Occupy-manifest for de minste

Hva slags plass har barn i byen? Eller, mer presist, hva slags plass har barns evner og liv i en by? Som regel er byplanlegging de voksnes anliggende, mens barna får utdelt et sett lokasjoner i byrommet hvor de skal leke og gjøre det de voksne har bestemt barn skal gjøre når de er barn. En by struktureres, alt i alt, etter hva de voksne syns er viktig. Noe som vanligvis er umiddelbar nytte, penger og makt. Foruten å holde barna under kontroll. Hvordan skal barna forholde seg til en slik by? Dét er langt fra åpenbart. Vi bør ihvertfall tillate oss å utvide horisonten når det gjelder barnas deltagelse i byplanleggingen og hvordan vi tenker oss den.

I den nylig utgitte barneboka Ulla & Bendik bygger by, skrevet og illustrert av Åshild Kanstad Johnsen, møter vi to barn: Bendik, det føyelige og lydige barnet, som gjør som de voksne har sagt, og Ulla, den kreative og oppfinnsomme som helst vil ta saken i egne hender. Motsetningsforholdet mellom de to, som utvikler seg en del i løpet av boka, måler opp avstanden mellom to mulige synsvinkler på byen som noe de voksne eier. Om vi skal flotte oss litt kunne vi brukt den tyske sosiologen Max Webers begrep om idealtyper på denne duoen: stiliserte versjoner av en viss type persona, som setter oss i stand til å tenke generelle vesenstrekk ved mennesker tydeligere. Dette understrekes gjennom tegningene. Ansiktene er generiske – i virkeligheten noen få streker, slik et barn tegner ansikter – og den type vi har med å gjøre signaliseres effektivt gjennom en kreativ krøll hos Ulla, samt de tre nøkterne, kjemmede hårene hos den tekkelige Bendik.

Tingenes tilstand

«Blokkene, bilene, benkene, søppelkassene, parkeringsplassene, barnevognene, gjerdene, folkene… Se da, Bendik! Alt er….. Grått! Og trangt! Og firkantet! Og KJEDELIG!», sier Ulla. «Vi er unger, unger lager ikke byer, de voksne lager byer,» sier han. Men Ulla gir seg ikke. Hjemme hos Bendiks foreldre utforsker hun urbanisten i seg ved å lage en liten park av middagen og dagen etter er hun på pletten med en liten modell av drømmebyen. Bendik er en lydig pragmatiker, men spiller etter hvert rollen som den intellektuelle, den som kan organisere, lede og planlegge: han sitter på en masse tegninger av drømmebyen, detaljerte og godt gjennomtenkte. Etter hvert vekkes Bendiks indre aksjonisme og hans entreprenørtalent, og Ullas kreative kaos ender opp som forslag til en ny by på lokale politikeres kontor.

Det ender godt, kan jeg avsløre, for når de voksne ser sine egne rutiner avslørt som grått og trist kan de ikke annet enn å gripe dagen og realisere barnas tankeverden. Litt sånn keiserens nye klær oversatt til byplanlegging.

Saken selv

Det er ofte saken som er i sentrum hos Kanstad Johnsen, det som skal formidles, ikke dybdepsykologisk tvetydighet og nøling. Denne pragmatiske løsningen liker jeg godt, for slik beveger vi oss raskere til hva ting handler om – noe som ikke forhindrer at fantasien får utfolde seg. Tvertimot er det nettopp de fantasifulle kontrastene som rammer inn saken best, som i tegningen av Ullas middagstallerken oversatt til byplanlegging. Det mister ikke kontakten med virkeligheten, siden dette er noe barn ofte gjør uansett, men skaper en håndgripelig bro til det som er bokas kjerneanliggende, nemlig at barnas tanker om byen bør ha reell effekt og må tas på alvor. Slik eksponeres barnas lek med maten som en slags begynnende opprørsbevegelse, nedenfra. Det er jo et friskt perspektiv på barns reorganisering av bestanddelene av dagens Spaghetti Bolognese! At Kanstad Johnsen kan zoome inn på detaljnivå når det gjelder, ser vi jo også godt i de forskjellige bildene av barnas forestilte by som dukker opp i løpet av boka. Ikke minst, Bendiks tegninger er imponerende detaljrike, og bebuder alvoret i byplanleggingsfasen som kommer.

Ulla & Bendik bygger by handler om at barn må tas like mye på alvor som voksne, og understreker denne mellomsonen ved at «voksne» detaljer sklir inn i det mange tenker seg som karakteristiske barnetegninger.

Kreativt kaos

Ulla & Bendik bygger by er en fin bok som illustrerer og klargjør at vi trenger både kreativt kaos og organiserende hoder for å bygge en by. Ja, for å bygge noe i det hele tatt. En annen ting jeg liker godt med boka er at den demonstrerer tydelig at barn ikke trenger å akseptere de voksnes virkelighetsforståelse eller instrukser om å følge sceneanvisningene i den. Nei, de kan faktisk insistere på sine egne verdier.

Boka tar barna på alvor som byborgere, og ingenting er jo bedre enn det. I tillegg er det barna som sitter igjen med trumfkortet her – det er ingen velmenende avrunding som plasserer barneperspektivet trygt på plass i de voksnes verden igjen på slutten. For eksempel ved å antyde «at det bare var en drøm» eller lignende klisjeer som anvendes for å opprettholde normalitet.

Ulla & Bendik bygger by kan gjerne beskrives som en barnas Occupy-fortelling, som også, kan vi tenke oss, strekker seg langt inn i de voksnes automatiserte og akselererende nytte-virkelighet, og speiler hvor galt ting har gått der. Det er, slik sett, et aksjonistisk dokument vi har med å gjøre, som hverken aksepterer den eksisterende byplanleggingens eksklusivt «voksne» saksgang eller barnebokas status som velmenende underholdningsprodukt med pedagogisk touch. Den kan gjerne leses i forbindelse med Barn ingen adgang på DogA, som handler om mye av det samme.

Les anmeldelsen av utstillingen Barn ingen adgang

I den utstillingen er det først og fremst den ugjennomtrengelige, byråkratiske ordlyden i byplanleggingsdokumenter som stilles i kritisk søkelys – foruten en ramsalt kritikk av den selvfølgelighet at de voksne tar på seg byplanleggingsoppgaven alene. Jeg liker godt hvordan Ulla og Bendik går rett til byrådet med sin versjon av byen, og krever å bli tatt på alvor. Ofte er det bare handling som skal til. Boka kan faktisk leses som et manifest for de små, en slags situasjonisme for de minste.

Vi trenger flere Ulla-er og Bendik-er! #Occupydevoksnesby.