«På omveien hjem» har potensial til å strekke seg langt ut over målgruppen

– Er det ledig her?

-Ja, det er det.

-Kan jeg få sitte sammen med deg?

-Ja, selvfølgelig.

Vil du jeg skal legge sekken din opp på hylla?

Så enkelt og så raskt kan verden med ett forandres: To fremmede på vei til Lillehammer med tog kommer i snakk med hverandre og blir sittende i samme togkupé. Den ene er Vinde, et barn som reiser alene til Lillehammer. Den andre er Britt, en voksen dame som skal flytte dit.

Som meldinger

Slik tittelen antyder, tar debutant Vilde Kamfjord utgangspunkt i et klassisk litterært motiv i sin første barnebok På omveien hjem, nemlig reisen. Togreisen utgjør rammen handlingen utspiller seg innenfor i løpet av den litt over 90 sider lange boken. Også sjangervalget er tradisjonelt, men kanskje ikke fullt så vanlig til å være en roman for barn mellom 9 og 13 – teksten består kun av ren dialog.

Replikkene til Vinde og Britt er gjengitt i gul- og blåfargede bokser. Boksene hjelper leseren å skille de to stemmene fra hverandre og gir ganske umiddelbart klare assosiasjoner til vår tids SMS- og Messenger-meldinger. Teksten er utvilsomt det bærende elementet, men underveis dukker også stemningsfulle illustrasjoner av Rune Markhus opp, både rett ved siden av tekstboksene og noen ganger over hele boksider.

Virkelighetsnær og fortrolig samtale

Samtaleformen i romanen fungerer godt. Det første som slår meg med dialogen mellom Britt og Vinde er at den er virkelighetsnær. Boktittelen På omveien hjem kan ses som et bilde på hvordan samtalen mellom de to forløper – ikke bare er praten full av digresjoner og pauser slik vanlige samtaler ofte er i det virkelige liv, men temaene glir sømløst over fra det hverdagslige og trivielle til store og alvorlige spørsmål og tilbake igjen.

Det uanstrengte og muntlige språket Kamfjord legger i hovedpersonenes munn, gir en leseopplevelse som på mange måter minner om hvordan det er å sitte på bussen eller toget og lytte til ukjente som utveksler ord seg imellom – man blir med én gang nysgjerrig på hvem disse menneskene er og hvor de skal.

Dialogen mellom Britt og Vinde blir gradvis mer personlig, fortrolig og direkte. Teksten starter med forsiktig snakk om Cherrox-sko, om hva de heter og om å reise alene. Fra begynnelsen er det likevel tydelig at Vinde er en bestemt, ung og snakkesalig jente med et eget blikk på verden. Ganske raskt har hun nevnt sentrale personer i livet sitt – mamma, pappa, bestevennen Ronald, lillesøsteren Ylva og bestemoren Linde. Vinde forteller om da hun gikk i bunad første skoledag og om hvordan hun fikk det uvanlige navnet sitt.

Kamfjord har lykkes med å skape en fin tvetydighet i teksten her, ettersom Vinde ofte gjerne overdriver eller forteller ting som virker å befinne seg et sted på grensen mellom sannhet og løgn, slik barn gjerne gjør. Britt fremstår derimot som en mer anonym og mindre sentral person enn Vinde. Til tross for at hun forteller om sin første forelskelse, forlovelsen med Fredrik og den gangen hun smurte rompekrem på brorens tannbørste, er hun fremfor alt en aktiv lytter som responderer genuint på det Vinde forteller, slik at handlingen drives fremover.

Utvidet fortolkningsrom

Spesielt de mange episodene Vinde gjenforteller har en dobbelthet i seg som åpner et vidt fortolkningsrom for leseren. Kamfjord skriver overbevisende fra barneperspektiv. Mellom skildringer av dagligdagse hendelser dukker det opp mørkere ting. Selv om det er morsomt når Vinde snakker om hvordan hun skadet søsteren Ylva da hun «brakk armen hennes i postkassa ved butikken mens mamma og de var inne og handla. Eller. Den brakk seg selv, men det var jeg som løfta henne», er det hele tiden et veldig alvor i romanens undertekst.

