«Pølsetjuven»: God nok til å bli en av årets beste bøker

Engedal er, med sine 55.000 følgere på Instagram, kjent for sin kuriøse humor og deler jevnlig eksentriske tegninger. I Pølsetjuven viderefører hun mange av eiendommelighetene fra bildene sine, inkludert plumpe kropper og lyse fargetoner i kombinasjon med grått. Inni boken har forfatteren sluppet seg løs med en mengde nye farger og flust av morsomme detaljer, inkludert en serie utsøkte tolkninger av kjente kunstverk på veggene i huset til Familien Tjuv. Kunstverkene er selvsagt rappet.

Fortellingen følger Familien Tjuv som har stjålet i generasjoner og ikke kan forstå hvorfor niåringen Kjell på liv og død skal motsette seg familietradisjonen. Kjell stjeler minst mulig, og bare ting som ingen eier. Slik oppførsel er ikke stjeling, men rydding, mener mamma. Og ordentlige tyver rydder vel ikke?

Tidligere har illustratøren Marianne Gretteberg Engedal også laget kortere tegneserier, og i Pølsetjuven forener hun tegneserieruter og helsidesillustrasjoner med sømløse overganger.

Perfekt balanse

Pølsetjuven er skrevet på et velklingende nynorsk med god leseflyt og dialog som fremstår ektefølt og troverdig. Også karakterene til Engedal er lette å like, med levende ansikter og fantasirike personligheter.

Engedals spesialitet er å gi figurene sine ikke-idealiserte kropper, hvor storparten av figurene enten har solide bakpartier eller andre «skavanker» som gjøres til en ikke-sak ved at alle figurene på en eller annen måte er tegnet litt rare. Figurdesignet på Kjell er perfekt balansert, slik at han ser både rar og stilig ut. Dette gjør det enkelt å heie på hovedpersonen.

Og hovedpersonen trenger at noen heier på ham når han tvinges til å bli med på tokt hos bestevennen som er bortreist på ferie. Engedal overbeviser sterkt i måten hun lar niåringen Kjell somle mellom rommene i huset til Pølse-Per på jakt etter noe unnselig og lite han kan stjele uten at noen blir lei seg. Til slutt finner han et bilde av en pølse i soloppgang. På vei hjem fra toktet blir Kjell sittende utenfor på lasteplanet på bilen, mens de andre familiemedlemmene gleder seg over fangsten inne i førerhuset.

Engedal har fortalt i et intervju at hun hadde lyst til å tegne skog, og at det dermed ble mye skog i fortellingen. I skogen oppdager Kjell et fritenkende fellesskap som bidrar til at han kan ta et oppgjør med stjelingen. De fargestrålende skogstegningene til Engedal speiler denne opplevelsen på utsøkt vis.