Postkort fra DKS: Om sex på skolen, magiske silikonbabyer og å prøve å gå viralt

I mai 2018 fikk vi en baby per post. Hun kom som bestilt fra en dukkemaker i London med bånd fra sykehuset rundt håndleddet og ti perfekte små fingre. «Maggie» stod det på båndet. Hun duftet babypudder og silikon, og vekket umiddelbart morsinstinktet med sine 3800 gram. Vi sov sammen med henne i matchende nattpysjer den første natten.

Seksualundervisningen vi fikk på skolen handlet først og fremst om hvordan babyer blir til, litt om hvordan de kan unngås, og ganske mye om skumle kjønnssykdommer. Det hele hørtes ganske skrekkelig ut. «Hjelp», tenkte vi.

Som instruktører for et stort barneteater har vi mange pre-teens-venner. Gjennom dem oppdaget vi at seksualitetsundervisningen i skolen slettes ikke har blitt noe bedre siden sist. Det i en verden hvor du får sex trykket opp i trynet uten å lete etter pornoblader i skogen engang. «Hjelp», tenkte vi igjen. «Dette er skummelt. Dette gir det mening å prøve å gjøre noe med.»

Et kunstpolitisk prosjekt

Oh Baby Baby ble forestillingen vår – en krysning mellom teater og seksualundervisning. Den handler om forelskelse, pubertet, identitet, seksualitet, mobbing og alt det rare og fine som skjer i kroppen i puberteten. Vi ville lage en forestilling kun for 7. trinn som en forberedelse til ungdomsskolen og ungdomslivet. Oh Baby Baby har vært på turné gjennom Den Kulturelle Skolesekken i Nordland og Troms, og har vært spilt på skoler og festivaler i Oslo.

På turné møtte vi sultne elever og rødmende lærere. Selv om tematikken kunne virke skremmende for noen av de voksne i forkant, ble vi møtt med takknemlighet og et lettelsens sukk i etterkant. «Glad jeg slipper å gjøre det selv!» «Skulle ønske jeg fikk se dette på 80-tallet». Et lettet sukk fra oss også. Selv om forestillingen følger et manus, er det rom og behov for å tilpasse innholdet til de unike stemningene i klasserommene.

Forestillingene ble mange, og trøyene ble varme. Etter hvert ble karakterene så trygge og kule at det føltes som om de kunne eksistere hvor som helst. I Oslo tok de med seg paroler og 7B på Ila skole og marsjerte til Stortinget for å demonstrere for bedre seksualundervisning i grunnskolen. Oh Baby Baby var ikke lenger bare en forestilling, men et kunstpolitisk prosjekt som kom til uttrykk i demonstrasjoner, på Snapchat, Tiktok og YouTube.

Artikkelen fortsetter etter bildet og anbefalingene.

Og så: Pandemi

Våren 2020 sa det (av åpenbare grunner) stopp for fysiske møter med elever i skolen. For vårt lille kompani tok det litt tid å finne ut hvordan våre forestillinger kunne fungere på en god måte digitalt. Da Scenekunstbruket ringte for å høre om vi kunne tenke oss å lage en digital utgave av Oh Baby Baby sa det «KLIKK».

Fordi karakterene, tematikken og estetikken levde sitt eget liv, var det ingen tvil om at dette også kunne fungere på digitale plattformer — det var jo allerede delvis digitalt med hjemmeside og chat. I tillegg var det mange nye temaer vi kunne tenke oss å snakke om: Porno, nakenbilder, mobbing på nett, overgrep på nett, personvern og så videre.

Vi skjønte raskt at Oh Baby Baby goes viral måtte bli en helt egen forestilling med et helt eget manus. For at den teatrale rammen skulle fungere, måtte vi gjøre store endringer. I klasserommet kommer det to utenomjordiske helsesykepleiere med synske evner for å spå klassenes fremtidige problemstillinger. Der lar vi elevene holde den magiske silikonbabyen, slik at hun kan avlese deres innerste, fremtidige følelser.

I den digitale versjonen har helsesykepleierne skiftet yrke. Victoria og Nikoline har blitt til noen av verdens fremste hackere. Ved hjelp av sin AI (Artificial Intelligence), Baby, har de tilgang på elevenes fremtidige datatrafikk. De kan advare om nakenbilder på avveie og googlesøk som «Er det normalt å ha skjev kuk?».

