– Personlig kunst for meg er når kunstneren hvisker meg en hemmelighet gjennom verket sitt

Unge Kunstkjennere (UKK) er en gruppe dedikerte ungdommer tilknyttet Bergen Kunsthall. Gjennom Unge Kunstkjennere ønsker Bergen Kunsthall å gjøre samtidskunst mer tilgjengelig for ungdom. Ett av de viktigste virkemidlene er å gi unge mennesker en egen stemme i samtidskunstfeltet.

Periskop samarbeider med UKK om utvalgte tekster der de unge skriver om utstillinger i Bergen Kunsthall. Denne gangen har Susanne, Malik, Charlotte og Nora tatt for seg masterutstillingen til studentene ved Kunstakademiet ved Fakultet for kunst, musikk og design ved Universitetet i Bergen. 32 kunstnere er representerte i utstillingen. I samarbeid med Bergen Kunsthall presenterer Periskop tekster med de unges refleksjoner rundt det de fikk se på avgangsutstillingen this is personal. Kunstkjennerne denne gangen er Charlotte Hasselgren, Abdi Malik, Susanna Kilsti og Nora Eikefet Johe.

Utstillingen stod fra 19. april til 5. mai 2024.

Ulike stemninger

Charlotte: Det første du legger merke til når du setter din fot inn i bygget er et stort lappeteppe. Kunstverket At danse på samme tid – alting hænger i en tynd tråd av Sebastian Jensen Mølsted skiller seg ut fordi det kommer så tydelig fram blant de ellers beige fargene i midtrommet, sett bort i fra Katinka Hallands kunstverk Minneknut, som har nydelige nyanser av rosa og rødt. Dette rommet er det første i en rekke av rom med ulike stemninger. Rommet til høyre for midtgangen er mer fargerikt med flere tekstiler, mens rommene til venstre har en mer en underlig og snål stemning, nærmest litt grotesk og blodig. Spesielt gjelder det rommet med Masja Katrina Modrow Nødtvedt sitt verk The Vessel, som ser ut som et basseng med blod, plassert i midten av rommet. En annen grunn til at jeg synes rommene er groteske, er Oda Skaathuns Love Letter series. Denne serien med bilder kan tolkes som uttrykk for objektivisering og utnyttelse av kvinner.

Pouria Kazemis arbeid Tractatus in Motion er en 5-kanals videoinstallasjon, plassert i samme rom som Nødtvedts The Vessel. Jeg la merke til at flere av videoverkene hakker og blinker mellom ulike videoklipp, og at opptakene ser skadet eller gamle ut. Denne hakkingen skaper en urolig stemning, og er en fellesnevner for verkene. Likevel er denne fellesnevneren nok ikke planlagt, siden hvert av verkene har sin egen individuelle betydning. Alle videoverkene omfatter også små tekster som henger på veggen ved siden av skjermene. Tekstene er lett å overse siden man legger mer merke til det som skjer på skjermen. Personlig synes jeg det ene av de fem videoverkene var direkte ukomfortabelt og forstyrrende på en måte som ødela opplevelsen av de andre kunstverkene i rommet.

I det fargerike tekstilrommet til høyre finner man også Andreas Aicka Thomsens verk
Echo Lilium, i form av en flerdimensjonal, sensuell opplevelse der man stimuleres både gjennom det visuelle og det auditive. I samme rom er også et annet performance-verk, med lyd sendt ut fra en høyttaler som ligger på en madrass med en bildør foran. Verket har tittelen Dacia Thong Jewelry, og er laget av Moana Le Meur.

Nostalgi møter ubehag

Malik: Det første jeg la merke til var de sterke visuelle grepene som ble tatt i hvert enkelt rom; noe som fanget øyet mitt med en gang jeg kom inn i rommet. Jeg ble umiddelbart trukket mot Morten Underbjerg sitt verk Fernisering, som lignet på et McDonald’s-hoppeslott. Fargene var lyse og livlige, og det var noe kjent og behagelig med designet som vekket nostalgiske minner i meg. Jeg kunne nesten høre latteren og kjenne følelsen av spenning fra barndommens besøk på lekeplassen. Men under den glitrende falske kledningen lå det et underliggende ubehag som gnaget i bakhodet mitt. Bak uttrykket av lykke lå en skjult verden, en virkelighet som handlet om kommersialisering og maktspill.

