Utnytter ikke potensialet i sjangerblandingen

On the Outside er en forestilling der dans, sang og musikk står i sentrum, både enkeltvis og hver for seg. Produksjonen er en konsertforestilling i regi av Den kulturelle skolesekken (DKS) Oslo der samarbeidet på tvers av kunstformer skal føre til at «kompromiss og kompromissløshet går hånd i hånd», ifølge DKS selv. Men den tematiske rammen for samarbeidet mellom Panta Rei Danseteater og musiker Marie Munroe ser heller ut til å begrense uttrykket enn å berike dem. I tillegg er potensialet som finnes i møtet mellom kunstformer i liten grad utforsket.

Ensom sammen med andre

– Det handler om å føle seg ensom selv om man er sammen med andre. Til tross for at vi har familie, venner, kjæreste, Facebook og Snapchat, kan vi likevel kjenne oss ensomme.

Det forteller koreografen Anne Holck Ekenes og Pia Holden fra Panta Rei Danseteater (PRD) til publikum før forestillingen skal starte i en black box på Dansens Hus. Forestillingen kretser rundt temaer som ensomhet og kjærlighet, og publikum er elever fra 9. og 10. trinn ved Midtstuen skole. Noen uker i forkant av besøket på Dansens Hus har de deltatt på det timelange verkstedet Smak av dans organisert av DKS Oslo. Verkstedet, ledet av PRD-koreografene, skulle introdusere elevene til musikken og koreografien fra forestillingen. Hensikten var å gi elevene kunnskap om de kunstneriske uttrykksformene gjennom praktisk arbeid på forhånd.

I løpet av de femti minuttene forestillingen varer får vi bevege oss fritt på scenegulvet mellom fire små scener. Tanken bak konseptet er å åpne for at vi til enhver tid kan velge hva vi vil følge med på. Foruten to dansere fra Panta Rei Danseteater, får vi se og høre vokalist og låtskriver Marie Munroe sammen med bandet sitt.

Styrt oppmerksomhet framfor valgfrihet

Til tross for at On the Outside lover publikum frihet til å velge hvor og hva de vil bruke oppmerksomheten sin på, er resultatet i praksis at lyskasterne styrer blikket vårt mellom de fire scenene til enhver tid og at fokuset gjennomgående er på kun én scene av gangen. Den stadige vekslingen mellom Marie Munroes skikkelse og de to danserne i solo- og pardans blir etterhvert monoton. Rene musikksekvenser tar også langt mer plass enn dansen og er kjedelig å følge med på i lengden.

Etterlengtet variasjon kommer altfor sent når danserne først mot slutten av konserten danser på gulvet blant publikum. Deretter inntar de samtidig to forskjellige scener mens lyset faller på dem begge.

Velkjente klisjeer

Det er ikke til å komme unna at et prosjekt med ensomhet som tematisk ramme har mange klisjeer å manøvrere mellom. Prosjektet pares med popmusikk, der et flertall av tekstene omhandler kjærlighet som fenomen. I taket over den ene scenen henger det flere fuglebur. De virker å symbolisere blant annet frihetsberøvelse og fangenskap som en forlengelse av ensomhetstemaet. Konstellasjonen med de to danserne, kvinne og mann, i kombinasjon med Munroes tekster, gir i stor grad assosiasjoner til noe liknende: Parforholdet som omdreiningspunkt for ensomhet og tosomhet, å befinne seg på innsiden, men føle seg utenfor. Det er tidvis irriterende at On the Outside hviler på så mange velkjente bilder av hva ensomhet kan være.

Jeg sitter igjen med følelsen av at det jeg har opplevd langt på vei likner en middels engasjerende popkonsert. Mye av årsaken er at musikken omslutter oss kontinuerlig og at dansen fungerer som en kulisse. I konsertens helhet blir den et illustrerende visuelt element som tar mindre plass enn det musikalske. Vokalist Marie Munroe og bandet inviterer oss inn i et forholdsvis forutsigbart og polert synthpoplandskap. Hun er en helstøpt og tvers gjennom profesjonell utøver som behersker både pop og en mer jazzinspirert vokalteknikk. I låter som Can’t go back og A million things kommer det ene fengende refrenget etter det andre. Selv om sangtekstene er åpne for tolkning, er det ingen underdrivelse å si at et flertall handler om vanskelig kjærlighet og ligner mye man har hørt før.

Det helhetlige utvalget av låter glir sammen i en delikat enhet, men jeg savner en artist og musikere som hadde våget å gi det musikalske uttrykket større spennvidde og utforsket flere kontraster for å overraske oss. Når låtene dveler mye ved de samme stemningene, legger det raskt begrensninger for hvilke impulser musikken tilfører koreografien.

I tryggeste laget

Det er dansen som er og blir det mest interessante og engasjerende ved On the Outside. Marie Munroe og bandet er dessverre ikke i nærheten av å matche verken energien eller tilstedeværelsen danserne har i scenerommet. Koreografien og det fysiske uttrykket til de to danserne befinner seg i uttrykksspennet mellom dans og teater, og det fungerer som et lite kammerspill om ensomhet og kjærlighet. I On the Outside appellerer dansen i større grad til vår oppmerksomhet fordi den er mer umiddelbar og mindre kontrollert enn musikken. I koreografiens billedskapende uttrykk finnes også flere uavsluttede fragmenter av historier. Dessverre får ikke danserne nok tid og plass i rommet til å utfolde seg før musikken igjen er i sentrum.

Panta Rei Danseteater og Marie Munroe fortjener ros for at de forsøker å gi publikum en litt annerledes konsertopplevelse, men denne gangen er de såkalte sjangeroverskridelsene i tryggeste laget.