Periskop

Kritikk av kunst for barn og unge

NRK-serien «Rabalder»: Barnas glade råskap

KATEGORI

TV og film,

PUBLISERT

fredag 23. april 2021

Sprenglegemer, dampveivalser og båt-badekar plasserer heimstaddiktningen i «Rabalder» i samme tradisjon som en av filmhistoriens største humorsuksesser. Men den nye NRK-serien har ingen berøringsangst for sårhet og alvor.

↑ Barna finner på ville sprell hver dag. Foto: Rabalder produksjon.

Pappa kommer til å klikke fullstendig på meg! Replikken går igjen i flere episoder, men ugagnskråkene i NRK-serien Rabalder tar sine selvskapte katastrofer med knusende ro. Serieskaper Tord. T. Olsen har tatt utgangspunkt i sin egen oppvekst, men serien står samtidig på historisk grunn.

Rabalder


Dramaserie i 13 episoder.

Foreløpig er de 10 første tilgjengelige i NRKs nettspiller.

Produsert av Nordicstories Nord for NRK Super (2021)

Målgruppe: 7-9 år, men passer for hele familien

Innspilt i Melbu i Vesterålen

Medvirkende: Hilmar Godvik, Sam Pedersen, Emrik Nøvik Jensen, Jesper Matheo Hansen, Konrad Barosen, Johanna Elena Melchiorsen, Tuva Valnes Anthonsen, Matheo Anbakk, Johanne Hafstad, Andrea Leonora Melchiorsen, Tove Fjellgaard, Kim Sørensen m fl.

Serieskaper: Tord Theodor Olsen

Produsent: Rune H. Trondsen

Så slo det ham: Her var det noe ekte og oppriktig. Hva med å lage filmer om barn som bare er seg selv?

Jakten på noe ekte

I 1921 hadde produsenten Hal Roach – kjent for stumfilmer med Harold Lloyd og Helan & Halvan – sett seg lei veloppdragne og korrekte barn. Etter en audition med en tekkelig, dannet og svært godt forberedt jente, fanget noe oppmerksomheten hans utenfor studiovinduet, ved sagbruket på den andre siden av gata. En gruppe barn lekte med treverk de hadde forsynt seg med, det yngste hadde tatt den største pinnen, og nå prøvde resten av gjengen å overtale ham til å gi pinnen til den eldste gutten.

Etter å ha fulgt med på tildragelsen i et kvarter, slo det Roach: Her var det noe ekte og oppriktig. Hva med å lage filmer om barn som bare er seg selv? Slik ble ideen til Rakkerungene unnfanget, og i tiårene som fulgte nøt serien – både kjent som Our Gang og Little Rascals på engelsk – enorm popularitet.

Et av barna i Rakkerungene (1955). Foto: IMDb.

Scene fra Arne Skouens «Gategutter» (1949). Guttene er senere filmkritiker Pål Bang-Hansen, og Tom Tellefsen. Foto: Norsk Filminstitutt / KF-arkiv.

Naturbarn

De små skuespillerne, over femti til sammen, fikk minimal regi og ble oppmuntret til å improvisere. Tematikken var gjerne kreativitet tvunget frem av fattigdom, og «stjernene» kom stort sett fra små kår.

Spor etter denne tradisjonen er synlige i en lang og variert rekke kulturprodukter; fra Arne Skouens Gategutter (1949) via juleklassikeren Alene hjemme (1990) av Chris Columbus til Erik Poppes Gategutter-oppdatering Schpaaa (1998)

Og tankegangen videreføres i vårt årtusen: «Barna levde i fattigdom, men fokuset var barndommens gleder, humoren som kommer fra å observere barn», sa filmskaperen Sean Baker i 2017. Rakkerungene var en av de viktigste inspirasjonskildene til mesterlige The Florida Project fra samme år. Det slående med filmen – som ble vist i Cannes og nominert til Oscar og Golden Globe – er den naturalistiske skildringen av armoden og den frie barneadferden.

Foto: Rabalder produksjon.

Vi befinner oss verken i et fantasiunivers eller i knallhard sosialrealisme, men i en selektiv gjendiktning.

Heimstaddiktning med dynamitt

NRK-aktuelle Rabalder rommer fattigdom, utenforskap og rampete, naturlige barn. Påfunnene kunne vært hentet fra Rakkerungenes stumfilmperiode og fra klassisk Disney: Her er sprengladninger, løpske dampveivalser, et badekar som brukes som båt, Wilhelm Tell-lek med sprettert, kvikksand og hissige bier som trikses inn i et stebror-rom. Galskapen kontrasteres med en trang privatøkonomi i flere av husholdningene. Det er ingen selvfølge å ha råd til skateboard eller sykkel – en fødselsdag feires uten gjester, men med Pizza Grandiosa og halvskrapte Flax-lodd.

