Pedagogikk og orkestermusikk

Denne saken sampubliseres med Scenekunst.no

Hvordan kan man best formidle og tilgjengeliggjøre orkestermusikk for barn? Hvordan åpne veien inn i noe som er stort, abstrakt, krever en innsats og er i sterk kontrast til det lettfordøyelige dopaminkjøret som preger veldig mye av barnekulturen?

Det spørsmålet har dukket opp hos meg igjen og igjen denne våren, gjennom min vesle «barnekritikkturné», der jeg har sett nærmere på programmet for barn ved Oslo-filharmonien (OFO), Trondheim Symfoniorkester og Opera (TSO) og Kristiansand Symfoniorkester (KSO). Problemstillingen opptar meg i utgangspunktet, men gjennom de ulike arrangementene ble det også tydelig for meg at dette er spørsmål orkestrene har stilt seg selv.

Både TSO og OFO sine konserter inngikk i et større arrangement – en åpen dag der barn og familier får komme tett på orkesteret utenfor konsertsalen, mens KSO hadde en enkeltstående konsert. Alle arrangementene bar preg av grundig – og i stor grad vellykket – målgruppetekning.

Velprøvd opplegg

OFOs «Familiedag» følger fremdeles den samme gode oppskriften som da jeg skrev om den i 2023: Blide, imøtekommende og godt synlige vakter guider publikum mellom ulike stasjoner over hele Oslo Konserthus. Barna kommer tett på både instrumenter og orkestermusikere; de kan blant annet dirigere strykekvartett, pille på en demontert fiolin og «komponere» ved å plassere sorte magneter på en tavle med notelinjer – og få dem bladspilt av to musikere etterpå. De kan leke seg med et piano uten vegger så man kan se hamrene slå på strengene mens man spiller, og de kan få prøve å spille ordentlige strykeinstrumenter selv. Hele orkesteret er i sving, terskelen er lav og den pedagogiske innsatsen høy.

TSOs «Åpen dag» er organisert over samme lest. Vaktene er like synlige og blide, og mange av postene er sammenlignbare med OFO sine, som dirigering, komposisjon og instrumentprøving. Begge steder er det stor interesse og litt kø overalt, men kapasiteten er god, så køene er langt fra endeløse. Musikerne tar seg god tid til hver, under instrumentprøvingen får barna grundig instruksjon, og de får prøve å spille på ordentlig.

Hos TSO har de også løst det åpenbare problemet med å la mange barn spille på samme blåseinstrument – godt synlige kopper med desinfeksjon til å dyppe munnstykkene imellom hver. Alle instrumentstasjonene står tett i tett langs samme trange passasje, og all utprøvingen foregår samtidig, så det er nok ikke alltid bare lett å høre «lærerens» instruksjoner eller hva man selv spiller når luften er full av felegnikking, hornblåsing og klarinettklang. Det hadde nok vært lurt å spre denne aktiviteten utover et større område, men det virket ikke som om det la noen demper på iveren.

Fremføring med nærkontakt

Jeg så i det hele tatt lite forbedringspotensial noen av stedene, men jammen greier TSO å toppe OFO på ett punkt: TSO tilbyr også en rekke minikonserter på fem–ti minutter for ulike instrumentgrupper, som går om igjen og om igjen gjennom dagen. Det skal sies at Olavshallen er spesielt godt egent til formålet, siden det er et flerbruks kulturhus med mange egnede mindre og større rom der man kan lukke dørene og lage lyd uten at det høres i hele huset.

I Oslo Konserthus foregår arrangementet i de store, åpne publikumsområdene, der det ikke engang er vegger mellom etasjene, noe som vanskeliggjør å ha mange små konserter samtidig.

I disse små konsertene slippes publikum inn i små puljer på fem-ti personer. De får nærkontakt med både strykekvartett, blåsekvintett, Trondheim vokalensemble og TSOs barnekor, og vi blir introdusert for ett og ett instrument og lyden det lager. Alle konsertene kombinerer løs snipp med stram fremføring, og de treffer godt på både repertoar og lengde – det siste med unntak av Trondheim Vokalensemble, som godt kunne hatt med et nummer eller to til uten at noen hadde blitt lei. Flere av konsertene kombinerer korte stykker eller utdrag fra det klassiske kjernerepertoaret med arrangementer av barnesanger og populærmusikk. Trondheim vokalensemble fremfører for eksempel Trond-Viggo Torgersens «Det var en gang en … og en …».

På tross av noen forskjeller tror jeg begge versjonene av konseptet «åpen dag» fungerer helt glimrende som en introduksjon til orkesteret; døren er vidåpen for alle uansett forkunnskaper, samtidig som publikum av alle størrelser tas på det største alvor.

Visuelle krykker

Det er tydelig at samme entusiasme og tankegang ligger bak orkestrenes konserter. Men det er ikke opplagt at en forklarende og pedagogisk tilnærming fungerer like bra i konsertformat. Her virker det som at orkestrenes iver etter å gjøre musikken tilgjengelig for barn noen ganger går for langt i å forklare eller legge til hjelpemidler.

