Nye plater: Mild Bergens-psykedelia og gøy på landet

I sommer har varskuene om den økologiske kollapsen i Oslofjorden økt i volum og hyppighet. Fjorden, som for ikke så mange år siden var Norges rikeste, med hval og tunfisk, torsk, sild og brisling, er i ferd med å bli en undervannsørken – og det har skjedd rett foran nesene våre. Nyheter om ubotelig skade på naturen og klimaet kommer dessverre ofte. Mange av dem vekker ikke en harme som står til omfanget av ødeleggelsene. Men dette føltes annerledes – som noe mange av oss som bor rundt fjorden skammet oss over på en mer ektefølt måte. Hvorfor det?

Havets rike rike

Det går an å se for seg at én av grunnene er vårt forhold til havriket. Fra barnsben av er et det både et sted for ubekymret lek, stuping og plasking, men også mystikk og alvor. Vi kan vokse opp med det tett på oss, men det som skjer der nede er likevel et helt annet rike, en annen planet.

Flere norske plateutgivelser for barn har vært innom dette universet de siste årene. For eksempel Krokodilleruerfantegøyer av Nina og Sommerfuglfiskane og Sjeldne skjell av Meg og kammeraten min. Livet under vann dannet mye av rammen for Musling med Melk av Tonje Unstad, og når folkrockbandet Hekla Stålstrenga i år for første gang lager en plate for barn, er det første som møter oss ei kveite.

Nisser på lasset

Skravla Gård er ikke noe stort stilskifte for bandet. Lyden av fele, rufsete og halvvrengte gitargrooves og Anne Nymo Trulsens årvåkne stemme er bumerker som har blitt med fra tidligere. Men det er likevel en følelse av at de kanskje slår ut håret på en litt annen måte enn før, unner seg noen musikalske spøker. Det er bare å høre på måten noen av rockhistoriens mest kjente licks og riff – ting fra The Beatles’ «Day Tripper» og Eric Claptons «Layla» – er med som nisser på lasset i åpningslåta.

Dette er referanser som barn kanskje ikke vil forstå der og da, med mindre de nettopp har foreldre som er tilbøyelige til å få føyd en plate som Skravla Gård inn i den musikalske oppfostringen, selvsagt. Men det er også et velkjent kjennetegn ved denne typen norsk barnemusikk i dag. Blunket til voksenlytteren finner vi igjen mange steder, og svært ofte lånes det fra nettopp den store, klassiske rockarven. Både i instrumentering, låtoppbygging og mer åpenbare referanser. Gi Ja. av Mikrokosmos en lytt for et ganske ferskt eksempel.

Ute i det fri

Dette er ikke den eneste måten Hekla Stålstrenga har laget noe som minner om nylige norske barneplater på. Hele rammen, altså et besøk på en gård (og uti havet), finner vi igjen mange steder. Det er en måte å fortelle om gledene ved å være ute i det fri på.

Det gir også plass til veldig mange ulike outrerte typetegninger. Blant snåle typer som dukker opp, er «Sjuke Sjura», som ikke befinner seg så alt for langt unna Maj Britt Andersen i det mest burleske hjørnet av hennes univers. Eller ta hviskende, hemmelighetsfulle «Konrad på Loftet». Hvis noen foreldre ønsker seg lignende auditive gårdsbesøk, kan de for eksempel oppsøke Spellemann-nominerte Huldra Hildur fra i fjor eller Onkel Tukas hakket mer uvørne Sinnablues med brus fra 2018. Mulighetene er mange.

Et aldri så lite nikk til skjæras latinske navn på denne låta også: Pica Pica.

I sporene til «Gøy på landet»

Dette trenger ikke å bety noe mer enn at Skravla Gård står støtt i en norsk barnemusikktradisjon som minst strekker seg tilbake til «Gøy på landet». Det er ikke noe i deres grep om denne kjente formelen – hvor leken med klassisk poprockhistorie blander seg med det mer kabaretaktige og sceniske i lydbildet, mens det synges om landlig surrealisme og livet under vann – som nødvendigvis er svakere eller mindre interessant enn andre forholdsvis ferske norske barneplater.

Den nevnte Onkel Tuka-plata har kanskje det største og mest rampete fortellermessige overskuddet blant det som har kommet ut de siste årene, Huldra Hildur og Spellesten er rikest på norsk naturmystikk. Er det smarthet og musikalske voksenvitser du er ute etter, drar Mikrokosmos-plata Ja. det lenger i den retningen. Men om du ønsker å presentere barnet for litt av alt dette… ja, da er kanskje nettopp Skravla Gård det egnede alternativet.

Ingen tvil om hvem som bygger båtan i «Hammerslag».

Knekke nøtta på ny

Det er påfallende at såpass mange norskspråklige barneplater ender opp med å ligge så tett på hverandre i tematikk og musikalske virkemidler. Drømmen om den uforglemmelige gårdsferien er fremdeles vakker. Ønsket om å innpode en omsorg for naturen og dyrene, både over og under vannoverflaten, er naturlig for barnemusikk.