Symbolikken bak bildet ble tydeligere da jeg betraktet det nærmere. Hoppeslottet, en symbolsk representasjon for uskyldig moro og glede, hadde blitt transformert til en reklame for en global kapitalist. Det var som om kunstneren hadde fanget øyeblikket av lykke, og gjort det om til et symbol på konsumkultur og utnyttelse. Plutselig føltes den velkjente logoen ikke så uskyldig lenger. Jeg kunne føle hvordan den underliggende ubehageligheten begynte å vokse i meg, som en klump i magen som nektet å forsvinne. Bildet tvang meg til å konfrontere de vanskelige spørsmålene om samfunnets avhengighet av forbruk, den skjulte kostnaden av masseproduksjon, og de ulike maktforholdene som eksisterer i verden.

Veien til aksept

Susanne: «Det personlige» er et begrep som kan romme utrolig mye, og er derfor svært subjektivt. Gjennom utstillingen fikk du se utallige kreative tolkninger av «det personlige», noen du kanskje relaterer til, andre kanskje ikke like mye, men de vekker muligens andre assosiasjoner.

Et verk jeg likte godt var Alle jentene mine <3 Kom tilbake til meg! av Nora Martine Hjelle Strand. Verket er laget av tekstiler og er håndsydd. I beskrivelsen forteller hun at hun prosesserer minner fra forskjellige stadier i livet ved å gjenoppleve dem via den kunstneriske prosessen. På baksiden av verket er det skrevet en beskjed. Denne beskjeden er en unnskyldning til hennes yngre jeg, betegnet som «Lille venn». Mitt første inntrykk av verket var at det var et minnekart. Da jeg fikk øye på tittelen, tenkte jeg på kunstnerens vei til selvaksept. Ut fra beskjeden på baksiden kan vi tenke oss at tema som blir adressert kan inkludere depresjon, angst, dårlig selvtillit og selvoppdagelse. Det å ha en oppvekst preget av disse utfordringene er slitsomt, og kan få deg til å føle deg både ensom og alene. Å komme seg ut av situasjonen er ikke lett, det er en steg-for-steg-prosess.

Nederst ser vi en illustrasjon av henne som barn, liggende i et teppe. Jeg tror dette teppet symboliserer «varme» og «hjem». Et teppe som hun brukte da hun var liten og uskyldig, skjermet fra den store, dømmende verden. Hvis du ser nærmere etter, er dette det samme teppet som hun har valgt å samle alle minnene sine på. Slik jeg tolker det, symboliserer teppet hvordan hun omfavner og endelig aksepterer alle de tidligere versjonene av hun selv. Fargebruken består av lyse og sterke farger. Dette gir ofte positive assosiasjoner som glede, liv, fred og indre ro. Jeg tenker dette fremhever lettelsen etter det indre hatet hun har vokst opp med. Dette er igjen en måte å «kalle alle jentene hennes tilbake» med et varmt smil denne gangen. Verket forteller den personlige historien til kunstneren, men også en gjenkjennelig en, en mange kan se seg selv i.

Genialt

Charlotte: Jeg tolker kunstverket, med motivene av den samme personen og et håndskrevet brev til «lille venn», som et kunstverk kunstneren lager til seg selv, det er til henne. At «lille venn» er henne selv og at hun ber seg selv om unnskyldning. Dette er noe som vekker mye følelser i meg, fordi jeg, som de fleste mennesker, har hatt ulike faser i livet, og er ikke like stolt av alle versjonene. Derfor synes jeg det er fint at Nora Strand setter disse versjonene av seg selv i rampelyset, og gir dem den oppmerksomheten og aksepten de fortjener. Ved å skrive brevet, beklager hun oppførselen og skammen hun har følt for de ulike versjonene av seg selv. Dette er noe jeg tenker mange mennesker kan kjenne seg igjen i, ikke bare det å ha gått igjennom ulike faser av livet, men også det med å være skamfull eller forsøke å fortrenge dem. Dette er det som gjør at dette kunstverket er genialt. Ved at kunstverket både er personlig for kunstneren, men også personlig for publikum.

Delte hemmeligheter

Nora: Personlig kunst for meg er når kunstneren hvisker meg en hemmelighet gjennom verket sitt, og det oppstår en stille samtale mellom meg og dem. Her er det 32 hemmeligheter som blir delt.

