Periskop

Kritikk av kunst for barn og unge

«Organotopia»: Hvordan et innestengt instrument kan åpne et lytterom for flere

KATEGORI

Musikk,

SJANGER

Anmeldelse, Kommentar,

PUBLISERT

torsdag 27. oktober 2022

HVOR
Birkelunden, Oslo

Verket «Organotopia» nådde 1500 mennesker i Oslo under Ultimafestivalen. Kanskje det er her nøkkelen til en mer åpen festival ligger? undrer Periskops Tora Ferner Lange.

↑ Performancehendelsen «Oraganotopia» under Ultimafestivalen gjorde at orgelmusikken fra Paulus kirke fikk ringvirkninger langt ut i parken i Birkelunden. Skulpturene/møblene er en del av kunstprosjektet. Foto: Signe Fuglesteg Luksengard / Ultimafestivalen

Under årets Ultimafestival fant det sted en minifestival-i-festivalen: Totalkunstverket Organotopia av Nils Henrik Asheim foregikk i Paulus kirke og i den tilstøtende parken Birkelunden i 12 sammenhengende timer. I motsetning til Barnas Ultima-dag i Sentralens lokaler evnet denne minifestivalen å formidle en åpenhet til publikum på flere måter. Her var all tilgang gratis, og kirkedørene sto vidåpne slik at man kunne komme og gå som man ville. Både publikumsguider, mobile skilt og egne nettsider for hendelsen informerte og inviterte.

Organotopia


En heldags magisk mysterie-tur med orgelbrus

Multimedialt verk som involverer Paulus kirke og Birkelunden og skaper et dynamisk landskap der folk kan bevege seg gjennom musikk hele dagen og kvelden

Lokasjon: Paulus kirke og Birkelunden i Oslo

Tid: 17. september fra 12-24

Konsept, kunsteriske leder, musikk: Nils Henrik Asheim

Koreografi: Roza Moshtaghi

Visuell regi og design: Mira Hahn & Stine Molander Skavlan (Søstra100) og Julie Barfod

Lyddesign/remix: Øyvind Brandtsegg

Lysdesign, projiseringer: Boya Bøckman

Sangere: Sofia Jernberg, Ruth Wilhelmine Meyer, Det Norske Jentekor (aspirantkoret), Reshail Mansoor, Juliana Venter, Simin Tander, Håkon Kornstad, Halvor Håkanes, Evelina Petrova, Øystein Elle, Marja Mortensson

Orgel/tangenter: Jean-Baptiste Monnot, Susanne Kujala, Hampus Lindwall, Guoste Tamulynaite, Daniel Buner Formo, Jonas Cambien, Vojtěch Procházka, Nils Henrik Asheim

Dansere fra BA Samtid ved KHiO: Sara Sandvik Arnestad, Arian Solomon Jenssen Etemady, Clara Victoria Fischer, Claudia Fiorio, Inger Flotve, Aasa Frøystein, Johannes Gudbrandsen-Stavland, Andreas Holme Kjærland, Katja Weber McGunnigle, Wiktor Matulewicz, Ida Mogensen, Mila Piljevic, Oda Rognø, Jill Sira, Maria da Silva Viegas, Oskar Vigren

I samarbeid med: Oslo arkitekturtriennale, Khio, NTNU, Notam, Elvebakken skole, Nøkkel til byen/TrAP, Paulus kirke mv.

En hendelse å ramle innom

Med et imponerende antall medvirkende: Åtte tangentinstrumentalister og ti individuelle vokalister i tillegg til barnekor, arkitekter, dansere, koreograf, lys- og projeksjonsdesigner samt lyddesigner/lydprogrammerer var dette en hendelse som spente bredt. Den kunne oppleves på flere måter, enten man ramlet tilfeldig innom på rusletur på Grünerløkka, eller spesifikt oppsøkte enkeltpunkter i programmet. Hele dagen og kvelden var én sammenhengende konsert- og performance med parallelle hendelser inne i kirken og i parken utenfor.

Nils Henrik Asheim. Foto: Line Owren / Ultima

Felles for de ti svært ulike sangerne er at de har en markert egendefinert kunstnerstemme

Det musikalske programmet inne i kirken hadde komponist og organist Nils Henrik Asheims signatur, orientert rundt musikk for orgel og tangentinstrumenter, med innslag av improvisasjon. Komposisjonene var basert på ombygging av sitater og utdrag fra klassisk orgelrepertoar. Hver time var dedikert til en klassisk komponist eller tradisjon og hadde overskrifter som «Nabo til Mozart», «Grieg i et landskap», «Schubert-karakterer» og «Passacaglia-vandringer». Disse sitatbaserte komposisjonene vekslet hver time med en 20 minutter lang sekvens der Asheim og medinstrumentalister spilte sammen med en vokalist. Her var sangerens eget musikalske materiale i fokus, blandet med improvisasjoner utviklet sammen med Asheim. Felles for disse ti svært ulike sangerne er at de har en markert egendefinert kunstnerstemme, som satte tydelig musikalsk preg på uttrykket og kontrasterte Asheims øvrige komposisjoner.