Men det er også åpenbart, når man for eksempel lytter til Skravla Gård, at den alternative norske barnemusikken kunne hatt godt av noen som forsøkte å knekke nøtta på en helt ny måte. Enten det er i form av en endret musikalsk pallett (vi snakker om et svært retro-preget felt), eller helt andre fortellerperspektiver. Måten Trulsen veksler mellom det infame og rampete og det mer hviskende, grøsseraktige, føles som en akse veldig mange fortellere i denne musikken beveger seg langs. Hekla Stålstrenga har har laget en solid svenneprøve som beviser at de tar denne overgangen på strak arm. Men de kan, i likhet med mange av kollegene sine, utfordres på å forsøke å bringe den naturvennlige norske barneplaten videre.

Lettbent og skakt

Christine Sandtorv er på sin side noe av en veteran. Helt fra 2009 har artisten gitt ut barneplater under tittelen STJERNETELLER. Automagisk, som kom tidligere i år, er hennes femte i denne serien. 

Det er noe lettbent og skakt over Sandtorvs univers. Barn er ofte med og synger på platene. Du kan støte på islett av elektropop her og der, men også ukuleler og trommekomp spilt med visper. Det aller meste av barnemusikk kan sies å ha noe naivistisk over seg. Men det føles likevel riktig å si at Sandtorv lener seg mer inn i dette enn mange kolleger. Tilsynelatende henter hun arrangementsideer og stemninger fra musikk som også fremstår naivistisk når man bytter ut tekster om barnebursdager og kappløp rundt huset med litt mer voksne tekster om å bo i kollektiv, å oppleve brudd og frykten for å bli gammel. Og det er naturlige musikalske omgivelser for begge disse alderssegmentene.

Selvsikkert sammensatt

Mild Bergens-psykedelia, twee-pop – STJERNETELLER-bandet har et selvsikkert sammensatt univers. Som i så mye annen musikk er trommeslageren sentral også her. De ulike perkusjonsvalgene og leketrommesett-aktige lydvalgene fra Iver Sandøy er viktige i måten de skaper musikalsk humor og spenst i lydbildet på. Yngve Sæthers psykedeliske tangentbidrag er det samme.

Heller ikke her slipper man helt unna musikalske internvitser. Åpningen på «SE PÅ MEG!» sender mer enn fem blunk i retning av Jeff Porcaros legendariske groove på «Roseanna» av TOTO. Men også her er lydene små, tørre og tilspissede, og danner grunnlaget for en struttende kry låt om å klare seg selv.

Forfriskende avstand

«De sier at eg snakker beibisk», synger Sandtorv på den låta. Og selv om hun her åpenbart målbærer tankene til et ungt menneske, stemmer det greit som en beskrivelse av måten hun synger på. Noen steder beveger hun seg farlig langt inn mot noe litt innsmigrende og vel sukkersøtt.

Men hun vet når hun skal stoppe, det er en forfriskende avstand i måten hun inntar barneblikket på, og som gjør henne mer til en forsanger enn en sanger som spiller et barn. Dét er et annet kjennetegn ved Automagisk, den er virkelig skapt for å synge med på. Her og der dukker barnekoret STJERNETELLERKORET opp, som på «LUI LUS», en frekk liten fabel om familieforøkning hos en lus som har flyttet inn over øret på fortelleren, og som stiller med et fengende og akkurat passe enerverende refreng.

Langt ute underveis

Som mange andre barneplater avslutter Sandtorv Automagisk med en vuggesang. Vakre «MÅNELYS» har nær vokal, bløtt elpiano og stålblå gitarakkorder. Her er vi tilbake ved et velkjent, rootsy barnemusikalsk uttrykk. Men det er nesten som om denne landingen understreker hvor langt ute Sandtorv & co har vært underveis.

I løpet av Automagisk har vi støtt på mange skrudde og snåle lyder. Riktignok vevd rundt kassegitarene og de naturalistiske vokallydene vi finner overalt i barnemusikken. Likevel gjennomført nok, og med en sans for komiske nyanser til at det drar lytteropplevelsen i en litt annen retning. Dermed går det an å påstå at det barnlige perspektivet ikke bare dukker opp i Sandtorvs tekster. I STJERNETELLER-bandet har hun laget et musikalsk kollektiv som også en gang i blant lar de barnslige driftene ta over i studio. Det gjør at de skiller seg ut.

Det er positivt at band med lang fartstid, som Hekla Stålstrenga, utvikler en begeistring for barnemusikk. De tette skottene mellom dette feltet og andre sjangre trenger alle hullene de kan få. Men det kan kanskje ta et album eller to før begeistring for barnemusikk blir til barnemusikalsk begeistring. Det høres kanskje paradoksalt ut med såpass ung målgruppe, men denne musikken krever sin egen modenhet.

I 2020 debuterte Christine Sandtorv som barnebokforfatter. På Automagisk har Pelle Propell fått sin egen låt. Periskops anmeldelse av boken kan du lese her.