Kamfjord klarer stort sett å veksle fint mellom alvor og humor. Det skyldes særlig at det direkte og konkrete språket formidler vanskelige situasjoner med en befriende letthet som står i kontrast til og forsterker det ladede, nesten traumatiske innholdet. Når Vindes mormor kjører ut i grøften med Vinde i baksetet og moren hennes blir rasende, gjengir Vinde opptrinnet slik: «Og mamma ble så sint på mormor at hun ropte. Hun slo til og med. Mamma slo mormor. Dælja løs! Og mamma er mye sterkere enn hun ser ut. Men mormor bare klemte henne tilbake. Med hele kroppen, liksom».

Likheter med scenedramatikk

Romanens overordnede tematikk er store og dystre tema som død, sorg, skyldfølelse og fraværende omsorgspersoner. Vinde bærer på en stor hemmelighet som først avsløres et godt stykke ut i teksten.

Kamfjord bygger kontinuerlig opp til vendepunktet gjennom små frempek i dialogen. Bruken av en slik retrospektiv fortellerteknikk illustrerer hvor krevende skriveteknisk det er å gi akkurat nok informasjon til rett tid. Resultatet er at flere partier i romanteksten fremstår i overkant oppkonstruerte. Til tross for den troverdige tonen mellom personene, synes jeg det virker påtatt at Britt ikke spør og graver mer allerede fra starten av. Som når Vinde sier ting som at hun med ett skjønner hvorfor moren reiste til New York for å holde hodet kaldt. Eller når hun konstaterer at det var bra at hun og bestemoren krasjet i hekken «ellers hadde vi jo kommet for sent til begravelsen».

Teksten har mye til felles med scenedramatikk. Men spenningsoppbygningen er slakkere samtidig som bokformatet gir andre muligheter enn en iscenesettelse. I lys av det savner jeg å få vite mer, blant annet om lillesøsteren og forholdet mellom henne og Vinde, men Kamfjord vil så mye at hun ikke riktig tar seg tid til å utbrodere episodene som handler om de to. Dermed forblir lillesøsteren en litt perifer og utydelig skikkelse. Foruten oppmerksomheten som rettes mot den fraværende moren, er tapet av lillesøsteren en kjerne i teksten. Dette kunne fått mer tyngde om Kamfjord hadde gått nærere og dypere inn i dette forholdet.

Anmeldelsen fortsetter under annonsene.

Stemningsforsterkende illustrasjoner

Rune Markhus’ illustrasjoner fungerer som effektive stemningsforsterkere – de gir ekstra liv til fortellingen og intensiverer det underliggende alvoret i teksten. Bildene har få detaljer, og fargetonene er duse. Gjennomgående er illustrasjonene dominert av én fargetone, gjerne blått, men andre ganger rosa og gult. En tegning av snø som daler ned ved et gatekryss med høye bygninger i bakgrunnen og konturene av en kvinneskikkelse i et fjernt vindu akkompagnerer samtalen om Britts ungdomsforelskelse Fredrik. Samtidig antydes samtalens neste tema, nemlig Vindes mor sin reise til New York. På denne måten står tekst og bilde i kontrast til hverandre og bildet forteller en egen historie.

Togturen Vinde og Britt er på markeres ikke bare gjennom bilder fra togkupeen de sitter i, men også gjennom et oversiktsbilde av Oslo, som er det første man møter når man åpner boken. Et tilsvarende oversiktsbilde av Lillehammer avslutter fortellingen. Grepet fungerer godt. De små tegningene av tog og sporadiske togskinner i bokens marg er også konseptuelt stilige, men kanskje litt overflødige. Samlet sett tilfører Markhus’ illustrasjoner likevel flere lag til teksten og fremhever tematikken.

På sitt beste er Kamfjord en forfatter som evner å skrive frem et engasjerende univers med bilder som fester seg på netthinnen og blir værende. Åpenheten i dialogen mellom Britt og Vinde og de forskjellige nivåene i samtalen gjør at teksten har potensial til å strekke seg langt ut over målgruppen.