Oslo-Filharmonien som touch screen-lek

Det er lyd i rommet fra første stund. Musikerne sitter på scenen og øver, plassert i en stor bue foran et lerret som går over hele scenens bredde. Rommet er farget av blått lys, og bak musikerne ser vi bobler stige opp. Vi tar hintet. Vi befinner oss under vann.

Musikkfabrikken passer fra fire år og oppover, står det i annonsen. Dermed er det minst like mange voksne som barn i salen; de voksne, som alltid, spent på hva de har tatt barna med på.

Oppvarmingen i orkesteret glir rett over i musikk, idet dirigenten er på plass. En magisk effekt som gjør ham til trollmann. Med rolige toner styrer han oppmerksomheten rett til det visuelle. Rare, søte fisker kommer svømmende til små gisp i salen. Oj, se den! Den er svær! Inntil det plutselig zoomes ut og vi ser at det hele egentlig forgikk i en glassbolle.

En lek med illusjoner

Å la noe fremstå som noe annet enn det man trodde, er en kjent oppskrift på komikk. Men barn er vant til dette fra film og fjernsyn; at perspektivet endres og at alt er mulig. Det som skjer i Musikkfabrikken, er at animasjonsfilm blandes med fremføring av dans og musikk her og nå. En lek med forestillinger og illusjoner, der barn lar seg underholde uten å tenke på hvordan dette er laget, mens voksne lar seg åpenlyst forbløffe.

Musikkfabrikken er utviklet av pianisten Sigurd Slåttebrekk, som også står bak filmene om redningsskøyta Elias. Vi får tro det er han som har plukket musikken, klassiske perler og kjente utdrag brukt som illustrasjon og atmosfære og som lydstrekk til tull og tøys.

Forestillingen blir drevet frem av to dansere med talende, klovneaktig mimikk. De verken snakker eller synger, så presentasjonen ser vi bare i programmet, men det er vel verd å få med seg at Herbert von Caravan (Mikael Rønne) er forsker på denne fabrikken, og at Clara (Lisa Nielsen) er den som klarer det meste, i et virvar av tannhjul, samlebånd og robotarmer. To morsomme, sjarmerende scenepersonligheter i en tydelig og leken koreografi, av Cina Espejord. Herbert med et snev av Chaplin, i det mest absurde.

Tradisjonelle terskler høvles ned

Vi virvles inn i alle slags vekslinger mellom fantasi og virkelighet, film og fremføring i rommet. Clara danser frem en tegning av et vindu på lerretet, og vi kan straks se inn på fabrikken, der det er full fart i produksjonen av musikkinstrumenter. Animasjonsfigurer vinker til oss, og alle, også de i orkesteret som har en ledig hånd, vinker tilbake. Lyder fra verkstedet får blande seg i musikken, og Stravinskijs Petrusjka fungerer utmerket som lydkulisse for kontrabasser som hoper seg opp på samlebåndet.

Musikkfabrikken får oss til å leke sammen. Hvis det er noe ønske om å nå nye publikumsgrupper med dette prosjektet, lykkes man både overfor barn og voksne. Tradisjonelle terskler er høvlet ned.

Vidunderlige, alminnelige barn

Det banker. Over alt banker det, i orkesteret og fra høyttalerne. Musikerne snur seg presist samtidig mot en grønn dør som har fått lysstrålen på seg. (Så lite som skal til, når man bryter en konvensjon. Musikere sitter vanligvis rolig og ser rett frem.)

Inn kommer en liten jente med fiolin. Alminnelig kledd, ikke noe etteraping av stjerner i bransjen. Den unge fiolinisten blir tatt imot med hopp og sprett av danserne. Selvfølgelig skal hun spille for oss, men fiolinen virker ikke. Ingen lyd. Førstefiolinisten i orkesteret undersøker instrumentet og rister faretruende på det. Spenningen stiger. Når den lille jenta endelig får fiolinen tilbake, funker den igjen, og alle blir glade. Så spiller hun melodien mange fiolinbarn lærer seg til de første elevkonsertene:«Twinkle, twinkle, little star». Og orkesteret følger opp med Mozarts variasjonsverk over den samme melodien, på hans tid kjent som «Ah, vous dirai-je, Maman». Et strålende eksempel på hvordan det enkle kan ligge til grunn for det mest utarbeidete, det barnlige kan vokse seg større.

