Omslagets magi

Ida Therese Klungland har skrevet masteroppgave i litteraturformidling ved Universitetet i Oslo våren 2018. 

Hva gjør en barnebok til en barnebok? Alle kan se forskjell på en barnebok og en voksenbok, men hva i materialiteten er det som signaliserer at en bok er for barn? Og når barnebøker utgis med egne forsider for voksne, er de fremdeles barnebøker?

Jeg var interessert i å undersøke hvordan bokomslag signaliserer målgruppe i forbindelse med de mange utgavene av Harry Potter-bøkene. På drøyt 20 år har de syv bøkene i serien solgt over 500 millioner eksemplarer på verdensbasis. Bøkene finnes med en mengde forskjellige omslag som henvender seg både til barn og voksne. Det har dessuten vokst frem en fankultur rundt Harry Potter, som igjen resulterer i utgivelser myntet på fans og samlere. Da Cappelen Damm ga ut Potter-serien på nytt i 2016, valgte forlaget å gi også de norske utgavene ulike forsider for barn og voksne.

I min masteroppgave i litteraturformidling undersøkte jeg de britiske, amerikanske og norske omslagene til den første boken om Harry Potter (samt omslag fra noen andre land i Europa). Jeg hadde en hypotese om at det ville være mulig å se en endring i målgruppe fra barn til voksen fan, ved å studere forsideillustrasjonene, samt andre paratekster som bakside og eventuelle innbretter. Jeg ville se om de kulturelle forskjellene mellom ulike lands forsider ble erstattet av markører for en felles fankultur, samtidig som jeg undersøkte om den intenderte leseren som forsidene henvender seg til, er en barneleser eller en voksenleser – eller kanskje flere aldersmålgrupper samtidig.

Mer magi

Da Harry Potter and the Philosopher’s Stone ble utgitt på Bloomsbury forlag i 1997, viste bokens forside en gutt som står ved siden av et gammeldags, rødt lokomotiv. Illustrasjonen, signert Thomas Taylor, er fargerik og naivistisk, med en tydelig strek. Lokomotivet er det mest fremtredende elementet, og gutten ved siden av tar kun opp en liten del nederst i hjørnet av illustrasjonen. Han har på seg noe som kan se ut som en skoleuniform, og han ser en smule bekymret ut.

Som en kontrast til denne versjonen av Harry, ser vi en gutt flyvende på en sopelime på forsiden av den amerikanske utgaven av boken, Harry Potter and the Sorcerer’s Stone, utgitt på Scholastic i 1998. Denne utgaven har ikke bare fått en ny tittel, men også en ny forsideillustrasjon signert Mary GrandPré.

Den samme illustrasjonen ble brukt da Ex Libris ga ut den første norske utgaven av Harry Potter og de vises stein ett år senere, så den sopelimeflyvende Harry er godt kjent for mange nordmenn som vokste opp på slutten av nittitallet.

Den britiske og den amerikanske utgaven av den første Potter-boken gir ut svært forskjellige signaler. Bokens hovedperson virker mer aktiv og sportslig på den amerikanske forsiden (den amerikanske baksideteksten refererer også til «aerial sports»), og han er kledd i sivile klær. Det er også flere fantastiske elementer på den amerikanske forsiden, som enhjørningen, den trehodede hunden og borgen i bakgrunnen – i tillegg til sopelimen Harry flyr på. Tittelen er også forandret slik at den skulle gi mer magiske assosiasjoner.

Den norske tittelen har bevart referansen til myten om de vises stein, men forsideillustrasjonen er den samme som for den amerikanske utgaven av boken. Det at Ex Libris valgte å benytte seg av denne forsiden, hadde bakgrunn i et ønske fra Rowlings agent om å bevare et «internasjonalt brand». Den britiske forsiden var muligens for britisk til å slå an internasjonalt. Da jeg forhørte meg hos Cappelen Damm, fikk jeg høre at det norske barnebokmarkedet tradisjonelt sett har identifisert seg mer med det amerikanske markedet enn det britiske.

Egne nasjonale omslag

Selv om det var ønskelig fra Bloomsburys side å bruke forsiden med Mary GrandPrés illustrasjon, var Norge ett av få land som gjennomførte dette. De aller fleste andre land i Europa lagde heller sine egne omslagsillustrasjoner, noe som resulterte i en variert samling forsider. De fleste har riktignok benyttet seg av Scholastic sin ikoniske Potter-font, som er kjent fra Warner Bros.’ filmatiseringer av bøkene. Dette er i det minste med på å bevare en merkevare.

Den tyske forsiden har trykket Rowlings fornavn, og illustrasjonen er surrealistisk og leken. De danske og svenske forsidene viser Harry kledd i (nesten påfallende) blå klær, og med magiske elementer i bakgrunnen. De kanskje største målgruppekontrastene finner vi i de den franske og den belgisk-nederlandske utgivelsen. Den franske tittelen oversettes til Harry Potter på trollmannsskolen, og illustrasjonens enkle stil og sterke kontraster fremstår som den mest barnslige i utvalget.

Den belgisk-nederlandske forsiden derimot, viser Harry (eller vi kan anta at det er Harry) flyvende ut av bildet med en mørk himmel som bakgrunn. Denne forsiden har mange trekk som gjerne appellerer til eldre ungdomslesere, som mørkere fargevalg og «stemning», en mer realistisk tegnestil og en person som ikke er avbildet i sin helhet.