Vi befinner oss verken i et fantasiunivers eller i knallhard sosialrealisme, men i en selektiv gjendiktning av Melbu i Vesterålen, hjemstedet til serieskaper Tord T. Olsen. På nettsiden til finansieringskilden Filmfond nord, antydes det at serien trekker veksler på Olsens erfaringer fra oppveksten.

Wilhelm Tell-situasjon i tv-serien Rabalder. Foto: Rabalder produksjon.

TV-serien Rabalder er også en hyllest til Melbu. Foto: Rabalder produksjon.

Fra tv-serien Rabalder. Foto: Rabalder produksjon.

En hyllest til Melbu

Ja, kanskje Rabalder til og med kan kalles en «hyllest» til Melbu? Serien bruker miljøet og geografien på en måte som ikke skyr variasjon, vi tas med til havna, skogen, hager, gårdene, jordene og klipper og strender langs kysten. Det lille samfunnet med bystatus fremstilles som noe mer en stilig kulisse. Det er et hjemsted der folk lever og bor, gjerne i halvslitte trevillaer under steinknauser. Lyden av bølger, vind og sjøfugler forsterker stedsidentiteten.

«Melbu er et «sted der alle kjenner alle», blir vi fortalt i den innledende fortellerstemmen. «Vennene du har, er den samme flokken som du har hatt hele livet» Underforstått: Ungene kan ikke velge og vrake i muligheter eller venner. Det snakkes lengselsfullt om «byen». Og som Astrid Lindgrens Bakkebygrend-barn og Emil fra Lønneberget, må Rabalder-gjengen skape moroa selv, ut fra egen fantasi og ressurser.

Der Rodeløkka-gateguttene til Arne Skouen drømte om kokos, representerer issaft-varianten slush den største lykken for barna i Melbu. Men ressursene er ulikt fordelt, både økonomisk og sosialt. Å slurpe slush i godt selskap er ikke alle forunt.

Ungene kan ikke velge og vrake i muligheter eller venner. Det snakkes lengselsfullt om «byen».

Selv på et lite sted kan det finnes magi. Særlig hvis man lager den selv. Fra tv-serien Rabalder. Foto: Rabalder produksjon.

Er dette et alvorlig småsteddrama om identitet og modning, med apestreker og ablegøyer som krydder?

Nyanserte personportretter

Som den svakt beslektede Planetpatruljen – produsert av NRK Tromsø og spilt inn i omlandet rett utenfor – er Rabalder en antologi-serie med små og løse forbindelseslinjer mellom episodene. Men der førstnevnte nærmest utelukkende handler om miljøbevisste barns muntre konflikt med de voksne forsøplerne Tullerud og Snublerud, er Rabalder – som nok er beregnet på eldre barn – tematisk rik. Slik omtales den i NRK-spilleren:

«I en liten nordnorsk bygd skal barna finne ut av seg selv i et kaos av forelskelser, intriger og eksplosjoner.»

Teksten leder seeren til å kategorisere serien som et alvorlig småsteddrama om identitet og modning, med apestreker og ablegøyer som krydder. I virkeligheten er den vanskeligere definerbar: Identitet, forelskelser, intriger og utenforskap har sentrale posisjoner, og her er overraskende nyanserte personportretter.

Å bo på et lite sted kan bety at det alltid finnes noen som holder øye med deg. Barn som gjemmer seg og spionerer på andre er det mye av i tv-serien Rabalder. Foto: Rabalder produksjon.

Ikke alle synes det er like lett å komme inn i fellesskapet. Fra tv-serien Rabalder. Foto: Rabalder produksjon.

Den glade galskapen

Det klippes for eksempel hyppig til små, private ansiktsuttrykk som avslører hva barna egentlig mener og tenker. Når Stine og Kasper – begge i periferien av felleskapet – omsider får et rolig øyeblikk sammen alene, er dialogen om egne identiteter klok, presis og velspilt:

Stine: Jeg føler ikke at jeg trenger å si så mye.
Kasper: Jeg gjør så mye rart som egentlig ikke mener. Og så angrer jeg etterpå.

Her er også fraværende fedre og skilsmisseproblematikk, men den glade galskapen er den viktigste ingrediensen. Det er dynamitten og dampveivalsen som gir serien særpreg, som skiller den fra det meste annet.

