Peiler seg mot en elitistisk kunstoffentlighet

Det er noe kontraintuitivt med et formidlingsprosjekt som tar aktivisme i kunsten som utgangspunkt når det er barn og unge som er målgruppen. Men det er altså tilfellet med motoffentlighet.no, nettsiden for prosjektet MOToffentlighet, som avslutter Kunstløftet.

MOToffentlighet, som har mottatt fem millioner i støtte, kan skilte med store navn, en ambisiøs festival og mye annet. Filosofene Jacques Rancière og Chantal Mouffe står nemlig på talerlisten i juni når den to ukers festivalen sparkes i gang. Prosjektet er likevel allerede aktivert gjennom nettsiden motoffentlighet.no.

Les også: Til ungdommen fra de voksne

Tilfeldig eller planlagt?

Motoffentlighet.no iscenesetter en bloggaktig og litt uoversiktlig offentlighet med klar venstredreining. Det «aktivistiske preget» gjenspeiles i formuttrykket og trer frem som en visuell stil. Ikonet på hovedsiden trekker tankene ytterligere i retning venstre med sin blodrøde bakgrunn og dramatiske logo: En knyttet neve (som også er pupillen i et øye).

Det er verdt å spørre seg om hvem nettsiden egentlig henvender seg til. Den ikler seg en slags grasrottilhørighet gjennom det rudimentære grensesnittet, demonstrativt plassert langt unna de velpolerte og designede nettsidene kulturlivet ellers smykker seg med. Samtidig som dens språk og retorikk har en kompromissløst akademisk tone, men da vridd i retning kunstfeltets tidvis lemfeldige omgang med begreper og teori.

Den er også bygget opp rundt nevnte symbol – altså den knyttede neven – mens informasjonen som presenterer prosjektet er «gjemt» i liten tekst nederst på siden. Organiseringen av informasjonen er også, tilsynelatende, relativt tilfeldig. Eller kanskje det tilfeldige er svært planlagt? Det er ikke godt å si.

Elitistisk kunstoffentlighet

Samtalen foregår, som nevnt, på nettsidens randsoner, gjemt bort i «siste bloggpost» og som linker til tekster og videosnutter av kuratorteamet eller andre. Dette forutsetter at leseren, nærmest som en digital arkeolog, må grave i all tekstmassen for å finne det han leter etter. Informasjonsverdien av nettsiden er underordnet dens symbolske verdi, ser det ut til. Den forenklede og «aksjonistiske» designen står jo i stil med enkle blogger som har alt annet enn fem millioner kroner bak seg. Men setter man rent faktisk i gang med gravingen i motoffentlighet.no, vil det dukke opp gullkorn.

Ett eksempel er en bloggpost fra Martha Otte, festivalsjefen for Tromsø Internasjonale Filmfestival, som linker til Laura Poiras kortfilm O’Say Can You See (2011). Filmen viser ansiktene til tilskuere som betrakter åstedet for terrorangrepene i New York, og er en vakker liten film som med en tragisk kjerne åpner for en bred erfaring av tilskuerskap.

Men spørsmålet om hva forbindelsen mellom aktivismen og unge er, blir hengende i lufta i dette hovedgrepet. Det blir mer og mer tydelig etter hvert som jeg leser nettsiden motoffentlighet.no at det i liten grad dreier seg om barn og unge, men at den heller peiler seg mot en elitistisk kunstoffentlighet med voksne deltagere.

Det er dialogen mellom voksne det handler om

Den nylig startede brevsamtalen mellom Cecilia Sjöholm og Alan Read, for eksempel, er lesverdig. Men at samtalen inngår i et prosjekt som dreier seg om barn og unge, er det lite som tyder på. Det er dialogen mellom voksne det handler her, noe som også bekreftes av prosjektlederen som eksplisitt opphever målgruppen i en uttalelse på nettsiden: «Opphevelse av aldersgruppene mener jeg ikke er norm i seg selv. I denne kunstmønstringen opphever jeg aldersgrupper som styringsverktøy for å utprøve og utforske politikken i estetikken: som en søking etter kritisk kunst – kunstens mikropolitikk basert på utveksling og forskyvning mellom kunstverdenen og ikke-kunst.».

