På pedagogenes hjemmebane

Den 11. og 12. november arrangerte Nasjonalt senter for kunst og kultur i opplæringen konferansen SamBa i Kristiansand. Navnet spiller på «samhandling» og «barn», men skal selvfølgelig også gi musikalske assosiasjoner. Rundt 140 deltakere fra barnehage, grunnskole, kulturskole, universiteter og høyskoler og Den kulturelle skolesekken (DKS) var på plass for å slå et felles slag for samhandling innenfor kunst og kultur i opplæringen.

Nasjonalt senter for kunst og kultur i opplæringen har vært i drift siden 2007. Senteret har mange ganger fått kritikk for å være lite faglig interessant, og har også vært lite til stede i den offentlige debatten. Desto mer gledelig var det å oppdage at senteret fungerer på et nivå som ikke nødvendigvis er så synlig i det offentlige rom. På SamBa-konferansen fant jeg et levende miljø av pedagoger. Senteret drifter ulike nettverk for ulike skoleslag som samles jevnlig for å utveksle erfaringer. En ressursbase der lærere kan dele sine undervisningsopplegg er også en viktig del av nettsidene til senteret. Engasjementet var stort, og jeg hørte folk snakke om at de snart ville treffes igjen.

Uklar samhandling

Den første dagen kom det en rekke innlegg fra scenen. Senterleder Kirsti Saxi presenterte Nasjonalt senter for kunst og kultur i opplæringen og den såkalte Bodøpiloten. Piloten har pågått siden 2012 og har vært et samarbeid mellom Bodø kommune, Nordland fylkeskommune, Nasjonalt senter for kunst og kultur i opplæringen og Universitetet i Nordland, og tanken er at den skal ha nasjonal overføringsverdi. Kulturskolerektor i Tolga, Berit Konstad Graftås, fortalte om vellykket samarbeid mellom barnehage, grunnskole og kulturskole i en liten kommune, og Bjørg Askeland fra Veslefrikk barnehage i Kristiansand ga et levende bilde av arbeid med kunst og kultur i språkstimulerings- og inkluderingsøyemed gjennom langvarig arbeid med «Dyrene i Hakkebakkeskogen». Første økt ble til dels litt for generell og lite håndfast. Jeg hørte folk snakke om at de gjerne skulle fått vite mer nøyaktig hvordan samarbeidsmodellene var skrudd sammen, og en del fortonte seg som gammelt nytt.

Enestående kunstinnslag

Etter lunsj kom Nina Gran fra Helsingfors kultursentral med et innlegg om tverrsektorielt samarbeid. Jan Erik Sørenstuen, kunstner og førstelektor i visuelle kunstfag ved Universitetet i Agder, viste visuelle arbeider barn og unge hadde gjort med og i naturen. Etter en kort presentasjon av trafo.no og Cultiva ekspress ble dagen rundet av med Anna Berthelsens presentasjon av prosjektet Slow Bridge. Med henne som leder hadde 5000 barn og unge i Kristiansand fått dekorere hver sin speilflis med utgangspunkt i temaet «Min drøm». Flisene ble seinere satt sammen til et kunstverk under en bro der folk går og båter kjører.

Anna Berthelsens bidrag var faktisk det eneste den første dagen som framstod som et helt kunstfaglig initiativ knyttet til samtidskunsten. Prosjektet hadde hele tida hatt et klart kunstnerisk mål som bidragene til barna skulle være en del av. Og da Bertelsen guidet oss til den blåskimrete undergangen under brua og fortalte hvordan hun hadde satt sammen de 5000 flisene til ett verk, var det ikke tvil om at det var et kunstverk det var. Jeg skulle ønske konferansen hadde hatt flere sånne innslag.

Hva med de store spørsmålene?

For den pedagogiske vinklingen var åpenbar. Mye av innholdet på konferansen var knyttet til kunst som pedagogisk verktøy. Bodøpiloten har for eksempel en klar intensjon om å øke barn og unges motivasjon og interesse for læring gjennom kreativitet og estetiske prosesser.

Dette bør vel ikke være overraskende at en konferanse om «kunst og kultur i opplæringen» har fokus på læring. Men «kunst og kultur» kan likevel bety mye forskjellig. Etter nesten 15 år med DKS kommer man stadig tilbake til at kunstnere og pedagoger sitter på hver sine planeter, dette kom til uttrykk senest i Periskops intervju med skolesekk-leder Vera Micaelsen i november. Det er flott at Nasjonalt senter for kunst og kultur i opplæringen sørger for erfaringsutveksling. Men kunne det vært gjort noen grep for å høyne refleksjonen og utvikle kompetansen rundt de store spørsmålene? Hva med en paneldebatt der folk fra forskjellige ståsteder kunne få diskutere forskjellige sider av samme sak?

Perler for svin?

Den andre konferansedagen startet med Anne Bamfords foredrag om kunstfagenes rolle i framtidens skole-Norge. Bamford hadde lestLudvigsen-utvalgets rapport «Fremtidens skole – fornyelse av fag og kompetanser» grundig, og var optimistisk med tanke på framtiden. Vel og merke hvis man klarer å sette planene i Ludvigsen-rapporten ut i livet, og det ansvaret overlot hun til hver og en.

– Ikke vent på politikerne, og ikke se dere tilbake, sa Bamford.

– Grip sjansen dere har fått med Ludvigsen-rapporten, og gå ut og gjør en forskjell!

Etter Bamfords foredrag gikk deltakerne i parallelle workshops. Her kunne man velge alt fra kreativ skriving til samspill og komponering, musikalsk samspill med Ipad og å lage en forestilling med utgangspunkt i et bilde. Linda Jolly og Edvin Østergaard viste hvordan biologifaget kan gjøres kunstnerisk ved å bruke tegning og visuelle uttrykk. «Kunstner i barnehagen» er ett av senterets egne prosjekter, og i «Kunstner i barnehagen – lek med lyd» presenterte jazzmusikeren Tollef Østvang, en pedagogisk leder og en høyskolelektor fra Dronning Mauds Minne Høgskole musikalsk kommunikasjon med ett- og toåringer.

Det var interessant å få innblikk i hvordan perkusjonisten snakket med de små barna gjennom musikken, og det er flott at man vil gi barna det beste. Men likevel satt man igjen med en følelse av at dette måtte være å kaste perler for svin. Hva tilførte den høyt utdannede jazzmusikeren som førskolelærere med litt musikkbakgrunn ikke kunne gjort? Kanskje var utbyttet aller størst for ham, som etter det han selv sa lærte enda mer om å være fullt og helt tilstede i øyeblikket?

Hvilken kunst og kultur er det snakk om?

Det er alltid interessant å være med på konferanser som dette. Men i etterkant sitter man likevel igjen med en følelse av å bare ha fått berørt en del av tematikken. Hvor ble det av resten av kunsten, den som ikke primært skal ha et pedagogisk formål? Den kunsten som skal representere noe annet? Er ikke den en del av kunst og kultur i opplæringen? Det blir så tydelig at pedagogene og kunstnerne fremdeles har sine adskilte hjemmebaner, og at SamBa er pedagogenes.

Samhandlingtanken er utvilsomt viktig. Først og fremst for at utbyttet for barn og unge skal bli best mulig ved at forskjellige typer fagfolk tilfører det beste fra sine felt. Men det holder ikke å samarbeide om organisering og kompetanseutveksling hvis man ikke diskuterer hva innholdet i kunsten og kulturen skal være. Og det blir enda viktigere nå som DKS skal ha en tydeligere pedagogisk tilnærming.