I sirkler

Helt fra vi er små har vi det med å bevege oss i sirkler. Barna løper fra kjøkkenet, gjennom stuen inn på soverommet og til kjøkkenet igjen, rundt og rundt og rundt. Legger du ut på en vandring i en ørken, er det stor sjanse for at du vil ende opp omtrent på samme sted som du startet. Vi henger oss opp i de samme tingene igjen og igjen, vi lager ekkokamre, hvor det vi sier slår tilbake, og historien, den gjentar seg, gang på gang.

Kanskje, om vi er heldige, vil vi komme forbi et skilt som viser oss en annen vei, få en eller annen innsikt som får oss ut av det gnagende sporet, eller høre en ny stemme, noen som mener noe annerledes enn oss selv.

I store, hvite rom

Årets festspillkunstner, Camille Norment, jobber med sirklene, som spiraler som kan fange opp mer enn seg selv, ekspandere og bli fruktbare, utvikle seg, og sirkler som er lukkede, som er låst i sin krets og ikke kommer bort fra seg selv, som aldri blir noe mer.

Utstillingssalene i Bergen Kunsthall er store, hvite rom hvor det er høyt til taket. Under årets festspillutstilling, Gyre, er det dette tomme og hvite som dominerer – visuelt sett. Lydlig, derimot, er det malt på store lerreter.

Her er lyder som spilles i loop, men også feedback som tar opp i seg omgivelsenes klanger. Og her er et kor av stemmer, som stadig spilles av i nye rekkefølger, og som, med det, avløser og kommenterer hverandre på nye måter for hver gang.

Lodder følelsene

Norment skaper kunst av de første sansene vi møter verden med; hørselen og følelsessansen. I verkene er hun ute etter å skape resonans i kroppene våre, vekke minner og lodde følelser som allerede finnes i oss fra våre tidligste erindringer om verden.

Men verkene har også en historisk klangbunn. Norment mener lydene er viktige for hvordan vi har utviklet oss som mennesker, og at evolusjonen er koblet tett sammen med det lydlige. For alt har sin lyd. Det å spikke piler og rytmene i matlagingen, for eksempel. Og også hulene. Hvordan de, med sin klang, har hatt en spesiell tiltrekning på mennesker verden over, og fungert som spirituelle reservoar, vært steder for ritualer, for chanting, meditasjon og joik, for noe som ikke nødvendigvis handler om religion, men om å bruke kropp og lyd som noe katarsisk.

Norment henvender seg også til oss gjennom det taktile, gjennom blanke metaller og trebenker med vibrasjoner. Utstillingen blir, i kraft av appellen til sansene, en likeverdig opplevelse for små publikummere å være en del av. Vi får kanskje ikke ta på de å, så tiltrekkende metallene, men vi kan speile oss i dem, og sitte eller ligge på stemmebenkene.

Og verkene vekker følelser. Det er noe dypt rørende i måten stemmekoret omfavner oss på, og gjør oss til en del av et større fellesskap.

Klapring, klanger og ekko

Akustikken i Bergen Kunsthall er ikke akkurat som i en hule, hvor lydene konsentreres og forsterkes i klanger og ekko. Her smeller lydene i veggen, og her siver Norments seks lydverk inn i hverandre gjennom de store åpningene mellom rommene, blir én stor lyd, som noen ganger lyder mest av tenners klapring, andre ganger mer av en monoton dur, eller av rullende metall, eller stemmer.

Det tilsynelatende utfordrende stedet for lydkunst er noe Norment trekker frem berikende. Her får utstillingen en spesifikk resonans og feedback, og blir et sted hvor publikum både kan bli oppmerksomme på enkeltlydene i seg selv, men også på hvordan de klinger sammen.

Inkludering på papiret

Formidlingen rundt utstillingen er sparsommelig, men teksttung, i form av heftede A4-sider hvor kolonner med tekst er trykket i liten skriftsstørrelse, uten illustrasjoner, bortsett fra et minimalistisk salkart. Dette gjør det vanskelig å plukke opp potensielt sett berikende innganger til kunsten i farten.

Og det er også litt merkelig at Bergen Kunsthall, som utad er opptatt av å inkludere alle, slik det kommer til syne i omfattende manifestasjoner som: «Bergen Kunsthall is committed to equality, diversity and inclusion. We follow a no-tolerance approach to racism, as well as ageism, homophobia, sexism, transphobia, ableism, or prejudice based on ethnicity, nationality, class, gender, gender presentation, language ability, asylum status or religious affiliation», ikke følger opp inkluderingen i praksis. Informasjonen kunne med fordel ha vært mer tilgjengelig, for eksempel med illustrasjoner, forslag til hva man kan se etter – eller lytte etter – i verkene, eller med forunderlige fakta for små og store.

Anmeldelsen fortsetter etter bildet og annonsene.

Hvordan ser en lyd ut?

For det er gøy å få med seg at den ene av lydene kommer fra verdensrommet, at stemmekoret under benkene er opptak fra nesten hele verden og at den store gullskålen sender ut mellomrommene mellom det sagte, samt ens egen stemme, slik den finnes i utstillingslokalet. Det er også stort for de små å få vite at de avkappede jernsirklene i «The Coil and Effervescent Gravities» er laget av gamle togskinner som har blitt bøyd, at lyden som farer gjennom dem er fra klaprende tenner og at bildene i samme rom – «Effervescent gravities» 1-3 – er laget ved hjelp av musikkhøyttalere. Sånn kan lyden se ut!

Utstillingen inviterer publikum inn til en sanselig opplevelse som snakker til de små like vel som til de store. Her får man oppleve fordreielse, av lyd og av kropper, som blir lengre, smalere eller kappet i biter i de mange, blanke metallelementene.

Her kan man gå seg vill, og finne seg igjen, ansiktet forvrengt i en kule av sølv, kroppen som en merkelig sirkel i gullskålens bue, skoene som lange stengler og stemmen som en merkelig lyd mellom veggene.