Skal man være kritisk til fundamentet for det man gjør, bør det være tydelig, ja åpenbart, hva denne kritiske holdningen består i. Skal vi dømme etter overnevnte uttalelse er det derimot langt fra klart hva Ulfeng mener. At opphevelse av aldersgrupper er en slags kritikk av de mer konvensjonelle, pedagogiske, formidlingsprosjektene for barn og unge skulle være klart nok som delmål, men hva det skal lede til – i form av «kunstens mikropolitikk» – er ikke så lett å forstå seg på.

Teori og degging for kunstetablissementet

Når prosjektet, på den ene siden, er fundert i en undersøkelse av barn og unge som kunstaktivister, mens det på den andre ekskluderer dem som målgruppe, havner vi jo uansett i en paradoksal situasjon. Nettsidens «forestilling» dreier seg jo også om samtaler mellom voksne, med barn og unge som et slags krydder, mer enn et hovedtema. Situasjonen forverres gjennom en til tider akutt sjargongtung formuleringsevne fra Gry Ulfeng. Her uttaler hun seg om prosjektet, med henvisninger til Jacques Rancière og Chantal Mouffe:

«Kunstmønstringen er agonisme i den forstand at motsatt overbevisning i kunst, religion eller politikk, ikke blir venn-fiende relasjon, men eksister sammen i kontekst av konflikter uten at dissensus elimineres. For politikkens del mener Chantal Mouffe at dissensus er en nødvendighet for at agonisme skal kunne ta brodden av antagonismen. Overført til estetikken, tenker jeg, at det er opprettholdelse av det ubehagelige, tvetydige og sensibelt u-definerbare som er antagonismens «temmede» brodd.»

Det er med en viss frustrasjon jeg leser om dette prosjektet. For det lider under en overload av teori og degging for kunstetablissementet som grenser til det komiske. Det er grunn til å lure på om dette er en slags parodi på kunstsystemet og den sjargongen som vi kan se sirkulere der. Og om det er slik prosjektet er tenkt, er det kanskje også utformet med en subversiv brodd mot både pedagogikk, kunstsystemets sjargong og «hånden som gir» sin politikk, altså Kulturrådet?

I så tilfelle fremstår prosjektet som friskt, som en slags teoretisk satire, men samtidig uredelig siden det er så uangripelig presentert. Eller er det uten humor og parodisk snert? Er det rett og slett kunstfeltets tåketale som, til tider, kommer direkte til uttrykk her? Jeg vet ikke, siden nettsidens (foreløpige) forestilling fremstår som uklar uansett hvilken vinkel jeg ser den fra. Samtidig som jo tenkerne og tankene som det trekkes veksel på, unektelig er interessante i seg selv.

Kunstfeltet som mottager

Noe av kritikken Ulfeng kommer med er, så vidt jeg kan forstå, at det kan være kunstig å ha ferdigsnekrede programmer for hvordan kunst skal formidles til barn og unge. Denne påstanden er det verdt å undersøke nærmere og grundigere.

Men å tilskrive barn og unge en rolle som motoffentlige borgere, om det er det som blir forsøkt gjort, synes ikke akkurat å løse dette problemet, siden det nettopp er de voksne (Ulfeng og hennes medsammensvorne) som kommer til bordet med et ferdigsydd og sjargongtungt skjema for hva barn og unge skal se og oppleve.

Spørsmålet er om problematisering av målgruppen kommer noen vei, når det i realiteten kun er kunsteliten som vil føle seg bekvem i mottagerrollen for hvordan prosjektet presenteres.

Motoffentighet er høyst relevant

Likevel er det motoffentligheter som er hovedrammen – et begrep som er høyst relevant og, etter min mening, peker på noe som er mer eller mindre fraværende i kunstformidling til barn og unge.