Hver time var dedikert til ulike komponister og tradisjoner med overskrifter som «Nabo til Mozart», «Grieg i et landskap». Her sitter Nils Henrik Asheim selv ved tangentene. Foto: Signe Fuglesteg Luksengard / Ultima

Transformasjon

Ifølge konsertens hjemmeside var mer enn 1500 mennesker innom Birkelunden og Paulus kirke i timene Organotopia varte. Selv var jeg der i to av tolv timer, og skulle ønske jeg hadde hatt tid til mer. I de to timene ble kirkerommet i Paulus kirke og parken Birkelunden transformert flere ganger. Fra en start der kirken var fylt av skravlende mennesker rundt tangentinstrumenter, med instrumentalister som vekslet mellom å snakke med kjente, vise frem instrumentene og spille små, musikalske motiv, til hele rommet samlet seg i konsentrert, stillferdig allsang ledet av vokalist og stemmekunstner Ruth Wilhelmine Meyer. Da hadde vi også blant annet opplevd hvordan det føles når kirkerommet fylles av bruset fra flere unisone orgeldroner, og en overgang der ubestemmelige plystrelyder som liksom flyter ned fra taket manifesterer seg i stiliserte, plystrende dansere som langsomt skrider opp midtgangen, og blander seg med sanger og komponist Sofia Jernbergs stemme.

Kirkerommet i Paulus kirke og parken Birkelunden ble transformert flere ganger

Sterke sangere med markerte egendefinerte kunstnerstemmer kontrasterte Asheim og satte sitt tydelige preg på konserthendelsen «Organotopia». Her: Simin Tander. Foto: Signe Fuglesteg Luksengard / Ultima

En remixet versjon av kirkekonserten ble spilt over høyttalere i Birkelunden

Ekko i parken

Og dette var bare fra mitt ene perspektiv inne i kirken. Samtidig med konsertens kontinuerlige transformasjoner – med nye måter å spille motiver fra klassiske komponisters musikk på, kontrastert av de ulike, særpregede vokalistenes materiale og improvisasjonsspråk i samspill med tangentinstrumenter – foregikk det en slags «ekkokonsert» ute i parken. Her ble en remixet versjon av kirkekonserten spilt over høyttalere i Birkelunden sammen med tekstutdrag fra intervjuer med brukere av denne parken. Og danserne som i et kvarters tid preget kirkerommet fortsatte ute i Birkelundens uterom og satte sitt preg på stemningen i parken.

Da jeg gikk ut av kirken og oppdaget dette, ble jeg med en gang nysgjerrig på hvordan transformasjonene av parkens rom hadde vært mens jeg var inne i kirken, og omvendt. Her var det altså mye å være nysgjerrig på, selv om man skulle ha tid til å henge rundt i kirken og parken i flere timer enn meg.

Konserthendelsen «Organotopia» strakk seg utover i Birkelunden, der parkbrukerne fikk oppleve, performance, dans som et ekko av orgelmusikken inne i Paulus kirke. Foto: Signe Fuglesteg Luksengard / Ultima

Slik man på en kunstutstilling kan gå litt inn og ut av kontemplasjonen for å snakke med andre og snakke om kunsten, inviterte denne totalkonserten til noe av den samme måten å oppleve musikk og kunst på

Kollektivt og sanselig

En kan på forhånd tenke seg at en 12 timer lang konsert byr på repetisjoner og litt lengre strekk med samme materiale, men tvert imot presentertes nye komposisjoner, improvisasjoner og vokalister på løpende bånd. I min to timers seanse var lydbildet imponerende variert med både sømløse overganger og overraskende brudd. Konseptet så ut til å være et nøye uttenkt program som vekslet jevnlig, både inne og ute, og som hadde potensial til å treffe publikum i alle aldre samtidig.

Totalkunstverket «Organotopia» ble spilt i 12 timer under Ultimafestivalen med ulike kunstnere til ulike tider. Her fra performance i Paulus kirke. Tangentspillere, fra venstre: Hampus Lindwall, Nils Henrik Asheim, Jean-Baptiste Monnot, Susanne Kujala. Sanger: Sofia Jernberg. Dansere fra KHiO. Foto: Samira Shaterian

Og dette potensialet virket helt intendert. For mens man kunne gå inn og ut av kirken som man ville – døren sto åpen – var det i parken nybygde tre-elementer å sitte i, leke med og klatre på, i tillegg til dansernes stadige endrede bevegelsesformasjoner og mønstre. Flere barn fulgte fjetret med på dansernes seige bevegelser. Og slik man på en variert kunstutstilling kan gå litt inn og ut av kunstkontemplasjonen for å snakke med andre og snakke om kunsten, inviterte denne totalkonserten til noe av den samme måten å oppleve musikk og kunst på. Den inviterte til å lage seg individuelle ruter, sette seg i kirken eller vandre ute, stå i kirkedøra og både lytte og prate, og veksle mellom aktivitetene. Og det at det var så godt besøkt – ingen av kirkebenkene var helt tomme, og alle trefigurene hadde klatrende barn – gjorde at det til enhver tid var fokus på musikken inne i kirken og bevegelsene ute i parken selv om folk gikk til og fra. Det var som om vi kollektivt sammen delte på ansvaret om å gi utøverne fokus.

