Ungdomslitteratur – en sjanger som regnes som både vanskelig og viktig. Hvem er forfatterne som skriver for ungdom, og hvorfor velger de akkurat denne målgruppen? I denne mini-serien spør vi ungdomsbokforfattere om nettopp det.

Alexander Kielland Krag

er kommunikasjonsrådgiver og forfatter (og tippoldebarnet til Alexander Kielland). Han debuterte med romanen Dette blir mellom oss i 2020 på Gyldendal forlag. Den fikk han debutantprisen Trollkrittet for. Året etter kom Litt redd, bare, som vant Uprisen. Aldri bedre (2024) er hans nyeste utgivelse. Den handler om sorg etter selvmord.

Hvorfor skriver du romaner for ungdom?

– Fordi ungdomstiden både er interessant og utfordrende. Plutselig står man i ganske voksne problemstillinger: kjærlighet, vennskap, endring, sex, festing, identitet. Og for første gang i livet kan valgene man tar få reelle konsekvenser, samtidig har man ikke nødvendigvis livserfaringen til å gjøre alt rett. Det skaper gode historier. Jeg er opptatt av å ta store ungdomsfølelser på alvor i romanene mine, så ungdom kan både kjenne seg igjen i det jeg skriver og finne hjelp i det om de skulle trenge det.

Hva gjør du for å nå ut til denne lesergruppen?

– Det viktigste jeg gjør, er å faktisk skrive bøker som ungdom har lyst til å lese, om tematikker som opptar dem i en stil og tone som kan motivere til lesing. Samtidig opplever jeg at det å møte ungdommene for å snakke om romanene er nyttig for dem. Når jeg forteller om temaene jeg skriver om, opplever jeg ofte at stemningen endrer seg i rommet. De lener seg frem, stiller spørsmål og blir interessert. Når bøkene blir snakket om og viser seg relevante for livene ungdommene lever, tror jeg det kan skape interesse for lesing.

Hvorfor ville du skrive Aldri bedre?

– Jeg ville skrive om sorg, fordi det er et problem som ikke lar seg løse. Sorgen kan endre seg, men går aldri helt over. Det er en stor ting å ta innover seg for ungdom som opplever å miste noen nære. Jeg mente det fantes en både viktig og interessant historie i det å skildre sorgarbeidet, å vise at livet kan være vondt og godt på samme tid. Spørsmålet om hvordan man kan leve med sorgen og likevel gå videre, var noe jeg ville utforske gjennom karakterene mine.

Du har skrevet en bok med skildringer av blant annet selvmord. Kan du si noe om de kunstneriske valgene du har tatt når det kommer til denne tematikken?

– Jeg ville skrive en roman om sorg etter selvmord. Helt fra jeg fikk idéen og pitchet boken for forlaget, var jeg tydelig på at det ville bli en tidvis mørk historie. Det må en slik bok ha rom for. Hverken sorg eller selvmord er pent eller snilt, det er brutal materie. Å la det være det, var et premiss for hele skriveprosessen. Det handlet å om å ha respekt for tematikken, å ikke trivialisere eller pynte for mye. Å skrive en bok om selvmord, men å skygge unna selvmordet i seg selv, ville vært en selvmotsigelse.

Therese Garshol Syversen

er forfattar og førsteamanuensis i nordisk. Ho underviser og forskar på barnelitteratur og litteraturdidaktikk ved Høgskolen i Innlandet. Syversen debuterte med romanen Sting i 2023. Den fekk ho debutantprisen Trollkrittet for. Eg skal rive deg i filler er hennar andre roman. Den er ein hemnroman der forteljaren er ei ung jente som ikkje får fred etter at veslesøstera døydde etter ei valdtekt. Hemn er forlokkande, men kan òg vera farleg.

Kvifor skriv du romanar for ungdom?

– Eg har vore fascinert av ungdomsromanar lenge, heilt sidan eg var i målgruppa sjølv. Det eg likar spesielt godt med denne litteraturen, er at bøkene skildrar sterke kjensler, er tett på karakterane og har høg intensitet. Den vaksne og litt distanserte stemma er fråverande, og det er ofte meir her og no-orientert.

Kva gjer du for å nå ut til desse lesarane?

– Eg jobbar litt i kulissane, mellom anna med å skrive ei akademisk fagbok om ungdomslitteratur. Målet er at fleire lærarar og andre litteraturformidlarar skal få auga opp for ungdomsbøker slik at dei når ut i klasserommet, på bibliotek og andre stader der ungdomen er. Elles så formidlar eg jo også direkte til ungdommar sjølv når eg får høve til det, slik som på litteraturfestivalar og ulike arrangement, men da er ein jo avhengig av å bli invitert. Med Eg skal rive deg i filler har vi nytta ungdom som testlesarar ved at dei har gitt tilbakemelding på språk og slikt. Det har vore ei veldig fin erfaring, men det var forlaget sin idé, så eg skal kanskje ikkje ta æra for det.

Kvifor ville du skriva Eg skal rive deg i filler?

– Det er vanskeleg for meg å akseptere at gutar som valdtar jenter skal gå fri berre fordi rus er involvert eller fordi jenta ikkje gjorde tilstrekkeleg motstand. Viss du er i ein trugande situasjon, er det faktisk heilt naturleg å fryse til, og det er ikkje det same som å samtykke til nokon ting som helst. Alt dette som handlar om seksuelle overgrep gjer meg heilt ufatteleg sint, så eg tenkte at eg får skrive fram ein hemngjerrig hovudperson og ta alt raseriet mitt ut gjennom ho.

Du har skrive ei bok med eksplisitte skildringar av mellom anna rus, vald og sex. Kan du seia noko om de kunstnariske vala du har tatt når det kjem til denne tematikken?

– Å skildre vald, inkludert seksuelle overgrep, står i ein kategori for seg sjølve. Der føler eg på eit ekstra ansvar. For viss ein først skal skrive om slike ting, så må det vere ærleg og nådelaust. Som forfattar kan eg ikkje ramme det for mykje inn, for det finst inga fine valdtekter eller ålreite valdsepisodar. Vald er kaotisk og uføreseieleg, og det må komme til uttrykk gjennom eit språk som ikkje er altfor polert. Språket kan framleis ha ein poetisk kvalitet, men da i form av det knappe og harde. Så ja, eg skriv ganske eksplisitt fordi eg synest det er noko frigjerande i det å vere direkte.