Plutselig teater

På vei til premieren Teater Grimsborkens forestilling «Sitt Stille!!!», vel, egentlig på vei tilbake til spillelokalet etter å ha tatt ut penger for å kunne kjøpe suppe av ungdommene i kaféen i Trikkehallen på Kjelsås, får jeg plutselig øye på en høy, tynn gutt som sparker til en søppelkasse så hardt at den velter. Min umiddelbare refleks er å reagere, men en annen dame har alt kommet meg i forkjøpet og sier noe sånt som at du må ikke ødelegge.

Jeg fanger blikket til gutten og viser tydelig at jeg er enig: Du må rett og slett ikke ødelegge, vi ser deg, og vi vil ikke at du skal ødelegge! Gutten bare flirer til meg. Så klart gjør han det.

Skulle invitert på teater

Det er først noen sekunder etterpå, da gutten og vennen hans er på vei vekk, at jeg forstår at det jeg isteden burde ha gjort, var å invitere dem med på teater. For på Grimsborkens hjemmesider har jeg lest at for ungdomsskoleelever uten noe å gjøre i høstferien er «Sitt stille!!!» gratis. Og selve forestillingen handler om en gutt som har vanskelig for å oppføre seg ordentlig, både på skolen og hjemme. Det hadde med andre ord vært midt i blinken for disse guttene, tenker jeg, men det hjelper lite, for jeg kom på det for sent og dessuten er jeg for feig. Så jeg lar dem gå, og spiser suppa mi mens jeg leser om hvordan «Sitt stille!!!» er den norske versjonen av en tilsvarende forestilling av det australske kompaniet Zeal Theatre, hvilket gjør denne produksjonen til den tredje i rekken av samarbeid mellom de to kompaniene. Og jeg tenker at Grimsborken, de vil noe med teatret sitt, de vil formidle.

Rufsete uttrykk

Å komme inn i scenerommet er imidlertid som å komme inn i et prøvelokale tidlig i prøveprosessen. En platting med en trapp opp fungerer som gutterom. Foran på scenen er det plassert et spinkelt bord i tre og metall, av typen man finner på skoler eller i konferanselokaler. Også utøverne virker kledd for prøveperioden, i hvert fall er det vanskelig å skjønne på hvilken måte de er kostymert. Det kan være mange grunner til at Grimsborken har valgt et rufsete, ikke-estetisert uttrykk (jeg tenker ungdomsskole, realisme, økonomi og turné), men jeg synes ikke det framstår som et gjennomtenkt eller nødvendig kunstnerisk valg. Snarere virker det litt uferdig og rotete, og jeg skulle ønske de hadde budt på noe litt mer utfordrende, noe som ikke er pragmatisk og framstår som minste motstands vei.

Forestillingen er åpenbart utformet med ungdom for øye, både tematisk og spillestilsmessig. Som tilskuer får jeg umiddelbart sympati for Olli (Peder Opstad), gutten som verken kan stå eller sitte stille, langt mindre holde munn. Han snakker og rister, blunker og piller, og midt i all denne uroen forsøker han å nå fram til de voksne rundt seg, dessverre uten særlig hell. Han klarer ikke å begrense seg, og resultatet er at ingen holder ut med ham. Faren (Markus Tønseth) er fortvilet og læreren oppgitt, og uansett hva Olli gjør, ender det stadig i katastrofe.

Overspilleglede

Og sånn går forestillingen sin gang: Faren Frank skriver iherdig på en imaginær datamaskin rett framfor oss og Olli forsøker å få kontakt. Læreren Tor underviser i ligninger og Olli babler om andre ting. Og plutselig er vi på skolen, på treninga, hjemme og tilbake på skolen igjen. Og kanskje kan plutselig være en slags overskrift for denne forestillingen, som raskt og plutselig går fra én scene til en annen, ofte akkurat idet jeg tenker at scenen er i ferd med å bli interessant. Det er som om forestillingen er smittet av Ollis urolige temperament, den har få hvileskjær, det er lite rom til ettertanke.

Dette henger trolig også sammen med at alle rollene gestaltes av bare to skuespillere: Mens Opstad spiller Olli og kameraten hans, gir Tønseth liv til de øvrige karakterene. Mellom Olli og faren hans opplever jeg en ekte relasjon, preget av gjensidig kjærlighet og fortvilelse. Mer trøblete er de andre karakterene. Tønseth og Opstad har spilleglede og overskudd, men faller noen ganger hen til overspill istedenfor å forsvare karakterene sine. Det gjør at jeg blir underholdt, men aldri virkelig berørt – av andre enn Olli.

Eller hva mener de egentlig?

Etter hvert tar foreldrene til Olli kontakt med en barnepsykolog, som nokså umiddelbart skriver ut medisiner. Og Olli får det bedre, så mye bedre at jeg tenker at medisin er en god løsning for ham. Men det mener ikke Grimsborken, eller hva mener de egentlig? For Olli får vondt i magen (en nokså diffus lidelse) og kampsportlæreren mener han kan klare seg uten medisiner, en kamerat stjeler pillene og Olli får et utbrudd som gjør at han ender opp på det jeg antar må være en eller annen institusjon for barn med utagerende adferd. Og der slutter også forestillingen, igjen nokså plutselig, etter et slags oppgjør mellom Olli og faren, som ender med at Olli holder rundt faren, og vi skjønner at det er både vanskelig og fint å være Olli og Pappa.

Selv blir jeg sittende som et stort spørsmålstegn. For hva er det Grimsborken ville fortelle meg? At Olli får det bedre på piller (det synes jeg) eller at vi gir unødvendige diagnoser til barn som egentlig har andre problemer (det synes jeg for så vidt også)? Problemet er at vi ikke kommer noe nærmere å skjønne hvilken kategori Olli hører hjemme i, og dermed blir forestillingen uklar. Hadde jeg fått med meg gutten som sparket søppelkassen, ville han trolig ha blitt underholdt og også kjent seg igjen i noen av situasjonene, men hvilke handlingsalternativer hadde han blitt han presentert for? Sånn det er nå, kan han nærmest komme til å tenke at han ender opp på behandlingshjem, medisiner eller ei.

I sin iver etter å formidle et vanskelig og viktige tema, hopper Teater Grimsborken bukk over at det faktisk er nettopp vanskelig. Dermed framstår forestillingen som for lett, og jeg tar meg i å ønske meg at de ikke går utenom neste gang, men tør å pløye enda lenger ned i den mørke materien, både når det gjelder estetikk og fortelling.