Regler med bergensk vri

– EN BLÅ BÆSJ GIKK EN TUR! KOR GAMMEL E’ DU? Jeg er på Barnas kulturhus i Bergen, der «Alfa & Omega», en litteraturfest for barn, går av stabelen for andre år på rad. De som roper reglen er femti barn fra Damsgaard barnehage og Sælen skole. Den ropes som et svar på Tinken Laurantzons spørsmål fra scenen. Hun har nettopp spurt publikum om hva slags elleregle barn i Bergen bruker når de leker, og «En blå bæsj» er utvilsomt byens hotteste regle for tiden.

Laurantzon forteller barna at hun aldri har hørt den før, at hun samler inn regler fra hele landet, og nå har fått en ny i samlingen. Barna vil vite hvor gammel hun er, men Laurantzon går klokelig nok videre i programmet (alderen bestemmer hvor mange ganger man skal telle, og passer best for de mellom 2 og 10).

Frydefulle hvin

Tinken Laurantzon gjester «Alfa & Omega» med forestillingen «Det er sant at jeg fant», en musikalsk rim- og regleforestilling bygget opp rundt boken hennes, «Den store rim og regleboka». Laurantzon fremfører og dramatiserer kjente regler, akkompagnert av perkusjonist Mats Monstad og de Lillos-gitarist Lars Fredrik Beckstrøm. Publikum synes å trives, allsangfaktoren er høy, og fra scenen småprates det jevnlig med et jovialt og engasjert publikum. Når Laurantzon begynner med en fingerregle og først viser tommelfinger, dernest pekefinger, og så langemann, går det frydefulle hvin gjennom salen. – Så du det, hon viste fingeren, så du det, hon viste fingeren! hviskes det opprømt langs benkeradene. Det unge publikummet vet åpenbart hva det vil si at noe kan ha en symbolsk betydning. I forestillingen er kontakten mellom scene og sal en kvalitet i seg selv. Måten Laurantzon lyttet til salen og svarte på spørsmål vitner om en tilstedeværelse som utvilsomt engasjerer publikum. Laurantzon har bakgrunn som skuespiller, og bruker mye kroppsspråk i sceneshowet til å visualisere innhold og forsterke rytmen, noe som skaper variasjon i forestillingen.

Festival på flere arenaer

Da leder for Barnas kulturhus, Greta Evjen, startet Litteraturfest BARN: «Alfa & Omega» var det for å bruke festivalsjangeren mer aktivt i kunst- og kulturformidling. Evjen uttaler at samarbeidet med de andre institusjonene gjør at festivalen kan tilby et bredt spekter av arrangementer. Tanken er at hver institusjon skal bidra med det de allerede er gode på. Høyskolen bidrar med seminar for voksne om barnelyrikk, Litteraturhuset i Bergen med høytlesning og aktiviteter, og kulturhuset i Fana huser familieforestillingen «Gabba Gabba Hey» med Frode Grytten. Barnas kulturhus tilbyr selv i tillegg til forestillinger flere arrangementer som er workshop-basert, og der det legges vekt på tverrestetiske uttrykk, samt tverrkunstnerisk samarbeid. I «Alfa & Omega»s arrangementer brukes det profesjonelle kunstutøvere. Evjen sier at det er viktig for festivalen å behandle barn som individer med sine særinteresser. Med arrangementene sine ønsker de å stimulere til refleksjon, være startpunkt for noe som de kan ta med seg videre.

Kunst som involverer barna selv

På Barnas kulturhus er forestillingen «Det er sant at jeg fant» over. Koordinator Elisabeth Hoff tar meg med inn i utstillingssalen, hvor det henger illustrasjoner laget av årets festivalkunstner, forfatter og illustratør Stian Hole. Noen gjenstander står plassert på små sokler rundt i rommet. En bulkete vannkanne her og et gebiss i et vannglass der. Hoff forteller at utstillingen er lagt opp for å få barna til å se sammenheng mellom todimensjonale avbildninger av tredimensjonale gjenstander. Barna får et forstørrelsesglass når de kommer, og oppgaven er å finne gjenstandene som står på soklene igjen i bildene til Hole. Barna deltar også i verksted hvor de lærer den samme collage-teknikken som Hole bruker i illustrasjonene sine, av billedkunstner Håkon Holm Olsen.