Barna har et stoisk forhold til sine egne overskridelser, apestrekene skildres nærmest som naturfenomener, ikke som dårlige valg som gir straff eller andre negative konsekvenser. Og apropos naturskildringer: Seriens mange dyr imponerer: Fra den glade hunden i åpningssekvensen, til mus, hvaler og elger.

Apestrekene skildres nærmest som naturfenomener, ikke som dårlige valg som gir straff.

Sykkelen er et viktig framkomstmiddel for barn på landet. Fra tv-serien Rabalder. Foto: Rabalder produksjon.

Aggresjonsnivået hos de voksne er betydelig høyere enn i gjennomsnittlig barneunderholdning.

Drauger og døde vikinger

Mye av moroa med Rabalder er at de velregisserte påfunnene trigger nysgjerrigheten: Hvor går grensene her, liksom? Tord T. Olsen lar en råskinn-oldemor bedrive villmannskjøring på traktor før hun stjeler bringebærgele og vaniljesaus i butikken og utbryter øyehimlende JESUS CHRIST! når hun blir tatt. Erik, en av seriens yngste setter ivrig fyr på legofigurer og actionfigurer, kler seg sporadisk og i kvinneklær og er opptatt av døde mus.

Aggresjonsnivået hos de voksne er betydelig høyere enn i gjennomsnittlig barneunderholdning på denne siden av Allan Edwalls spastiske Emil-pappa. Impulskontrollen er lav, ett av barna blir neste-vitne til lidderligheter i høyet på låvegulvet. Foreldrefigurene er morsomme og dessuten utstyrt med visse psykologiske motivasjoner og dybder.

Barnas forestillingsverden er også med på å utvide universet, lene det opp mot det fantastiske: Finnes draugen? Ånder som kan kontaktes med spiritisme? Eller gjenferd av døde vikinger?

Også oldemødre kan være råskinn i tv-serien Rabalder. Foto: Rabalder produksjon.

Å komme fra byen kan bety at du er god til å skate, men også at du har litt mer fancy hår enn de andre. Foto: Rabalder produksjon.

Temperaturskifter

Den antologiske strukturen muliggjør dette tematiske mangfoldet. Ved å la hver episode sirkle rundt ett enkelt barn og utfordringen det strir med i øyeblikket, fremfor å la alt peke fremover, blir serien variert og uforutsigbar. Temperaturskiftene er selvsikre, det er kledelig at enkeltøyeblikk føles «viktigere» enn helheten.

På sitt beste konkluderes episodene med en emosjonelt sammensatt moral som sender tankene til de kunstneriske og futuristiske småbyhistoriene i amerikanske Tales from the loop (2020), dette årtusenets kanskje beste tv-serie.

Og som Tales from the loop, er Rabalder raus med musikkbruken. Til å begynne med virker det nærmest kontinuerlige tango-aktige lydsporet enerverende. Etter hvert kommer det frem at trekkspillet, fløyta og strykerne er avgjørende for hvordan serien skal oppleves, musikken er en integrert del av identiteten. Raymond Enoksens (Atlantic Crossing) komposisjoner lyder først proft instruerende, underveis blir en var de såre og nysgjerrig undertonene og hvor godt de matcher den mer busete handlingen.

Fotograf Thomas Løkeberg (Vikingane) gir bildene en miks av realisme, humor, følsomhet og fysiske stunts, ofte er det direkte storslått – som når droner tar oss over fjellsider og gjørmegrå havnesiloer.

Anmeldelsen fortsetter etter bildet og annonsene.

På sitt beste konkluderes episodene med en emosjonelt sammensatt moral.

Fra tv-serien Rabalder. Foto: Rabalder produksjon.

De kostbare frisyrene forstyrrer av og til realismen i det som skal være naturlig barneadferd.

Barokk

Innvendingene mot Rabalder er små: Den fantasiløse åpningsvignetten matcher på ingen måte rikdommen og galskapen i serien. De gjennomtenkt kledde og svært velfriserte barna harmonerer dårlig med fattigdommen de liksom skal komme fra. De kostbare frisyrene forstyrrer av og til realismen i det som skal være naturlig barneadferd.

Men motforestillingene plasseres i skyggen av seriens barokke kvaliteter og viljen til å skildre barn på barns premisser. Her er scener Mark Twain ville nikket anerkjennende til; trehytter, rullingsrullende barn og et evig ønske om anerkjennelse og frihet.

Anmeldelsen er basert på ni av tretten episoder. Serien finner du her.

Opptak i regn. Foto: Rabalder produksjon.
Annonser

Stikkord:
· · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · · ·