På lekens premisser

– Barnas kunstmuseum er unikt i kunstsammenheng fordi det tar som utgangspunkt at barn leker når de utforsker verden. Museet tar leken på alvor og bestemmer den som den primære handlingen i opplevelsen, mens arkitekturen og kunsten utgjør konteksten. Men hvorvidt barna er interessert i å møte kunstverkene, er mer uklart og avhengig av den enkeltes forutsetninger og foreldrenes engasjement, sier Kristine Kolloen Nilsen.

Hun leverte nylig masteroppgaven Lekeplass eller kunstmuseum? En undersøkelse av samspillet mellom lek og formidling i Barnas Kunstmuseum på Sørlandets Kunstmuseum, under Kunstfagprogrammet ved Universitetet i Agder.

Meningsbærende lek

Barnas kunstmuseum åpnet i juni i fjor i en utstillingsform som opphever skillet mellom kunst og ikke-kunst, utformet av arkitektkontoret Stiv Kuling i samarbeid med museet. Avdelingen er laget som en installasjon av skapformer med luker og rom hvor barna kan undersøke, klatre, rutsje, og rope blant integrerte leketøy og innglassede kunstverk fra museets samling.

– Inspirert av renessansens «cabinet of curiosities», ønsket vi å gjenskape fascinasjonen vi husker fra egen barndom knyttet til mystiske, nærmest utopiske rom man ble dratt mot. Det kan for eksempel være bestefars skap eller montre på gamle museer i London, sier arkitekt Jan Gunnar Skjeldsøy om utgangspunktet for utformingen, som blant annet er prøvd ut i samarbeid med en gruppe 4- 5-åringer.

Uten en eneste etikett med kunstnernavn, foregår formidlingen ved Barnas kunstmuseum tilsynelatende helt i tråd med Allan Kaprows argument om at kunstens viktigste oppgave er å lære oss å leke.

– Målet har vært å skape en avdeling hvor barn kan få være barn og ha det gøy, uten en sterk pedagogisk innfallsvinkel. Vi har vært interessert i å ikke styre barna for mye, men heller legge frem muligheter for dem. Barn skiller jo ikke på kunst og lek, og det har vært et poeng å bryte ned dette skillet, sier Karl Segrov Mortensen, kurator ved Sørlandets Kunstmuseum.

Det siste året har de hatt stor suksess med å få flere familiebesøk til museet.

– Vi har også ønsket å imøtekomme småbarnsfamilier ved å lage et sted hvor de kan føle seg trygge på at barna deres er velkommen uten å tenke på at de kan forstyrre eller ødelegge noe. Det er alltid et ønske at barna skal ha gode assosiasjoner knyttet til kunst som de også senere i livet kan oppleve som verdifullt, sier Segrov Mortensen.

Men ikke røre

Kristine Kolloen Nilsen mener at Barnas kunstmuseum kan forstås ut ifra et opplevelsesbasert læringssyn, formet av at målgruppen er fra 0 til 12 år. Ved Kunstlab hos KODE i Bergen, Norges første kunstmuseum tilrettelagt for barn og unge, og ved Børn og unge Enheden ved Statens Museum for Kunst i København, hvor målgruppen er barn i skolealder, er tilnærmingen på den annen side mer pedagogisk.

På sin ferd gjennom de tre rommene i Kristiansand, støter barna på kunstverkene på en måte som i følge masteroppgaven først og fremst avstedkommer spredte kommentarer av typen «Se på den!»

– Slik jeg har observert det har kunsten funksjon som korte bemerkninger, før barna igjen går tilbake til leken, primært generert av de arkitektoniske elementene og leketøyene som er lagt inn. Spørsmålet er om barn i det hele tatt er interessert i å møte kunst. Jeg opplever det som frustrerende at alle verkene i avdelingen, bortsett fra Tori Wrånes’ skulptur Fantasihjelmen, er glasset inn eller plassert i en uoppnåelig høyde. Det er forståelig av bevaringsmessige grunner, men det forhindrer at barna får en mer taktil og kroppslig opplevelse av kunsten, som er en naturlig tilbøyelighet for dem. Slik blir verkene først og fremst objekter som barna har en kunstig avstand til, mener Kolloen Nilsen, som også stiller spørsmålstegn ved om det er korrekt å si at Barnas kunstmuseum er laget på «barnas premisser.»

– Jeg tror det er mer presist å si at den er laget på lekens premisser. I møtet med kunsten er kurateringen definert utifra de voksnes perspektiv. Når det er sagt opplever jeg at Sørlandets Kunstmuseum imøtekommer barnas premisser i større grad enn hva KODE og Statens Museum for Kunst gjør. Konsekvensen er at kunsten kommer i bakgrunn for leken. Men slik avdelingen fremstår i dag kan den fort bli statisk. Jeg tror at en tydeligere link mellom verk og verksteder kunne tilgjengeliggjort kunsten mer for barna, og skapt en forbindelse til deres eget skapende arbeid slik at opplevelsen hadde blitt mer helhetlig, sier hun.

Nye verk for barn

Ved Sørlandets Kunstmuseum betrakter de ansatte avdelingen som et rom for kontinuerlig utforskning, og i løpet av sommeren er et av rommene gjort mer egnet til roligere formidlingsaktiviteter eller lesestunder med foreldrene.

Kurator Segrov Mortensen sier at museet nå også vurderer muligheten for i større grad å bruke leketøy som pekere med tydeligere forbindelse til kunstverkene.

– Vi må prøve og feile underveis, men jeg tror ikke det er mulig å nå det stadiet hvor en slik avdeling fungerer fullt og helt på barnas premisser. Det vil alltid være en grad av voksenstyring. Det sentrale for oss er å tilby barna muligheter, uten for streng regi. Det er vanskelig å si hvorvidt barna har en estetisk opplevelse. Det kommer helt an på den enkelte. Noen opplever at det først og fremst er gøy, mens andre får med seg kunsten. Men mulighet for berøring av kunsten mangler slik som kunstverkene er plassert i dag, og vi forsøker nå å bygge nye broer mellom bevaringsaspektet og barnas behov slik at det ikke blir en avdeling hvor man bare plasserer kunstverk fra samlingen, sier Segrov Mortensen.

Nylig mottok Barnas kunstmuseum midler fra Kulturrådet til å engasjere kunstnere som skal skape verk spesielt for barna. Avdelingen vil også videreutvikle aktiviteter i skjæringspunktet mellom visuell kunst og drama/performance, i samarbeid med universitetslektor Anne-Mette Liene ved Universitetet i Agder.

– Det performative tilfører avdeling et viktig perspektiv, og live-elementet berører hvordan barna tester ut ting fysisk. Det å kunne forene kompetanse fra ulike kunstmiljøer er verdifullt. Verksteder er også en måte å aktivisere avdelingen på som vi større grad vil benytte oss av. Det har hele tiden vært planen og betyr på ingen måte at vi går bort ifra grunnideen, sier Segrov Mortensen.