På KSOs barnekonsert stod Ferdinand – for forteller og solo fiolin av Alan Ridout og Sergej Prokofjevs Peter og ulven (1891–1953) på programmet. Historien om den bedagelig anlagte oksen Ferdinand, som helst bare vil sitte under et korketre og lukte på blomstene, er sikkert mest kjent for de fleste i tegnefilmformat; The Story of Ferdinand ble skrevet av Munro Leaf i 1936, og Disney-filmen fra 1938 er med tiden blitt fast inventar i Donald Ducks julekavalkade.

Ridouts Ferdinand er fra 1971. Den ble spilt og fortalt av Kjell Åge Stoveland (bratsj) og Andrea Christiane Berglihn (fiolin), arrangert for fiolin og bratsj av Stoveland selv, og det gjorde de på forbilledlig vis. I tillegg hadde barn fra KNUDEN kulturskole, som ligger vegg i vegg med Kilden konserthus, laget tegninger som skulle illustrere handlingen, og som ble projisert på et lerret bakerst på scenen.

Selv om barns egen medvirkning og samarbeid med kulturskolen åpenbart er god kulturformidling, og tegningene var flotte i seg selv, fungerte ikke dette så godt rent kunstnerisk. Tegningene så ut til å være laget med en form for dataanimasjon, og mange av dem var litt tegneserieaktige og noen direkte inspirert av Disney-filmen. Dermed fikk fortellingen en helt bokstavelig visuell manifestasjon, som tok opp kampen om oppmerksomheten med Ridouts poetisk-dissonante harmonikk.

Peter og ulven i skvis

KSO og TSO hadde begge Sergej Prokofjevs Peter og ulven (1936) på programmet. Verket er både en musikalsk fortelling og en pedagogisk introduksjon til orkesteret, der hver rollefigur har et tema spilt av ulike instrumenter: Peter (strykere) leker med Fuglen (fløyte), Anda (obo), Katten (klarinett) ute på enga, men han blir geleidet inn i hagen av Bestefar (fagott) som sier han må holde seg innenfor hageporten i tilfelle det kommer en ulv. Så fort Peter er trygt innenfor, kommer det jammen en ulv (horn). Men Peter er ikke redd, og han greier å fange den.

Det er både fullt forståelig og litt rart at Peter og ulven har holdt stand i alle år som et foretrukkent «lærestykke» når barn skal introduseres for orkestermusikk. På den ene siden er det helt logisk – musikken er fengende og iørefallende, eventyret er spennende og helten er et barn, og det er godt egnet til å gjøre barna kjent med orkesterets instrumenter.

Samtidig har det noen utfordringer; jeg har faktisk til gode å oppleve en ordentlig vellykket versjon. Problemet er at teksten legger opp til et ganske bokstavelig forhold til musikken, der de ulike instrumentene eller instrumentgruppene på forhånd presenteres enkeltvis. Ofte formuleres dette som om instrumentene «er» de ulike rollefigurene. Det er vanlig å gjøre en del ut av denne rollefordelingen: Både hos TSO og KSO hadde musikerne hodeplagg eller enkle markeringer av rollen på seg. Jeg tror det skaper en forventning om at musikken skal være enda mer lydmalende og konkret enn den faktisk er. For over ganske lange strekk er lytteren overlatt til seg selv, uten tekstforklaring eller solistiske passasjer. Og de aktuelle instrumentene spiller sjelden helt solo, så det er ikke alltid helt lett å skjelne dem fra de andre.

For at det skal fungere, tror jeg instrumentene som «spiller dyr» bør fremheves på den ene eller andre måten, for eksempel enten ved adskilt plassering eller bevegelse når de spiller, og vekslingen mellom tekst og musikk bør være stram, ganske teatral og fortellende.

25 minutter er nok

Det var ingenting å si på fortellerstilen hos KSO, der Stoveland og Berglihn fortsatt var fortellere, mens de også spilte Peters stryketema. Med seg hadde de bare en blåsekvintett bestående av instrumentene som representerer de ulike rollene.

Derimot var det et par ytre omstendigheter som gjorde at de ikke helt klarte å fenge salen (i hvert fall etter den voksende uroen å dømme): For det første ble det et lite antiklimaks når Peter og ulven fulgte rett etter Ferdinand, uten bilder – bortsett fra et introduksjonsbilde av hytta til Peter og bestefaren. Det skapte en unødvendig følelse av at det mangler visuelle virkemidler, i et format der tekst og musikk egentlig er alt som skal til.

For det andre hadde KSO gjort den feilen jeg har opplevd med Peter og Ulven før; noen har tilsynelatende tenkt at det er for kort, og kombinerer det med noe annet – uten pause. 25 minutter med Peter og ulven egentlig er mer enn nok å henge med på for den målgruppen det gjerne settes opp for, og ti av de minuttene med oppmerksomhet var allerede brukt på Ferdinand.