Digitalt er noe annet

Vår overgang fra analogt til digitalt føltes ikke som en dårlig oversettelse av den originale forestillingen, men som noe annet. Når vi skulle lage digitalt teater for ungdom var det viktig å gå all inn i deres vante digitale informasjonsstrøm. Vi ville heller at konseptet skulle fungere som en YouTube-stream du vil se til slutten av sendingen, enn at det absolutt måtte ligne på teater.

Vår idé var at når vi som teaterfolk lager YouTube, blir det uansett teater nok. Men viktigst av alt, teater eller tube, er dialogen og påvirkningskraften mellom skuespiller og publikum. Derfor sender vi forestillingen live hver gang samtidig som vi chatter med publikum, og freestyler live-delene basert på samtalene. Nå er vi på en 2-ukers digital turné i Nordland. Vi skriver dette etter et oppløftende digitalt møte med 7. trinn på Gruben skole i Rana kommune.

Enklere for elevene?

Vi må være så ærlige å si at vi savner å henge med elevene i klasserommene. Der har vi større kontroll på reaksjoner og tilbakemeldinger, og bedre mulighet til å tilpasse oss menneskene bak pultene. Vi savner å møte publikum IRL.

Men muligens er dette savnet ikke gjensidig? For elevene er det kanskje enklere og mer gjenkjennbart å både se og snakke med oss online. Det oppleves lettere å stille ærlige spørsmål i et anonymt chatterom enn i et klasserom. Uansett hva vi gjør, har klasserommet sine satte sosiale koder og hierarkier.

En personlig agenda

Oh Baby Baby har en sterk politisk agenda, og et banalt tydelig mål. Den vil eliminere skam, og fokusere på det som er fint og spennende med det å bli ungdom. Kanskje er det derfor lettere for den å eksistere i ulike former, fordi det finnes et sterkt engasjement i bunn som nærmest presser seg frem.

I Norge henger seksualundervisningen hardt etter. For oss har det blitt en personlig agenda å melde oss på ungdommens lag, og å kreve bedring. Det føles helt spot on å bidra til at ungdom får brukt hjernekapasiteten sin på viktigere ting enn å gå rundt å skamme seg og lure på om de er bra nok – helt unødvendig.

Oh Baby Baby utforsker hvordan vi kan utnytte teaterets potensial til å lage et univers som tåler å bære en vanligvis stigmatisert tematikk på en leken, tøysete og ærlig måte. I møte med den nye ungdomskulturen må vi som scenekunstnere bare henge med så godt vi kan. Håpet er at denne denne rosa skyen av et kunstnerisk univers en dag ikke trengs lenger fordi seksualitetsundervisningen er god nok. Enn så lenge kan Oh Baby Baby gledelig eksistere både på internett og i klasserom, mens vi sipper på ungdomskilden og prøver å gå viralt.

Les appellen fra demonstrasjonen på Stortingsplassen etter annonsene:

Appell fra demonstrasjon på Stortingsplassen, januar 2020:

I dag skal vi feire at Baby er født. Vi skal feire at disse ferske ungdommene og de fleste andre ungdommer vet hvordan man kan lage en baby. Men når vi feirer er det med et håp om at de også skal vite hvordan de kan bli kjent med egen og andres kropp – uten at det trenger å bli en baby av det. Vi mener at disse, og alle andre 7.klassinger trenger mer og bedre seksualundervisning. Vi synes de trenger å lære mer om seksualitet, om alt det innebærer – følelser, farer, nytelser, fantasier, og opplevelser.

Ungdommen er – som de alltid har vært – de viktigste for fremtiden. Vi trenger dem, og vi trenger at de har overskudd til å bry seg om hverandre, og om samfunnet. Det er vanskelig å være i puberteten. Det er så mye som er nytt og uvant, og for de fleste dukker det opp en haug med bekymringer. Mange av disse bekymringene er helt unødvendige, og kunne vært unngått dersom vi var flinkere til å snakke sammen om alt det nye en begynner å tenke på – også sex. Hvis vi kan være med på å hjelpe ungdommene med å bruke litt mindre av tiden og kreftene sine på å lure på om de er normale, eller bra nok som de er, hjelper vi ikke bare dem, men også verden.

Seksualundervisningen skal ikke skremme, eller få barn og unge til å føle seg fremmedgjort i forhold til sin egen seksualitet. Seksualundervisningen bør legge til rette for god seksuell helse, bygge selvtillit og hjelpe barn og ungdom til selv å finne ut hvem de er, og hvordan de vil ha det.

Ja til bedre seksualundervisning!

Ja til mer seksualundervisning i barneskolen!

Og JA til seksualundervisning som inkluderer!