Arrangementet bruker barns oppdagelsesglede og «jakt»-instinkt på en måte som tar dem ut av observatør-rollen, og som gjør gjenstander til mer enn utstillingsobjekter. I denne sammenhengen får objektene på soklene ny betydning, de blir fysiske representasjoner av noe som allerede eksisterer i Holes bilder på veggene. Assosiasjonene går i retning av konseptkunst, der nettopp konteksten lader ting med ny betydning. Arrangementet inviterer barn til dialog og refleksjon rundt hva kunst er, og hvordan omgivelsene kan forvandle betydningen til vanlige gjenstander. Det er kunstformidling for barn som speiler hvordan mange kunstnere arbeider i dag, nemlig konseptuelt og tverrestetisk.

Skapende litteraturformidling

Etter besøket på utstillingssalen blir jeg med barna i Damsgaard barnehage på jakt etter en Bagluff. Vi ledes rundt i ganger og trapper på Barnas kulturhus av forfatteren Adele Lærum Duus. Duus stanser foran en lukket dør og snur seg mot oss. – Har dere lyst til å høre en hemmelighet? hvisker hun, og vi nikker. Å vandre rundt i fremmed hus og ikke vite hva som venter ved neste sving er en effektiv måte å skape spenning på, selv for voksne.

Forestillingen «Hva er en Bagluff?» bygger på en figur fra Zinken Hopps litterære univers. Bak den stengte døren skjuler det seg et rom hvor gulvet er dekket med grønne matter. Bak en kulisse av en busk i et hjørne gjemmer illustratør Gunnvor Rasmussen seg. I forestillingen brukes barnas skaperevne aktivt til å utvikle historien om Bagluffen. Rasmussen tegner dyret basert på forslag fra barna, og Duus lager en fortelling om Bagluffen der barna bidrar med innspill underveis. Bagluffen har en kjæreste, men dessverre befinner han seg bak et høyt gjerde. – Hvordan skal Bagluffen komme seg over, spør Duus, og lar publikum få tegne forslag som samles inn. Hver stige, rakett, luftballong, m.m. får behørig oppmerksomhet, det er femten sekunders berømmelse til hver og en av oss. Forestillingen «Hva er en Bagluff?» lykkes spesielt godt i å integrere omgivelsene, publikum, visuelle uttrykk og andre elementer i en fortelling som blir til underveis. Det prosessuelle, selve skaperakten er det primære, og forestillingen kan minne om performance like mye som vanlig teater. Det er en forestilling hvor lek og refleksjon går hånd i hånd, og hvor resultatet ikke er gitt på forhånd.

Visuelt, musikalsk, litterært

Arrangementer som blander ulike uttrykk er et gjennomgående trekk i festivalen, slik også i familieforestillingen «Gabba Gabba Hey» på Fana kulturhus. Her leste Frode Grytten fra barneboken med samme navn, akkompagnert av gitarist Mads Berven, og med Gry Moursunds bokillustrasjoner på storskjerm.

«Gabba Gabba Hey» handler i korte trekk om Knut som gruer seg til å dra på Tivoli med faren, hvis hyppige, overjoviale utbrudd har gitt boken dens tittel. Kontrasten mellom en nokså mollstemt Knut og en hyperentusiastisk far løper som en rød tråd gjennom forestillingen, forsterket av Gryttens lavmælte, suggerende stemme, bortsett fra når GABBA GABBA HEY bryter frem. Historien om Knut, de enorme illustrasjonene, musikken til Berven og stemmen til Grytten får godt frem at samspill mellom ulike uttrykk øker opplevelsen. Høytlesning er en kunst i seg selv, og stemmen et instrument som høyner eller senker kvaliteten. Det som gjør «Gabba Gabba Hey» til en kvalitetssterk forestilling er først og fremst Gryttens stemmebruk, som i samspill med gitaren gjør teksten følsom og levende.

«Alfa & Omega» blander godt

Etter å ha vært på noen av «Alfa & Omega»s arrangementer var det liten tvil om at en tradisjonell oppdeling av ulike estetiske uttrykk, som denne festivalen bryter med, med ett virket noe gammeldags. I utgangspunktet er det en litteraturfestival, men de ulike arrangementene er i tett dialog med det som foregår på andre kunstarenaer, som billedkunst-, teater- og musikkfeltet. Festivalen stimulerer til refleksjon, både hos barn og hos en voksen kritiker som setter pris på å krysse grenser. Det gjør sitt til at «Alfa & Omega» er blitt en egenartet og levedyktig festival.