Industrielt eller magisk

I 1998 kom Bloomsbury med den første Harry Potter-boken i ny drakt. Dette var den første voksenversjonen av omslagene, og forsiden viser et svarthvitt-foto av et lokomotiv. Denne forsiden har et mer industrielt preg, og det er ikke mye som tyder på at det er snakk om hverken fantasy eller barnelitteratur (det eneste er ordet «magical» som er trykket på forsiden). Dette designet utkom kun for de fire første bøkene i serien. I 2004 kom det ut nye voksenutgaver av Harry Potter-bøkene, også med fotografier.

Voksenforsidene skiller seg fra barneforsidene ved at foto er brukt heller enn tegnet illustrasjon, at ingen mennesker er avbildet, og at motivene er mer minimalistiske. Fargevalget er også enklere på de mer voksne forsidene, og fontene som er brukt er gjerne også renere i uttrykket.

Som nevnt kom den første Harry Potter-boken på norsk ut i 1999. Da serien kom på nytt i 2014 var Ex Libris blitt til Cappelen Damm. De nye utgivelsene av Harry Potter-bøkene var i pocket-format, og med en samleboks. Designet var fremdeles ikke originalt norsk – Scholastic sitt pocket-design fra 2012, med illustrasjoner av Kazu Kibuishi, ble benyttet også i Norge. Disse utgavene, i illustrert boks og med nummererte rygger, bærer preg av å være myntet på yngre lesere. Pocket-formatet er tradisjonelt populært hos unge, urbane lesere (Matthews og Moody 2007, 21, referert etter Bury 2005b, 27), og det at serien markedsføres som nettopp en serie er også typisk for litteratur som er tilpasset barn og unge.

Da de siste norske Potter-utgivelsene kom i 2016, var det Bloomsburys barne- og voksendesign fra henholdsvis 2014 og 2015 som ble brukt. Cappelen Damm valgte altså å simultanutgi disse to utgavene av bokserien, i motsetning til hvordan utgivelsene forelå i England. En forskjell mellom de norske og de britiske utgivelsene, er at de norske barneversjonene kommer uten smussomslag, og uten den ekstra utsmykningen som finnes i Bloomsburys utgaver.

Fra barneleser til fanleser?

Når vi sammenligner Bloomsbury og Scholastics utgivelser fra henholdsvis 1997/1998 og 2012/2014, ser vi at de nyere variantene har mer til felles enn originalene hadde.  Fargevalg er relativt likt, valg av motiv er også i større grad sammenlignbart, og bruken av en egen font er også noe som binder disse utgivelsene sammen. Andrew Davidsons illustrasjon til voksenutgaven står i stil med Bloomsburys tidligere voksenutgaver – med unntak av fargene, som er lysere og mer lekne enn før.

I anledning tjueårsjubileet i fjor sommer lanserte det britiske forlaget Bloomsbury ikke mindre enn åtte utgaver av Harry Potter and the Philosopher’s Stone; en hardback og en pocket for hvert av de fire «husene» på trollmannskolen Galtvort. Denne storsatsningen viser hvor stort marked det fremdeles er for Harry Potter-bøkene, og hvordan fansen som målgruppe står sterkt hos Potter-utgiverne.

Fanleseren skiller seg fra de tradisjonelle lesegruppene «barn» og «voksen» ved at det som regel er snakk om en eldre leser som har identifisert seg med det litterære universet over lengre tid, gjerne siden barneleser-stadiet. Fanleseren er mer personlig engasjert enn en tradisjonell voksenleser, og i tilfellet med Harry Potter kan fanleseren også fungere som en samler – noe de mange utgavene av bøkene tydeliggjør.

Bloomsburys jubileumsutgaver fra i fjor sommer understreker fantilhørigheten på en god måte. Det at man kan velge forside etter hvilket hus man identifiserer seg med, gjør at fangruppen vil føle en forsterket tilknytning til Potter-universet. Disse bøkene er i stor grad beregnet på lesere som kjenner bøkene fra før – en del av ekstramaterialet som finnes i disse jubileumsutgavene avslører for eksempel handling fra senere bøker.

Hypotesen min var at barneleseren var blitt erstattet av en fanleser som en implisitt leser av Harry Potter-bøkene. Selv om fanleseren ser ut til å være en stor målgruppe, er den riktignok ikke den eneste målgruppen. Barneleseren er fremdeles en målgruppe for utgivelsene av Harry Potter-bøkene, sammen med en eventuell voksen medleser. Dette kommer frem i de nye illustrerte utgavene, i tillegg til at bøkene stadig gis ut både med barne- og voksenforsider.

Det som gjør en barnebok til en barnebok, er kanskje nettopp det at boken leses av barn. I tilfellet med Harry Potter leses bøkene også av voksne, men barneforsidene er fremdeles barnlige i uttrykket, med sterke farger, menneskelige motiver og et lekende uttrykk. Cappelen Damms to utgivelser viser todelingen mellom voksen fan og barneleser på en særlig tydelig måte. Cappelen Damms barneutgave er rett og slett en bok som er gitt ut for å bli lest av barn – og dermed ser vi at det fremdeles er et marked for barnelesere som leser Harry Potter-bøkene for første gang.