Ny barneplate: Mangler gode innganger til poesien

Fenomenet «poetisk-musikalsk episodeteater for barn i alle aldre» går det ikke mange av på dusinet. Da den første episoden i forestillingsserien Alle har en liten dør bak øret av Vibeke Flesland Havre og Annlaug Børsheim hadde premiere på Cornerteateret i Bergen i februar 2019, var vi mange som var begeistret.

Kjærkommen sjanger

I forestillingen Alle har en liten dør bak øret tonesatte Børsheim nyere dikt for barn av ulike norske forfattere. Sammen med Havre satte hun sammen dette til åtte forestillingsepisoder. Ved hjelp av enkle musikalske og sceniske virkemidler ble poesien fra originaldiktene ivaretatt i forestillingen, og den nye sjangeren føltes kjærkommen. Helheten i forestillingen opplevdes underfundig og varm på en måte som medførte at også de yngste av barna i publikum ble revet med.

Børsheim og Havre har siden turnert med forestillingen, blant annet i Den kulturelle skolesekken. Forestillingene har vært vist på Festspillene i Nord-Norge og Riksscenen i Oslo, og den besøker også årets Litteraturfestival på Lillehammer.

Nå er 18 sanger fra forestillingene sluppet på strømmetjenester og som dobbel vinyl. Når en ikke har de sceniske elementene å rette oppmerksomheten mot, blir svakhetene i den musikalske fremføringen dessverre såpass mye tydeligere at poesien ikke blir den samme.

Enkelt på feil måte

Under premieren på Cornerteatret var det minimalistiske og varsomme forestillingens styrke: De hjemmelagde pappfigurene, gjentagelsene i tekstene og de enkle musikalske arrangementene en må ty til med kun to utøvere på scenen. Disse ulike elementene utfylte hverandre godt, og helheten fremsto gjennomtenkt.

På plateinnspillingen lyder det vare og følsomme skjørt på feil måte. Dette skyldes først og fremst Børsheims stemmebruk. Vokalen mangler variasjon, det er lite liv i fortolkningen og fraseringene. Ofte føles det som om den poetiske kraften i tekstene begrenses av vokalfremføringen.

Uutnyttet potensial

I Ruth Lillegravens nydelige dikt «Eg er eg er eg er», har de mange ulike sinnsstemningene hos jeg-personen et stort potensial til å fortolkes gjennom musikken – et potensial som ikke utnyttes nok. Dette gjelder flere av sporene: Tekstene rommer så mye, men det musikalske uttrykket blir for ensidig til at ordene virkelig åpner seg. Fraser som berørte meg på forestillingen når meg ikke på samme måte gjennom innspillingen.

De skarpe bruddene mellom presset brystklang og luftig hodeklang virker ikke alltid kontrollerte og er iblant nær ved å gå ut over intonasjonen. Rusk i stemmen er lettere å akseptere i en teatral live-situasjon enn på plateinnspilling. På platen blir sangteknikken et gjennomgående forstyrrende element, og kommer kanskje tydeligst frem i langsomme og til dels kvedende spor som «På den vesle stjerna» og «God natt, natt».

Minimalistisk instrumentering

De relativt enkle arrangementene er i stor grad beholdt på platen. Gitar, fele-klimpring eller shruti-box (indisk instrument, red. anm.) utgjør ofte det harmoniske grunnlaget. Innimellom er disse sobre lydlandskapene stemningsfulle, men jeg savner litt eksperimenteringsvilje i studio fra Børsheim og produsent Pedro Carmona-Alvarez. Rett og slett for å unngå at det blir ensformig.

Nå mener jeg ikke at en barneplate må overlesses med sproing-lyder for å tekkes målgruppen (i introsporet «Velkommen inn» føles disse lydene ganske malplassert). Men det er som om noe mangler ved fremføringen for at jeg skal oppleve det som minimalistisk på den sympatiske måten.

Særlig i det tolv minutter lange sistesporet «God natt, natt», med kun små innslag av lydkrydder over den dronete shruti-boxen, er det vanskelig å se for seg at unge lyttere skal synke inn i stemningen når de visuelle inntrykkene er fjernet. For min del kommer den ujevne vokalklangen igjen i veien, og hindrer at jeg går inn i den meditative modusen det legges opp til.

Anmeldelsen fortsetter etter annonsene.

Tekster som ikke når frem

På et par av sporene er Vibeke Flesland Havre med og resiterer. Når teksten ikke synges, men tales, utgjør det et interessant brudd. Etter min mening kommer det dessverre ikke til sin rett. I «Du, jeg og natten», bygges det opp en spenning som liksom fisler ut igjen uten at den har nådd noe klimaks eller vendepunkt. Nok en gang sitter jeg igjen med en følelse av å ha hørt et potensial som ikke har blitt utnyttet.

En kunne tro at en plateinnspilling ville gi større rom til tekstene. At det ville bli mer nærliggende å dvele ved ordene og oppfatte poesien på en mer intens måte enn under en forestilling, siden en ikke har alle de visuelle inntrykkene å forholde seg til. Dessverre er dette langt fra tilfelle. Mye av det som antagelig er ment å være vart og inderlig, blir rett og slett litt kjedelig.