Dette er noe av det beste med Musikkfabrikken: Leken og deltakelsen, ikke vidunderbarnprestasjoner.

Touch screen i stort format

Flere barn hentes opp fra salen, opplagt avtalt. Vi ser igjen hvordan leken er det sentrale, for oppgavene viser seg å være så enkle at alle kan klare det. Å danse rundt som dyr, for eksempel. Lytte til musikken og gjøre sånn som danserne.

Eller leke med et musikkspill vi raskt forstår og gjenkjenner fra allverdens elektroniske duppeditter hjemme. Her skal barna trykke og banke på kjempeknotter med bilder av instrumenter på en skjerm på scenen. Vi ser det også blåst opp på det store lerretet bak, der det blinker taktfast i neonfarger til Oslo-Filharmoniens helhjertete innsats. Herbert er en sjonglør med barna, snurrer dem opp på scenen, tar seg av dem, får dem inn i musikken der de skal, slynger dem rundt igjen og tar spillet videre med å trykke på bilder av forskjellige komponister, i en ellevill medley med snutter av Grieg og Wagner og Mozart. Her skulle det selvfølgelig ha vært med noen kvinnelige komponister. Da hadde det å holde på loop-knappen fått enda en betydning. Men i situasjonen var det umulig å ikke gi seg ende over som det er. En sprelsk kompott, arrangert av Helge Sunde og Aleksander Waaktaar, ledet med fullt driv av dirigenten Christian Schumann, og med et overveldende morsomt arm- og fotarbeid av Herbert, som hopper mellom play, pause (musikerne stivner), lydløs, stop, loop og volumknapp.

Forestillingen fremstår underveis som et overflødighetshorn, der film, musikk og dans flommer i en stort sett koordinert strøm. Noen ganger kunne enda større presisjon høynet uttrykket ytterligere, men dette er en forestilling uten sikkerhetsnett – som på sirkus – der ikke minst innslagene med barna, og også et med dirigenten, tas på sparket. Vennligheten og det uhøytidelige uttrykket vinner vår begeistring.

Humlens flukt

Det er noen historier underveis. En om humlen, der Humlens flukt blir utnyttet på mange vis. Den surrer virtuost i orkesteret, men den fyker også rundt i rommet, livaktig panorert i høyttalere over alt. Musikerne vifter den bort med notene, reiser seg og slår etter den, og Clara, som er glad i den, prøver å fange den med en solsikke. Og humlen dukker stadig opp, ikke bare hos Rimskij-Korsakov, men i en hvilken som helst musikk.

Vi får også en historie om den stakkars klarinettisten, som har fått ødelagt instrumentet sitt. Det ser ut som en L, og musikkfabrikken må ta seg av saken. Vi venter på at instrumentet skal bli reparert, og denne slags spenning gir forestillingen retning. Den kunne trengt mer av det. Selv om de musikalske og humoristiske poengene er mange, er det ikke nok til å gi formen spenst hele veien. Mot slutten går det noen steder på tomgang, og danserne gjentar seg selv. Her kunne det vært kuttet.

Tostemt reaksjon

Kanskje, som så ofte med klassisk musikk for barn, var også denne forestillingen aller morsomst for voksne, fordi vi kunne fryde oss over den fantasifulle og til dels avanserte formen på opplegget, og samtidig få et skråblikk på musikalske gjengangere. Men kombinasjonen av intenst engasjerte barn, nesten alvorlige, og smilende, rørte voksne, må være noe av det nærmeste man kommer en vellykket familieforestilling.