, lager han skikkelig stilige bilder. Men det er et stykke mellom disse i Norges ninjakommandør. Ofte fremstår karakterene med keitete anatomi, krampaktige positurer, og rare størrelsesforhold mellom figurene. Det gir et ekko av de gamle actiontegneseriene de tilsynelatende ønsker å etterligne: Tegneserier som kom ut ofte, fremstod gjerne litt slepphendt. Men grepet er ikke konsekvent – boken inneholder både slike kjappe fremstilling og virkelig forseggjorte tegninger. Det gjør at de motivasjonen for visuelle valgene blir uklare, og strekens funksjon forsvinner.

I boken jobber Jamtli i en ganske begrenset palett som effektivt formidler ulike stemninger. Det er et vellykket visuelt grep. Actionfylte sider i boka har kraftige farger og kontraster som grønt og oransje, mens de roligere scenene går over i kaldere farger som skaper en annen stemning. Fargetrykket har også en interessant effekt: Flere sider har det som ser ut som «feiltrykk» i fargene, kanskje en etterligning av billige trykk fra tiden boken plasserer seg selv i. Det er rett og slett stilig.

Kollektiv hukommelse

Det tunge fokuset på åttitallsreferansene vil gjøre at det er mer å kjenne igjen for voksne lesere, selv om forlaget hevder at boken passer for ninjafans fra 12 år og oppover. Treholt-saken er ikke en del av de unges kollektive hukommelse, og for disse leserne er det derfor synd at ikke skaperne har lagt mer vekt på å få fortellingen til å engasjere.

Kanskje vil det finnes unge lesere som synes det «gamle» uttrykket er kult i seg selv. Rammefortellingen om hvordan skaperne har vært på skattejakt på Nasjonalbiblioteket, Statens ekvivalent til dine besteforeldres loft, tør jeg påstå mange kan synes er heftig.

Med Norges ninjakommandør viser Brown og Jamtli at de har et kreativt idéoverskudd som, ved første øyekast, virker som en fengende og gøyal fantasiverden. Men bokens akilleshæl er at fokuset på autentisitet ofte går på bekostning av den dramatiske utviklingen.