Uheldig underliggjøring

Hos TSO ble verkets fremført med et lite orkester. Teksten ble lest og fortalt av skuespiller Ingrid Bergstrøm. Her var ingen visuelle hjelpemidler, bortsett fra musikernes rolleadekvate hodeplagg, men isteden fikk teksten og forklaringene for stor plass. Bergstrøm la an en hverdagslig og uhøytidelig tone og var mer konferansier enn en integrert fortellerfigur. Hun presenterte orkesteret liksom utenfra, som om det var litt underforstått at dette er noe «folk flest» ikke har et forhold til.

Selvsagt er det helt fint, til og med nødvendig, å fortelle om orkesteret på en måte som ikke forutsetter forkunnskaper, men denne underliggjøringen er noe litt annet, den skaper en distanse det er vanskelig å komme helt forbi. I tillegg var hun ofte plassert midt foran orkesteret, og trakk med det fokuset vekk fra den upåklagelig fremførte musikken, og over på teksten.

Fantasidyrenes karneval

Oslo-filharmonien hadde to ulike konserter som gikk parallelt gjennom sin «Familedag»: for barn fra fire år og opp var det Camille Saint-Saëns’ Dyrenes karneval, mens barn under fire fikk en spesialtilpasset potpurri av kjente småstykker. Jeg hadde med et barn på snart fem og gikk derfor på den førstnevnte.

Dyrenes karneval er ikke et «lærestykke» på samme måte som Peter og Ulven; det er skrevet for voksne, og visstnok bare på tull. 14 satser skal forestille ett dyr hver, og musikken er gjennom et stort spekter av uttrykk, fra den mest kjente, grasiøse «Svanen» for cello og klaver til den tunge og trege kontrabass-elefanten og kvitrende fløytefugler. Oslo-filharmonien hadde lagt til betydelige sceniske elementer, og konserten var kreditert med både regissør, scenograf og lysdesigner. Orkesteret var snudd 180 grader, og publikum satt på kortribunene. Langs den bakre scenekanten hang lange glinsende strimler tett i tett fra taket.

Regissør Torunn Tusj var selv konferansier, og hun fortalte litt om Saint-Saëns, om komposisjonsprosessen og om hvilke dyr vi kom til å få høre. Tusj sa også en del om hvordan man kunne lytte til musikken, hva man kunne lytte etter, og at det ikke var sikkert man hørte akkurat de dyrene Saint-Saëns hadde sett for seg; kanskje hørte man noe helt annet, et fantasidyr, for eksempel?

Da orkesteret begynte å spille, kom det etter hvert en pastellfarget haug med chiffon-aktig stoff langsomt snikende. Det viste seg snart at haugen inneholdt mennesker kledt i hvitt fra topp til tå, og de beveget seg rundt på scenen underveis, og ut og inn av ulike stoffhauger. Det så spektakulært ut, og det var spesielt effektivt at orkesteret beveget på seg; mellom satsene byttet orkesteret ofte plasser, slik at de solistisk eksponerte instrumentene havnet i forgrunnen.

Ord og bilder på kollisjonskurs

Jeg tror både de sceniske elementene og noen verbale veier inn i musikken kan være nyttige, men her var det som om de to tilnærmingene slo hverandre i hodet. Det er mulig ikke alle er like bokstavelig anlagte som mitt medbragte barn, men i og med at introduksjonen fortalte at vi skulle få høre musikk som illuderte ulike dyr satte barnet i gang med å forsøke å uteske hva slags dyr disse uformelige vesenene skulle forestille, og musikken havnet helt i bakgrunnen.

Jeg tror det hadde vært bedre om man valgte ett av to: Enten en kortere og mer konkret introduksjon som bare fortalte hvilket dyr satsen er ment å skulle illudere – uten buktende stoffbiter, men gjerne med et orkester som bytter plasser underveis, som beskrevet over. De barna som ikke hører «riktig» dyr, får nok en masse andre assosiasjoner helt av seg selv og har det moro med det, selv om ingen har fortalt dem om den muligheten på forhånd. Alternativt kunne man si minst mulig og heller la musikken og de mystiske stoffvesenene tale for seg.

Anmeldelsen fortsetter under annonsene.

Sterke fremføringer i små doser

Orkestrene skal ha full honnør for å gjøre institusjonen vidåpen og tilgjengelig, og for å skreddersy konsertopplevelser for barn. Mitt inntrykk er imidlertid at denne typen konserter og konseptet «åpen dag» trenger litt ulike metodologiske tilnærminger; når det først er konsert, tåler musikken godt å stå mer på egne ben.

Jeg opplever at det som er avgjørende for at en konsert fenger, er knallsterke fremføringer av tilpasset repertoar – i små nok doser. Da henger barna med og vil komme tilbake. I det store og hele virker det som de tre orkestrene har skjønt dette, selv om musikkens innpakning noen ganger blir litt for instrumentell og teoretisk.