Det som fanget blikket mitt spesielt var verkene som virket litt hemmelighetsfulle, og som bar preg av natur. En samling av slike verk er Vårnatt I-V av Susanna Antonsson. Bildene er malt med akryl på små treplater. Størrelsen gjør at kunstneren gjerne appellerer til likesinnede, til dem som legger merke til detaljene. Akrylmalingen lager spennende effekter med tydelige kontraster, og fordi noe av malingen er gjennomskinnelig, gir den underliggende treplaten et mer organisk preg til verkene. Mens noen bilder viser tydelige kronblad og detaljerte stilker, viser andre mer abstrakte former. Denne kombinasjonen, og det at fargene mørkelilla og perlehvitt går igjen i serien, skaper en balanse mellom det figurative og det konseptuelle, altså hvordan en blomst eller vårnatt kan se ut, og hvordan det føles. På denne måten virker det hele som et minne, hvor man husker noe mer fotografisk, mens noe forblir bare en følelse som henger igjen.

På samme måte minner bildene meg litt om sun prints hvor et spøkelse av blomsten smeltes inn i arket, og speiler et minne i dets ufullstendige helhet. Vårnatt for meg er nettopp det; en søt hemmelighet og et bortgjemt minne. Følelsen jeg får av verkene er minner som aldri har vært, en drøm som er glemt. Jeg ser for meg en eng, farget lilla av den lyse natten, med glødende hvite prestekrager. Et trygt sted som er stille, utenom små vindsukk i bladene og fuglekvitter i det fjerne. Her spiller lydene fra rommet bak Vårnatt I-V inn i hvordan jeg opplever verkene, hvor klirring og susing fra andre kunstverk minner meg litt om fuglekvitter og vannstrøm, som gjenspeiler våren som vokser frem utenfor kunsthallens vegger.

Se opp

Susanna: Utstillingen inneholder verk fra så mange forskjellige kunstnere, og det var nesten overraskende hvor ulike og unike alle var. Det var alt fra maling, broderi, vev, skulptur, fotografi og installasjoner, til performance, digital kunst og video. Alle rommene ble utnyttet fullt ut; verkene var stilt inntil veggene, midt på gulvet og til og med i taket. Med noen utstillinger føler jeg at det kan være lett for enkelte verk å bli «overskygget» eller «utkonkurrert» fordi de andre verkene er mer dominante, slik at du ikke legger like mye merke til alt. Det at alle verkene i denne utstillingen er så forskjellige i både uttrykk og form, gjør at dette ikke blir et problem. Tvert imot fungerer de fint sammen og snakker for seg selv.

Nora: Det som var skikkelig spennende, var hvordan man måtte se i alle retninger, også opp, for å se kunsten. Det var kunstverk som forandret seg over tid, så da måtte jeg så klart innom utstillingen flere ganger for å se endringene. Hver gang oppdaget jeg også nye verk, eller detaljer som forandret hvordan jeg så verkene. Det var også et mangfold av følelser som ble vekket fra rom til rom; noe var trygghet, noe annet uro, noe gav meg følelsen av frustrasjon, og noe minnet meg om noe glemt.

Charlotte: Ettersom kunstverkene skal vise noe personlig, synes jeg ikke det kommer så tydelig fram hva budskapet til kunstverkene er. Dette er glimt inn i noe som er personlig for kunstnerne, noe som iblant er vanskelig å få øye på – og noen ganger lett å se. Tittelen i år er this is personal, og noen kunstverk gjør det tydelig hva som er personlig, mens andre holder mer tilbake.

Saken fortsetter etter annonsene.

Sterkt emosjonelt ladet

Malik: Den generelle energien jeg fikk fra hvert enkelt rom var kompleks og fangende. Kunstnerne hadde klart å formidle budskapene sine på en fin måte. Som helhet opplevde jeg utstillingen som sterkt emosjonelt ladet, og tittelen this is personal ga mening etter hvert som jeg arbeidet meg gjennom verkene. Det var tydelig at kunstnerne hadde laget noe som ikke bare var visuelt imponerende, men også personlig viktig for dem selv.

Hva betyr kunst for meg? Jeg tror det handler om å undersøke og uttrykke vår indre verden på en måte som er både for deg selv og for andre. Kunst kan få oss til å se verden fra et helt annet perspektiv og tvinge oss til å tenke eller føle annerledes enn vi har gjort før.