– Periskop blander begrepene i omtalen av «opplevelseskunst»

Jeg vil takke Kristina Ketola Bore for spørsmålene hun stiller i kommentaren «Når opplevelsen tar over». Hun diskuterer barn og unges møte med den opplevelsesbaserte kunsten, og spør om dette kan føre til et kunstfelt som lener seg mer mot produksjon uten refleksjon.

Jeg tror ikke det, men fordi tradisjonen for den opplevelsesbaserte kunsten er liten i Norge, blir det ekstra viktig at vi diskuterer hvordan vi møter ulike målgrupper i denne typen utstillinger. Samtidig mener jeg det er essensielt at vi også snakker om formidlingen av utstillingen, ikke bare markedsføringen av den. Det er to forskjellige ting.

Bore bruker eksempler fra reklame og markedsføring til å diskutere hvordan grep innen formidling virker på barn og unge. Jeg mener nyansene og relevansen forsvinner når vi blander ulike faglige begreper, kanskje uten å tenke igjennom hva de egentlig betyr.

Det er forskjell på markedsføring, kommunikasjon og formidling

Markedsføring, kommunikasjon og formidling i museene har riktignok det til felles at de alle er fagområder som setter publikum i sentrum. Samtidig er verktøyene og målene forskjellige. På en svært forenklet måte vil jeg si at mens vi med markedsføring kan ha kommersielle mål, har vi med formidling læring og innsikt som mål.

Begrepet formidling kan i seg selv være forvirrende ettersom det i dagligtale refererer til det å kommunisere, fortelle og overbringe, mens det innen norsk museumssammenheng refererer til en pedagogisk praksis. I tillegg mener jeg det er viktig å se hva som er markedsføring av kunst. For selv om museene bruker tradisjonelle markedsføringsverktøy, er det norske publikummet sjeldent stort nok til at vi kan snakke om å skape profitt. Det handler snarere om å sikre at kunsten har et publikum.

Samtidig kan vi se på formidling med et markedsblikk og motsatt. Formidling kan skape en større forståelse for kunst i samfunnet generelt, noe som på sikt også kan gi museet en større potensiell målgruppe. Motsatt kan vi si at dersom vi skal formidle kunst til noen, må vi ha et publikum i museet – noe som gjerne er oppgaven til markedsavdelingen.

Kommunikasjonens mål er de samme som de overordnede målene til museet, og kan både brukes som verktøy innen formidling og markedsføring.

Periskop blander kortene når markedsføring omtales som formidling

Det er unyansert å argumentere for at når markedsføringen av Kusama-utstillingen i 2016 oppfordrer publikum til å «dykke inn i utstillingen, la oss omslutte av hennes høyst visuelle kunstnerskap, gjerne instagramme et bilde (og tagge kunstinstitusjonen) før vi går videre», betyr dette at vi lar barnet dykke inn, uten at vi ber det om å reflektere.

Når en institusjon som Henie Onstad legger til rette for barn og unges møter med kunsten, gjør vi det ved hjelp av de verktøyene vi har innen formidling, ikke gjennom markedsføring og reklame. I henhold til norsk lov er det ikke lov å rette markedsføring mot barn. Barn er derfor aldri målgruppen til Henie Onstads kampanjer. Derimot har vi formidling, som skjer i møtet med utstillingen og kunsten, gjerne med aktiviteter i forkant og etterkant.

Både i de opplevelsesbaserte utstillingene og de mer tradisjonelle utstillingene er den guidede turen og det dialogbaserte møtet med en av institusjonens formidlere den viktigste døråpneren. Gjennom spørsmål, erfaring og refleksjon knyttet til opplevelsene i utstillingen, kan formidleren være med å styre samtale og refleksjon, i tillegg til å stille viktige spørsmål for å skape nye former for meningsdannelse.

Verkstedet er et verktøy for refleksjon

Når det gjelder utstillingen Carsten Höller: Henie Onstad Sanatorium, opplever vi at formidleren har en enda viktigere plass enn i en vanlig utstilling. For eksempel bruker Höller elementer fra lekeparker og fornøyelsesparker samtidig som han sier at hans utstillinger absolutt ikke er laget for barn. I dette motsetningsforholdet (barnets møte med et kunstverk som i utgangspunktet ikke er laget for et barn), blir formidlerens rolle essensiell.

I tillegg til å bruke formidlere, legger vi til rette for aktivitet og deltagelse. Under Kusama-utstillingen brukte vi ballett som verktøy til å formidle deler av utstillingen til ungdom, i tillegg til verksted-aktiviteter lagt opp for å skape refleksjon. Selv om vi i aller høyeste grad jobbet med opplevelsesbasert kunst, opplevde vi at det var riktig å jobbe med de tradisjonelle teknikkene i verkstedet.

Verkstedet er viktig for å skape et stopp i utstillingen. Ved å invitere barn og unge til selv å løse en oppgave over tid, skaper vi et rom for å bruke lengre tid til å reflektere over kunsten og den erfaringen kunsten gir.

For eksempel har vi introdusert en maleoppgave i forbindelse med Carsten Höllers utstilling. Etter å ha brukt tid på å studere Höllers gigantiske sopper i utstillingen, blir barna bedt om å male sin egen sopp i et froskeperspektiv. Gjennom en aktivitet ber vi dermed barna om å reflektere rundt størrelse, form, tredimensjonalitet, farge og rom. Oppgaven er ment for å skape et utgangspunkt for å diskutere hvordan vi oppfatter virkeligheten, og med det søker vi å gi barn og unge et eget visuelt språk for refleksjon, forståelse og diskusjon.

Formidlingen er et forsøk på å møte barn og unge der de er

Vi opplever at denne måten å jobbe på er spesielt viktig for å diskutere abstrakte begreper sammen med barn og unge. Vi gjør det for å skape kunnskap, glede og interesse for kunst. Vi mener en håndfast opplevelse gir et annet utgangspunkt for å diskutere en idé. Noe konkret gjør det lettere å sortere abstrakte tanker. Vi ønsker å gi barn og unge et språk de kan bruke for å delta i større diskusjoner.

I dette arbeidet starter vi med det enkle, for så å introdusere mer avanserte oppgaver, teknikker og begreper i takt med at barnet vokser og forståelsen blir mer avansert. I vårt arbeid søker vi å møte barn og unge der de er, og gi nøkler til å forstå kunst som ofte opererer på et svært avansert filosofisk nivå.

Hvor går grensene?

Kusama-kampanjen ble laget med hovedvekt på visuelle elementer som gult, sort og prikker i tre ulike størrelser. Vi kledde hele fasaden i gult med sorte prikker, vi animerte prikkene og lot dem danse på Flytogets skjermer, i bybildet og på T-banestasjonene, og vi lot Kusama selv skrive sine håndskrevne beskjeder til det norske publikummet. Vi nådde bredt ut i redaksjonelle flater og på sosiale medier. Publikum selv fulgte opp med å dele sine egne historier. Å snakke om hvordan disse grepene påvirker publikum, er svært interessant.

Jeg kjenner ikke igjen Henie Onstads kampanje slik Bore beskriver den i sin kommentar. Kanskje er det et tegn på at vi også må diskutere resepsjonen?

I møte med samtidskunsten må vi forholde oss til et vell av ulike utrykk og fagfelt, og må hele tiden tenke nytt. I dette arbeidet ønsker vi enhver seriøs diskusjon velkommen.