Det er flere innganger til et slikt begrep, men Alexander Kluge og Oskar Negts banebrytende kritikk av Jürgen Habermas Borgerlig offentlighet (1963), gjennom verket Offentlighet og Erfaring (1973), står sentralt. Kluge og Negts hovedinnvending er at Habermas idealiserer et bestemt sosialt skikt på 1700-tallet i sitt begrep om offentlighet, siden det er mange grupper og individer som ikke var inkludert i hans «borgerlige offentlighet»: Kvinner, de uten eiendom, arbeidsløse og – ja – barn og unge.

Opp mot Habermas stiller duoen sitt begrep om proletær offentlighet, som har en helt annen agenda enn den borgerlige, og gjør dermed offentlighet til et klasseanliggende. Det er jo ikke det proletære det handler om her, men deres grep er et fint bilde på hva som er galt med forgjengerens formulering og hva som kan gjøres med det. Det handler jo om anerkjennelse og se de faktiske politiske motsetningene et begrep om offentlighet innebærer.

Noe av det interessante her er hvordan de avdekker kulturen som et felt med en tilsynelatende apolitisk karakter, fordi den er knyttet til private interesser blant de velhavende klasser – et faktum som ofte blir tildekket. For Negt og Kluge dreier det seg om å finne en offentlighetsform som ikke innretter seg etter kapitalinteressene og de høyere samfunnsklassers koder. Dette gjelder ikke bare varer, kjøp og salg, men hvordan man bruker hodet, følelser, ja, hvordan man lever og bruker språket.

På motoffentlighet.no finnes ikke noe slikt, om vi tenker oss at målet er å skape en motoffentlighet basert på barn og unges egen virkelighet. En slik offentlighet ville vel heller vært forankret i lek, og ikke den type elitespråk som Ulfeng utdoserer gjennom nettsiden. Spørsmålet om motoffentlighet og aktivisme synes derfor å være en del av en måte å snakke på som tilhører de «høyere» samfunnsklasser, som i denne sammenhengen er kunstmiljøet som kan snakke det språket Ulfeng og hennes medsammensvorne snakker.

Et institusjonelt smykke

Så hva skjer egentlig i denne «motoffentligheten»? Oppstår det «antagonistiske rom for dissensus»? Jeg vil heller si det slik: De erfaringene motoffentlighet.no forsøker å sette ord på handler mer om den kulturelle kapitalen man demonstrerer med å bruke språket på en bestemt måte, enn det dreier seg om reell kunstformidling. Ulfeng skriver: «I det perspektivet på å løfte frem estetikk til fordel for etikk er tilnærming til unge uten målekriterier nødvendig. For denne kunstmønstringen er den kritiske utforskningen en selvrefleksivitet slik at de unge kan møte sin radikalitet.».

Det er fint å si det på denne måten vil noen sikkert synes, men hvordan unge faktisk vil møte sin egen radikalitet etter denne oppskriften er høyst uklart. Nettsiden bærer preg av å fungere som et institusjonelt smykke, som nok kan høste anerkjennelse fra kunstpublikummet og andre kultur-profesjonelle, men som har lite annet enn skuldertrekk å hente fra den «motoffentligheten» Ulfeng og hennes kompanjonger etter sigende er så opptatt av.

Så hvorfor ikke eller investere pengene og oppmerksomheten i noe annet, noe som faktisk møtte de unge? Eventuelt spille med åpne kort og innrømme at prosjektet egentlig ikke dreier seg om kunstformidling til barn og unge, men om kontraoffentligheter for voksne i kunstfeltet? Altså, å spesifisere at tema for prosjektet er hvordan de voksne snakker om barn og unge i sine kunstprosjekter og ikke om kunst til barn og unge selv. Jeg tror tiden har kommet for å innse at kunstformidling for barn og unge ikke kan injiseres i barndommen og ungdommen gjennom slike opplegg som dette. Men, selvfølgelig, jeg kan ta feil, store deler av prosjektet ligger foran oss. Jeg håper virkelig det.

Periskop gjør oppmerksom på at Kjetil Røed var skribent for Kunstløftet-avisa, og satt i redaksjonen der. Han har ikke vært involvert i MOToffentlighet eller bevilgningen.