I Birkelunden var flere ulike skulpturer satt ut, og de ble flittig brukt av barn og voksne. Mira Hahn og Stina Molander Skavlan fra Søstra100 stod sammen med Julie Barfod bak den visuelle utformingen. Foto: Signe Fuglesteg Luksengard / Ultima

Organisk og naturlig helhet

Ultima hadde på sine nettsider listet denne konserthendelsen som en av de anbefalte familiearrangementene på festivalen, og det fremstår som et godt grep. Denne formen, der «voksenkonsert», barneinstallasjoner og danseperformance foregår samtidig, og vi som publikummere er frie til å velge hvor lenge eller kort vi er en del av den fokuserte lyttingen, så ut til å fungere vel så bra for barnefamilier som arrangementer à la Barnas Ultima-dag som bare er rettet mot barna. På slike arrangementer blir de voksne lett bare ledsagere og tilskuere til barnas kunstopplevelser i en slags hermetisk lukket kunstverden for barn.

På årets Ultimadag var barna også avhengige av at de voksne valgte hvilke programposter som egnet seg for dem, og siden programmet ikke ga så mye informasjon, var dette basert på foreldrenes forhåndskunnskap om kunstnerne og prosjektene. I en setting som Organotopia blir barna derimot mer en selvstendig del av en organisk og naturlig helhet, der både voksne og barn sammen, hver for seg eller side-om-side kan erfare kunsthendelsene. Her kunne de voksne dele seg, noen lytte alene, noen passe på barna, enten inne eller ute. Barna kunne komme inn i kirkerommet og lytte til lyden av orgel, tangentinstrumenter og sang så lenge eller kort de måtte ønske, uten at konserten var avhengig av deres oppmerksomhet. Og som en ekstra identifikasjonsdimensjon for barn var også aspirantkoret til Det Norske Jentekor ett av vokalinnslagene.

I «Organotopia» blir barna en selvstendig del av en organisk og naturlig helhet, der både voksne og barn sammen kan erfare kunsthendelsene

«Organotopia» bød på vekslinger mellom myldrende sosialisering til konsentrert sang. Kirkerommet var aldri tomt, og man kunne komme og gå som man ville. På bildet: Simin Tander. Foto: Signe Fuglesteg Luksengard / Ultima

Aktiv og inviterende henvendelse

En kan spekulere litt over hvordan og hvorfor denne minifestivalen under Ultima så dagens lys. Den skiller seg tydelig ut blant de øvrige programpostene til Ultima med å være mer demokratisk og aktivt henvendende. I tillegg til å gi gratis inngang for alle, med åpne kirkedører og utendørs aktivitet over lang tid i Oslos sentrumsgater, var det laget en egen, påkostet programfolder. Den inneholdt en mer utførlig informasjon om medvirkende kunstnere og program enn for andre Ultima-hendelser og også henvisning til minifestivalens egen nettside.

Kanskje er dette Ultimas måte å svare på tidligere kritikk av at festivalen er for lukket og ikke henvender seg nok til Oslos befolkning? Som en del av konseptet er det nemlig som nevnt også flettet inn tekster og historier som baserer seg på samtaler med Birkelundens hverdagsbrukere – beboere i nabolaget. Uansett fungerte dette veldig godt, både for en allerede interessert publikummer som meg, og for andre osloborgere som tilfeldig kom over denne hendelsen på sin vei gjennom Birkelunden. Og den aktive og inviterende henvendelsen i form av informasjon om program og kunstnere bør ikke bare forbeholdes slike enkeltsatsinger i Ultima-programmet. Det bør inspirere til et løft for hele Ultimafestivalens informasjonsarbeid.

Saken fortsetter etter annonsene.

Den aktive og inviterende henvendelsen i form av informasjon om program og kunstnere bør ikke bare forbeholdes slike enkeltsatsinger i Ultima-programmet

Konklusjonen er at Oslos befolkning bør være takknemlige over at Ultima inviterte Nils Henrik Asheim til å sette sammen dette totalkunstverket med orgelmusikk i forsetet, til å åpne opp orgelmusikken og erfaringen av musikk i kirkerom for flere.

Det eneste som er leit, er at dette bare skjedde én gang, for jeg skulle så gjerne ha hørt mange flere av de 12 timene med Asheim og hans samarbeidspartnere.

Annonser

Stikkord:
· · · · · · · · · · · · ·