Ny barnemusikk: Brusende bølgeband og varsomme vuggeviser

De siste årene har norsk barnemusikk tilsynelatende blitt godt befolket med dyktige, etablerte musikere. De sier selv at de lager musikk uten målgrupper, musikk som er for alle. Jeg har en mistanke om at dette betyr at musikerne selv har valgt uttrykket, og at å lage barnemusikk i større grad sidestilles med «voksenutgivelser». I så fall synes jeg dette langt på vei er en udiskutabel styrke.

Samtidig har aldri barne- og voksenmusikken vært gjensidig utelukkende størrelser, og disse utgivelsene henter gjerne impulser fra den barnemusikken som i dag regnes for klassikere i norsk musikk. Noe to av årets utgivelser i sjangeren vitner om.

«Sjeldne skjell»: En velorkestrert føling i fjæra

Hvordan føles det å bli våt når man er stokkmaur? Det kan man saktens lure på etter å ha hørt Meg og kammeraten min fylle universet sitt med nettopp spørsmål som dette på sitt siste album Sjeldne skjell.

Med «det sjeldne sjettealbumet», som Meg og kammeraten min-duoen Martin Hagfors og Erik Johannesen selv kaller det, begynner de virkelig å tilhøre veteranene i norsk barnemusikk. Prosjektet har vokst underveis både bokstavelig og i overført betydning. På Sjeldne skjell utforsker de det store formatet de fant fram til på sitt forrige norskspråklige album Snydelig, og på engelskversjonen New orchestral hits 4 kids.

Hagfors og Johannessen har skrevet, arrangert, produsert og mikset. Enda en gang har de fått med seg KORK og Det Norske Jentekor pluss et helt lag av norske musikere.

Ut mot havet

Det folksomme formatet kler både de to kameratene og det nye albumkonseptet – en slags utforskning av strandkantens vidunderlige verden og fantasiene som kan oppstå der ute ved havet. Orkester og kor gjør kameratene i stand til å være helt oppe i sine egne, fantasifulle hoder ved hjelp av tekst og låter. Samtidig er de en del av en større lydverden som bygger ut universet deres.

Albumet består i bunn og grunn av 12 klassiske, melodiske popsanger som er lekkert og lekent fremført. Den store styrken er at sangene er iørefallende og popsingel-korte. Men de er også snodige og har plass til det uventede. Sangene bygges ut underveis med nye lag som overrasker og pirrer nysgjerrigheten. I dette tilfellet fungerer definitivt ikke teorien less is more: Jo mer mangfold, jo flere og merkeligere strenger har Meg og kammeraten min å spille på.

Yrer av liv

Singelen «Fjæra» er typisk for holdningen og estetikken som preger albumet. Låten vokser med et tøft riff, slentrende vokal og et Kringkastingsorkester som flokker seg fint til etter hvert. «Jeg vil krabbe nære alt det som bor i fjæra. Jeg vil være der det yrer av liv,» synges det. Og yrer gjør det virkelig.

Med unntak av noen fine ballader om blant annet regn og vannlopper, er dette et oppstemt album. Tekstene er befolket med snåle karakterer, og de to kammeratene oppmuntrer stadig til forvandlinger. Du kan når som helst bli en del av kretsløpet, gå i ett med et dyr eller med de fire elementene. Forestill deg, lyder oppfordringen på albumet.

«Tenk deg det du / at du kan bo på vannsiden av en strand.»

Uten at noen finner fram parolene eller synger det høyt, aner jeg også en politisk nerve. Det bør kunne appellere til dagens miljøengasjerte unge – et budskap om å ivareta naturen og vennskapet med alt levende.

Voksne referanser

En innvending mot plata er at mange av referansene tilhører de voksnes smak og barndomsverden. Kammeratene kan blant annet  minne om André Bjerke og Inger Hagerups rim og regler, dansbare David Bowie-låter, DeLillos-undrende vokal eller Knutsen & Ludvigsen-vitser.

«I den norske barnealbum-jungelen er det… godt med plass til mer moderne produsenter og artister. Det kunne tettet et gap mellom det barn møter ellers av musikk og det foreldrene ønsker at de skal høre på,» skrev Filip Roshauw i en artikkel på Periskop tidligere i år. Jeg er enig i at dette er en utfordring for barnemusikken.

Men det føles urettferdig å rette denne kritikken mot enkeltutgivelser av høy kvalitet, og Meg og kammeraten min snor seg unna problemstillingen med en snodighet som alltid trengs. Sjeldne skjell er blitt en velorkestrert føling i fjæra uten de selvhøytidelige klisjeene fra norsk film som gjorde uttrykket kjent, og som fortsetter der Knutsen & Ludviksen-klassikeren «Kanskje kommer kongen» slapp: Med meloditeft og fantasi.

«Northern Lullabies»: Viser du faktisk får lyst til å sovne til

Andreas Ihlebæks Northern Lullabies er tilsynelatende en helt annen plante i årets flora av barnemusikkutgivelser: En samling vuggeviser fremført på solopiano, presentert ved hjelp av et idyllisk, eventyrinspirert cover.

Northern lullabies har også vist seg å vekke en god del oppmerksomhet internasjonalt. Blant annet plasserte Apple Music hele fire av sporene her på sin globale spilleliste med moderne, klassisk musikk.

Stillfaren samling

Også Northern Lullabies bygger videre på sterke tradisjoner i norsk barnemusikk. I Ihlebæks tilfelle dreier det seg om de tradisjonelle vuggevisene de fleste av oss fikk høre som små. Viser som Byssan lull, Trollmors vuggesang, So ro lillemann – blant flere.

Dette er viser det allerede finnes mange innspillinger av, faktisk gir flere av sangene her godt over 20 låttreff på Tidal. Ihlebæk har gjort et fint utvalg sanger, lett modernisert med Hymn av den svenske popkomponisten Salem Al Fakir og to egenkomponerte viser. Og til tross for at mange av sangene er spilt inn før, kan jeg ikke komme på innspillinger som ligner.

Orden og klarhet

Ihlebæks musikk har blitt beskrevet som «nyklassisisme», en retning som forbindes med etterligninger av førmoderne kunstformer. I musikken kan man kanskje snakke om en slags lengsel etter en enkelhet som fantes før mer moderne og eksperimentelle musikkstiler vokste fram. Stikkordene orden og klarhet,  som gjerne knyttes til nyklassisismen, kan fint brukes også om denne utgivelsen.

Tolkningene til Ihlebæk ligger i valg av intonasjon og lydbilde. Her er det ingen større omarrangeringer eller krumspring. Northern Lullabies er spilt inn i Rainbow Studio, og klangestetikken som gjerne forbindes med studioet, gir dybde til den stillegående flyten av vuggesanger på albumet. Det blir en slags sammenhengende, rolig bevegelse som passer fint til materialet.

Anmeldelsen fortsetter etter bildet og annonsene.

Bruksmusikk

I presentasjonen av albumet står det at Ihlebæk har villet lage «en beroligende og stemningsfull kveldsplate for barn og voksne». Med en sånn motivasjon synes jeg ikke det er urimelig å knytte dette albumet til den litt utskjelte «bruksmusikken», uten at jeg legger noe negativt i det. Dette er ikke musikk som prøver å være veldig fremtredende eller å yte motstand, men som trer i bakgrunnen og lar tankene fare. Ihlebæk spiller viser du faktisk får lyst til å sovne til, og på disse premissene er Northern Lullabies en veldig fin plate.