Sympati for Selina

Det er altså her, i 2005, at historien om Selina starter i NRK sin nye serie Rekviem for Selina. Vi er i en tid uten elbiler og smarttelefoner, der datamaskinenene har kasseformede skjermer. Det er foran tastaturet på en av disse vi treffer Selina, som er 17 år og drømmer om å bli blogger.

Mest av alt drømmer hun om å være kul, få seg noen flere venner og å ha sjans på “Mr. M”, skolens mest populære gutt. Alt dette er dessverre langt unna til å være en realitet for Selina. Etter en litt uheldig hendelse på barneskolen kaller alle henne “måsejenta”: Hun plukket skallet av et måkeegg og tok livet av måkeungen inni, til de andres forferdelse. Hun er med andre ord ikke spesielt populær.

Når serien starter, har Selina ingen andre enn bestevennen Johan å henge med. Hun bor med moren som forsøker å forstå henne, men som klarer det ganske dårlig. De har lite penger, og i Selinas ord er de “fette fattige”. Deler av barndommen vokste hun opp med bestemoren, som advarte henne om å bli forlatt av menn slik moren ble.

På internett, derimot, er alt annerledes. Her, på bloggen sin, blir Selina til Celina Isabelle, hennes mye kulere, penere og mer spennende alter ego. Men det verken Selina eller Celina Isabelle vet, er at hun bare er et blogginlegg og en liten løgn unna for å utløse et snøras av hevn, TV-sendinger og silikonpupper som kommer til å endre Norge, til og med verden, for alltid.

Antihelt

Selina er ikke noen typisk protagonist. Tvert i mot er hun en slags antihelt, og en parodi så til de grader på en stereotypisk influenser. Hun er kynisk, selvopptatt, i overkant forfengelig og ikke minst utrolig manipulerende. Det er nettopp dette som holder seeren på kroken – du vet aldri hva Selina vil finne på i neste omgang, enten det er puppeoperasjoner eller narkotikaskandaler.

Samtidig har Selina også sine mer gode og sårbare menneskelige sider. Hun er følsom og søker anerkjennelse overalt hvor hun er. Selv om det er vanskelig å sympatisere med Selina i de første episodene av serien, begynner man etter hvert å bry seg om henne. Dette tror jeg er fordi, enten du vil det eller ei, kan kjenne seg igjen i henne.

Det er ingen tvil om hvem som har vært inspirasjonskilden til “Rekviem for Selina”. NRK selv sier at serien er inspirert av de første og største influenserne i Skandinavia (på innledende rulletekst), men med den umiskjennelige dialekten og det litt ihjelblekede håret er det, i hvert fall for meg, vanskelig å ikke assosiere Selina med noen andre enn Sophie Elise.

Elli Müller Osborne (også kjent fra filmen Psychobitch, Viaplay-dramaserien Ida tar ansvar og prinsesse Margrethe i Netflix-filmserien Royalteen) gjør også en fantastisk jobb i hovedrollen, og klarer på mesterlig vis å gjøre Selina til mer enn en parodi på en rosablogger. Hun klarer absolutt lykkes i å fange “Sophie Elise-essensen” i rollen, og dialekten er, så vidt jeg kan høre, spot on nordnorsk.

Det må jo også nevnes at Sophie Elise er medprodusent og leid inn som manuskonsulent av det eksterne produksjonselskapet Anti til denne serien. Det bør da også være på sin plass å stille et spørsmål: Er det ikke litt merkelig at Sophie Elise har deltatt i å lage en serie som aktivt parodierer og kanskje nesten gjør narr av henne og andre bloggere? Eller er all PR god PR?

Rosabloggerne – en ukjent kategori idag?

Selv gikk jeg fortsatt på barneskolen da Sophie Elise og rosabloggerne var i sin gullalder, og min generasjon har nok ikke på langt nær et like sterkt forhold til disse bloggerne som det generasjonene før oss mulig har hatt. Det er nok ikke mange av oss som er født etter 2005 som har rosabloggere som sine forbilder. Samtidig er vi mer eller mindre flasket opp med sosiale medier, og der blir vi konstant eksponert for influensere som tross alt ikke er så ulike Sophie Elise og co.

Derfor er problematikken rundt hvem som er gode forbilder, som tas mye opp i “Rekviem for Selina», absolutt noe som kan appellere til min generasjon på lik linje som de før oss.

Jeg synes “Rekviem for Selina” jevnt over gjør en god jobb i å ta opp problemstillinger som er relevante også i dag og for dagens unge. Utseendepress og trangen etter aksept, spesielt på internett, er store temaer i serien som er minst like aktuelle nå som det de var for ti år siden, og som kan treffe folk uavhengig av hvilken generasjon de tilhører.

Samtidig er det viktig å si at “Rekviem for Selina” nok ikke er en serie for de yngste.

Gjennom de seks episodene får vi se både nakenhet, sex, narkotika og en ganske frisk språkbruk (men det hører vel med når hovedkarakteren er fra nord). NRKs anbefalte aldersgrense på 15 år tror jeg er ganske passende.

Serien hopper litt frem og tilbake i handlingen og vi får både tilbake- og fremblikk, litt hipp-som-happ, i enkelte episoder. Dette følte jeg kunne bli rotete, og gjorde det lett å miste den røde tråden. Samtidig synes jeg “Rekviem for Selina” gjør det godt i å bygge opp handlingen og dramaturgien. Serien tar seg tid til å vise hvordan Selina går fra anonym tenåring til en skikkelse som sakte men sikkert beveger seg mot toppen i blogg-Norge, og det på en måte som gir seeren lyst til å følge med videre.

Selv om “Rekviem for Selina” til tider kan minne om en komedie eller en slags parodi på både bloggere, influensere og igrunnen det til tider overfladiske samfunnet vi lever i, tar den også opp vanskelige sider ved det å være menneske. Temaer som psykisk helse og kroppspress går spesielt igjen, og selv om dette blir tatt opp med en god dose mørk humor og litt ironi, så er det samtidig effektfullt. Serien viser en ærlig fortelling om hvem vi er og hvem vi ønsker å være, og hvor langt vi er villig til å gå for å få den anerkjennelsen vi så desperat søker etter.

Bloggernes tid er kanskje omme, men “Rekviem for Selina” står på egne bein som en sylskarp samfunnsskildring som virkelig treffer.

Redaksjonen legger til:

Redaksjonssjef for drama i NRK, Marianne Furevold-Boland, svarer:

Har Sophie Elise vært med som produsent på denne serien?

Nei. Hun har vært leid inn av det eksterne produksjonsselskapet Anti som manuskonsulent.